Arbeidets pris

Massearbeidsledighet har lenge vært et utbredt fenomen i Europa, men i kjølvannet av den økonomiske krisen er den i ferd med å nå nye høyder. Spania er verst ut med det høyeste tallet på 17 år: 22,85 prosent. Og ungdomsarbeidsledigheten (under 25 år) er over dobbelt så høy. Ungdomsledigheten for hele EU var 22,3 prosent i november 2011. Målene om full sysselsetting virker så langt unna at det er på tide å stille spørsmål ved arbeidets rolle og funksjon som den sentrale instansen for fordeling av goder, sosiale relasjoner og status i dagens samfunn.


Norge er her unntaket med høy sysselsetting og lave arbeidsledighetstall, takket være naturressurser, god omfordeling av rikdom og relativt liten befolkning. Selv om dette skulle holde seg i lang tid framover, svekker det ikke spørsmålet om arbeidets formål og funksjon. En av de mest utbredte sirkelslutningene man møter på når det snakkes om sysselsetting er at det må skapes flere arbeidsplasser fordi det gir verdiskapