Av erfaring vet vi at man kan se Laurel kaste bløtkake i ansiktet på Hardy (eller omvendt) uendelige mange ganger uten å gå lei. Kan det samme sies om EU-toppmøtene? På grunn av en sørgelig mangel på takknemlighet, på tross av den utvilsomt prisverdige intensjonen om å motvirke tungsinn, kan det virke som om EU (og G20) mener gjentakelsens komikk er et mulig våpen mot krisen. Det er vanskelig å finne andre forklaringer på de forbausende farseaktige gjentakelsene, som har blitt den eneste tydelige linjen til de europeiske lederne som fullstendig har mistet mål og mæle.
Til deres forsvar må det sies at med tvangstrøya de har fått tredd over hodet (det gigantiske resesjonssjokket etter finanskrisen, kapitalmarkedenes permanente overvåkning av den økonomiske politikken, Den europeiske sentralbankens (ESB) uavhengighet og feighet, Tysklands ortodokse tvangstanker, mangelen av en felles suverenitet) finnes det ikke noen løsning på euro-likningen.
Om det ikke er Laurel og Hardys ånd som hersker over EU, er det kanskje Augustins credo quia absurdum – jeg tror fordi det er absurd. Den dogmatiske vreden mot virkelighetens ugyldiggjøring, gjør lite inntrykk i EU. Når alt kommer til alt, har eurosonen bare hatt fem toppmøter,1 den augustinske biten består i de konstante villfarelsene og den komiske i de gjentatte pressemeldingene som skryter av at lederne endelig har funnet en helhetlig løsning på eurosonens problemer før alt må gjøres om i det neste øyeblikket.
De vet publikum kan finne på å gå, noe som utvilsomt er grunnen til at de forsøker å fornye skuespillet med å foreslå stadig større sensasjoner (nye institusjoner, nye land som må reddes, nye finansielle kanaler, stadig større summer, osv). Når sant skal sies er det ikke mange som finner dette morsomt lenger, selv ikke etter forrige toppmøte for eurogruppa 27. oktober, da formidable (og fortsatt helhetlige) bragder alt etter en uke ble så å si utslettet av den greske statsministerens ønske om folkeavstemning, en absolutt rekord.
I virkeligheten – og dette er utvilsomt kjennetegnet for en epoke som ikke er helt sammenlignbar med krisen på 1930-tallet – er reaksjonen fra regjeringene tvetydige og tilsynelatende selvmotsigende: På den ene siden et fullstendig galehus, der improviseringen bestrider krisens realitet med en grim ignoranse for hendelsene som utspiller seg, på den andre en opportunistisk men svært metodisk realisering av en målbevisst nyliberal agenda. Denne tvetydigheten gir mening til de absurde toppmøtene så vel som den imponerende strategiske styrken som lar systemet fra dypet av krisen (sin) skape en anledning til en ekspansjon uten historisk sidestykke. Koherens og inkoherens finnes altså i like deler i denne sjokkerende tiden der nyliberalismens skjebne utspilles i alternativet mellom en definitiv nedklubbing eller en gigantisk eksplosjon.
KUNSTEN Å AVLEDE
Ønsket om å glemme er så stort at man til stadighet må minne om at dagens hendelser skyldes en pantelånskrise, som på sin side er uttrykk for en kapitalistisk situasjon der en stadig lønnskomprimering har gjort privat forgjeldelse til den eneste måten å opprettholde etterspørselen. De ulike offentlige myndighetene har, med redningspakkene til bankene og resesjonen, ufrivillig blitt tvunget med på den private finanskollapsen, som er overlykkelig over å ha blitt forvandlet til en offentlig krise. Det var G20 som i 2009 (London, Pittsburgh), innledet serien med hastige «stop-and-go»-toppmøter. Men hvem husker vel fortsatt seiersropene fra statslederne og kommentariatet, sannsynligvis med en lettelse på størrelse med frykten som grep dem da avgrunnen nærmet seg høsten 2008?
Det er bedre å glemme de triumferende pressemeldingene, løftene om reregulering av finanssektoren og forsikringene om at «krisen nå er bak oss», som vi ikke vet om vi skal anse som dadaistiske provokasjoner eller utenomjordisk idioti. Ett år var alt som skulle til for at den annonserte bedringen fikk en alvorlig hikke, og med avsløringene om tilstanden til Hellas’ offentlige finanser detonerte det som gjensto av den verste økonomiske opphentningen i hele den politiske økonomiens historie. Et kort øyeblikk trodde man at regjeringene hadde lært av tidligere feil, særlig katastrofene på 1930-tallet, men neida! Aksepten for å pådra seg underskudd i spillet med automatiske stabiliseringer,2 den eneste praktiske strategien på mellomlang sikt (hadde det ikke vært for markedenes deliriske formynderi), varte bare et år. Hellas framsto som et ideelt og tilsynelatende solid påskudd for å vende opp ned på budsjettpolitikken, som brutalt gikk fra en fornuftig bruk av underskudd til den håpløse ideen om tvangsreduksjon.
Foruten de man fortsetter å kalle «de ansvarlige» vet vi nå så altfor godt – det var åpenbart fra begynnelsen av – hvorfor strategien med å kreve sparing over hele linja er dømt til å mislykkes: Det er umulig for et land å kompensere kvelingen av den innenlandske etterspørselen med utenlandsk etterspørsel, når alle andre gjør det samme. Dette leder uunngåelig til lavere vekst, dermed ødelegger den tapte skatteinngangen effekten av utgiftskuttene. Og dette skjer under det strenge åsynet til internasjonale investorer som har en tidshorisont som ikke er kompatibel med den langsiktigheten en makroøkonomisk justering i denne størrelsesordenen krever. Deretter kommer denne absurde dynamikken der renteøkninger utløst av spekulative panikkangrep degraderer budsjettbalansene: Gjeldsbetjeningen øker underskuddene, noe som skremmer finanssektoren og får rentene til å stige som igjen gjør det dyrere å betjene gjelden. De økonomiske politikkene svarer på dette med enda flere restriksjoner og ytterligere gjeld – fra tid til annen leverer de perfekte stemningsskaperne Standard&Poor’s og Moddy’s sine elskverdige bidrag til galskapen. Drevet til finanspanikk, renteøkning og absurde reaksjoner på den økonomiske politikken, oppfordres det ene landet etter det andre til en giftig synergi som hvert nye EU-toppmøte øker intensiteten til.
Parallelt med dette kaoset finnes det en strategi der veksten av kaos ledsages av en parallell vekst i nyliberale offensiver. For krisen er ikke tapt for alle. Og ikke bare for bankfolka som velvillig har blitt holdt flytende med bonuser og utbytter siden høsten 2008. Flyttingen av oppmerksomheten fra den private finanssektorens brister til «problemet med offentlig gjeld» er en perfeksjonering av kunsten å avlede, å gå til bakholdsangrep og motangrep. Ikke det at veksten i den offentlige gjelden ikke er urovekkende – sjelden har vi sett en så spektakulær eksplosjon. Men alt dette er direkte forårsaket av den private finanskrisen. Banksjefene skryter uhemmet av ikke å skylde samfunnet noe lenger, fordi nødhjelpen har blitt tilbakebetalt, mens de later som om den påfølgende resesjonen, kollapsen i skatteinngangen og veksten i budsjettunderskudd ikke er deres skyld. De minner om pyroteknikere som betaler erstatning for kruttet, men etterlater seg et bygg i ruiner.
GIFTIG KONTRAPRODUKTIVITET
Anledningen gikk ikke tapt for banksjefene. Og heller ikke for de nyliberale lederne som man må berømme for sitt talent til å gjøre en krise som burde hensatt dem på historiens skraphaug, om til et frontalangrep. Faktisk hadde de i lang tid mast om «gjelden» for å forberede grunnen og venne sinnene til ideen om kutt. Disse profetiene om den kommende konkursen klarte ikke å blåse liv i et ikke-eksisterende problem, men det kunne den private finanskrisen som rettet søkelyset mot den offentlige gjelden. Og siden «gjeldsproblemet» aldri har framstått så objektivt, har en sammensatt gruppe av opportunistiske strateger og troende steget inn åpningen for å erklære, tilgjort bekymret men egentlig henrykt, at en justering – endelig! – er maktpåliggende.
Under dekke av et «rasjonelt» og «nødvendig» budsjettpolitisk svar på en bestemt konjunktur, så en strukturell strategi for krymping, eller mer presist nedriving, av velferdsstaten dagens lys våren 2010. Denne ble båret fram av en situasjon som liberalistene tror de kan bruke til å legitimere det som fram til nå har vært umulig. Vi kjenner allerede til de vanlige prosedyrene for budsjettjustering: ikke erstatte funksjonærer som går av med pensjon, lønnsnedgang, ville kutt i offentlige utgifter, reduserte sosiale ytelser, økt moms. Men denne gudesendte konjunkturen åpner for at dette kan gjøres i enda større grad, for siden å legge en kvalitativ endring til denne kvantitative forsterkningen. Det er altså ingen tilfeldighet at ideen om budsjettjustering, som først dukket opp våren 2010 i sin «vanlige» form, i 2011 fikk en høyere form kalt «en gyllen regel». Dette er et forsøk uten sidestykke på å grunnlovsfeste offentlig budsjettbalanse, den ultimate avpolitisering i den nyliberale drømmen om en automatisk justering, unndratt enhver politisk beslutning der enhver innvending vil støte på grunnlovens ubestridelige bestemmelser.
Nyliberalismens mest imponerende egenskap er dens evne til å vinne på nederlag. Og EU-toppmøtene er ypperstestedet for denne transformasjonen, som man utvilsomt bare har sett begynnelsen av. For sparepolitikken er i seg selv like bemerkelsesverdig som irreversibel (kun de mest naive tror at den bare er forbigående), den vil møte den samme katastrofale skjebnen som sine liberale forgjengere med den samme seirende overskridelsen i nederlaget. Men denne gangen må den skifte terreng, fordi den giftige kontraproduktiviteten til de koordinerte sparepolitikkene i Europa er nå for synlig.
Sparepolitikken er blitt skummelt kontraproduktiv for investorer som krever i pose og sekk – både budsjettdisiplin og vekst (som systematisk drepes av budsjettkuttene). Den begynner også å bli giftig for regjeringene, som adlyder markedene i ett og alt. Den er det også for Det internasjonale pengefondet (IMF) som begynner å frykte at restriksjonene dreper enhver mulighet for å komme seg ut av nedgangstidene.3 Selv IMF-sjef Christine Lagarde virker nå tvilende til utsiktene for en økonomisk bedring. Og EU-kommisjonen har i sine vekstprognoser notert seg virkningene av denne annonserte katastrofen: Unionens samlede økonomiske vekst i 2012 er nedjustert fra 1,75 til 0,5 prosent.4 Storbritannias prognoser er nedjustert fra 1,7 til 0,7 prosent for 2011 og fra 2,5 til 0,6 prosent for 2012. Frankrike har selv nedjustert sine fra 1,75 til 1 prosent. Selv tyskerne innser endelig at de ikke kan overleve alene midt i et hav av ruin, særlig ikke når de baserer seg på eksportvekst. Veksten vil ikke bli 1,8 prosent men 1 prosent, sier den tyske regjeringen, mens uavhengige institutter sier 0,8.
Hva vil gjenstå av denne budsjettpolitikken når all vekst smuldrer opp samtidig og denne synkroniserte politikken gir noen ekstra synergier?
DE NYE IRRITERENDE REFRENGENE
Regjeringene later til å ha en uklar bevissthet om dette: Vi kan allerede ane de første antydningene til en endring, som ikke vil forlate sparepolitikkens dyrebare erobringer, men gå i nye retninger. Nyliberalismen er besatt av to ting: Staten og motstand fra lønnsmottakerne. Men, ettersom dette ikke kan ytres uten denne gledesbetonte brutaliteten, knuser den staten med argumenter om «gjeld» og angriper lønnsmottakerne med argumenter om «arbeidskraftens kostnad og konkurransedyktighet». Og her gir sparepolitikkens blindspor seg selv en utvei: Selv om innstrammingene er katastrofale også ut fra sine påståtte målsetninger (redusere budsjettunderskuddene), er det ingenting som hindrer nyliberalistene fra å hevde at den økonomiske veksten kan styrkes med økt konkurransedyktighet – det vil si med en reduksjon av arbeidskostnaden (les: lønnningene).
Dermed vil vi snart se – vi ser det faktisk allerede – at debatten om EUs økonomiske politikk vil moderere maset om innstramninger og gradvis erstatte dette med ideen om vekst gjennom konkurransedyktig eksport: Restriksjonene på den interne etterspørselen er nå for åpenbare, frelsen er dermed etterspørsel utenifra. Dette oppkoket av konkurranseindusert disinflasjon1(inflasjon med synkende vekst) fra 80-tallet, som nå kalles «intern devaluering» i tråd med epokens kjennetegnende verbale sminking, vil mislykkes like mye som originalen, av minst to grunner. For det første, gitt at den har en intern virkning, vil den ikke få noen innvirkning før på mellomlang sikt (et tiår med lønnsdeflasjon måtte til før Tyskland fikk sitt nåværende konkurransefortrinn). Dette er en tidshorisont som ikke er kompatibel med hastverket med å få fart i veksten for å redusere det raskt forverrede forholdet mellom gjeld og BNP.
Men det er selve ideen om at de europeiske landene enstemmig vil vedta denne strategien, som dømmer den til å feile. Strategien gir bare mening unilateralt! Et konkurransemessig fortrinn er relativt. Hvis alle landene skal følge den tyske modellen, blir den selvdestruktiv. Da gjenstår det bare at lønnskuttene supplerer budsjettkuttene, og at kvelingen av den interne etterspørselen kommer i tillegg til fraværet av økt ekstern etterspørsel, noe som vil skape et utmerket resultat. Men dette har i siste instans lite å si: At den nyliberale politikken er ineffektiv har aldri vært nok til å forkaste den, den har fortsatt alle de institusjonelle erobringene som holder eimen av nederlag på avstand, erobringer som europakten i mars 2011 allerede har indikert de viktigste målsetningene til: senke pensjonsalderen, svekke stillingsvernet, desentralisere lønnsforhandlingene, bygge ned vernet for spesielle yrker i tråd med den liberale ideen om at alt som virker fleksibelt må fleksibiliseres. Dette vil snart bli de nye irriterende refrengene i den politiske økonomien. Vil statsgjeldskrisen, som til enhver tid kan spinne ut av kontroll, gi regjeringene tid til å forhandle fram denne nye vendingen?
PERSONIFISERINGEN AV ALT SOM HAR FEILET
Ingenting er mindre sikkert, for kappløpet er i gang mellom nyliberalismens trenering og oppløsning. Finanssektoren som har gått over i panikkmodus, blandet med i sin evinnelige utprøving av grenser, er i gang med å stille opp kandidatene som skal reddes – og jo større de potensielle trofeene er, jo mer opphissende er de. Italia er nå i oppmerksomhetens sentrum og det er fare for at landet ikke kommer seg ut av krisen, foruten gjennom en redningspakke (bail-out).
Den ekstravagante utnevnelsen av bank-teknokrat-statsministre, et så grovt politisk barbari at selv mediene har lagt merke til det, er bare et blaff. Er ikke det eneste positive man kan si om de eminente skikkelsene Mario Monti og Lucas Papademos at de simpelthen er bedre til å stramme skruene? Det eneste man kan forvente av dem er at de gjør det samme som deres forgjengere men verre, eller at de gjør seg til talsmenn for en «intern devaluering» med samme skjebne. Sant nok har Monti i lang tid har antydet at han i euroen så en historisk anledning til å «germanisere» Italias statsbudsjett.5 Om noen år vil deres plutselige inntreden i politikken muligens ses på som et døende systems desperate handlinger, i tillegg til den demokratiske forakten disse «ekspertregjeringene» er et tegn på. Disse tidligere sjefene fra Goldman Sachs og/eller Den europeiske sentralbanken (ESB), tidligere økonomer fra de universitetene som er mest besatt av en mislykket ortodoksi,6 er personifiseringen av alt det som har feilet men likevel er videreført.
Sikkert og visst er det ikke mye i dagens situasjon som er til hjelp for de to redningsmennene. For med en gang Italia stiller seg opp på toppen av sklia, blir det svært klart at EFSF (EUs fond for finansiell stabilitet) ikke lenger er på høyde med oppgaven. Italia alene vil pålegge EFSF en potensiell byrde på 600 milliarder euro, mens fondet for øyeblikket er på 440 milliarder euro. Riktignok leflet toppmøtet 27. oktober med å øke fondet til 1000 milliarder, men dette har ikke blitt fulgt opp. Tyskland har gjentatt at de ikke vil gå utover dagens tak. Tredjeland (Kina eller oljemonarkiene) som man tigger om hjelp, er særdeles lite begeistret for ideen om å kaste loss med Medusas flåte. Og det selv uten å forestille seg hva som vil skje med det stakkars fondet om Italia følges av Spania og, hold dere fast, Frankrike. Hver nye kandidat til redning rammer EFSF dobbelt, både på utgiftssiden og på ressurssiden, for når et land havner på redningslista forlater det åpenbart lista over reddere. Dermed må byrden til de resterende garantistene nok en gang justeres, noe som viser problemene med å redde noen fra overforgjeldelse med å sette andre i gjeld. Selv uten en bail-out vil EFSF synke som en stein hvis Frankrike mister sin trippel-A-karakter, og fondet potensielt kan miste sin nest største bidragsyter. Dette er en hendelse det er irrasjonelt å utelukke fullstendig.
For å toppe det hele er det stakkars fondet også plaget med oppgaver som ikke gir noe tilbake. For plutselig vil bekymrede eksperter, utvilsomt med hemmelig tilslutning fra vanskeligstilte ledere, at den skal kjøpe opp statsgjelden til vanskeligstilte medlemsland på sekundærmarkedene. Dette er en måte å demme opp for rentestigning på denne gjelden. Men denne typen operasjoner er ikke oppgaven til et fond med begrensede midler, som investorene garantert til stadighet vil teste ut. Kun en sentralbank, som i prinsippet kan trykke uendelig mange penger, kan ha sjanse til å gå mot spekulasjonen. Men den må bestemme seg for det, og si det høyt og tydelig, det vil si annonsere en ubegrenset vilje, som er den eneste måten å imponere markedene og trenge dem tilbake på. ESB gjør verken det ene eller det andre. Banken griper utvilsomt inn, når det kreves, men så lite som mulig, den drar tydelig beina skamfullt etter seg. Og den griper alltid inn for seint, når situasjonen allerede har gått overskredet det kritiske punktet.
TABULA RASA
ESB er et av hovedsetene for EUs mange brister: Innesperret i absurde dogmer, lammende regler og tyske besettelser er den også episenteret for problemet med moralsk risiko (moral hazard) i et område med uavhengige økonomiske politikker som i praksis er solidarisk på grunn av fellesvalutaen. Fanget i et hjørne, forsøker ESB nå å takle så godt som mulig en kompromissituasjon der dens egen eksistens står på spill. Går den til massive inngrep, slik den nå blir bedt om, vil den i egne øyne akseptere den dårlige oppførselen til medlemsland med forringet økonomi, og implisitt antyde at banken kan misbrukes igjen som en alltid tilgjengelig siste utvei – altså det dårligste incentivet til budsjettortodoksien ESB ser på seg selv som vokter av. Men griper den ikke inn, risikerer den at hele situasjonen forverres til det punkt der oppløsning av eurosonen er eneste utvei – og med det oppløsningen av ESB!
Være utro eller forgå: Det er dilemmaet ESB forsøker å komme seg ut av. Er det allerede for seint? Har ikke ESB allerede ofret for mange av sine prinsipper og med euroen passert point of no return? Utbredelsen av en depresjonsskapende logikk, et uunngåelig korrelat til den blinde sparepolitikken, lyser for tiden opp spekulasjonshus over hele verden, noe som er årsaken til den ukontrollerte rentestigningen (for Italia gikk tiårsrenten fra 5,8 til 7,5 prosent fra midten av oktober til midten av november) og degraderingen av EU-landenes gjeld.
Frankrike venter skjelvende på sin skjebne. De franske lederne vet at landet i denne gråsonen, hvor det enda ikke åpenlyst jaktes på, allerede er et latent mål. For tiden er alle økonomiene som har blitt med i denne eurosonen, bare kommet seg ut av problemene gjennom et spekulasjonstog som er dømt til å gå i retning EFSF, men på feil side av billettluka.
Fra gjentatte nytteløse toppmøter, dømt til å gjenoppspore ad nauseam de ufravikelige motsetningene i dagens fellesvaluta, til utnevnelsene av forhåpentligvis gudesendte teknokrater, via epidemien med ubetydelige maktskifter (Hellas, Portugal, Irland, Italia, Hellas og nå nylig Spania, og kanskje snart Frankrike) som erstatter seg selv med seg selv, svetter eurosonen av fortvilelse. Og det begynner å lukte død. Det er kanskje ikke det kommende opprøret, men snarere slaktetid. Men slakt av hva? Epokens paradoks er at den på en og samme tid rammer befolkningene og sannsynligvis også nyliberalismen. For sistnevnte kan godt ha trukket sine siste kort. Særlig fordi den idiotiske «interne devalueringen», det store spranget forover mot en europeisk føderasjon, den siste løsningen som kan redde oss alle, vil ta et halvt tiår. Det er ikke sikkert at finanssektoren er dannet nok til å vente så lenge. Ruinene etter den kommende serien av statlig mislighold av gjeld og bankkollapser vil i det minste fungere som et tabula rasa for alle, også liberalistene. Aldri før har vi sett et dominanssystem vende våpnene mot seg selv. Mye krefter må brukes for at dette blir sjokkbølgen til en systemisk systemkollaps eller et internt opprør. At den sistnevnte impulsen følger den første er kanskje ikke så ille: Hvis valget står mellom nyliberalismen eller folket, bør det bli sistnevnte.
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 «Hellas 1» 9. mai 2010, «Irland-Portugal» 28. november 2010, europakten 11. mars 2011, «Hellas 2» 21. juli 2011, «Hellas 3» 27. oktober 2011.
2 Økte offentlige utgifter i nedgangstider stimulerer innenlandsk etterspørsel og stabiliserer økonomien.
3 IMF, World Economic Outlook, Washington DC, april 2011.
4 European Economic Forecast – Autumn 2011, EU-kommisjonen, http://ec.europa.eu.
5 Charlemagne, «The Euro’s Existential Worries», The Economist, London, 6. mai 2010.
6 Massachusetts Institute of Technology for Papademos og Bocconi-universitetet i Milano for Monti.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
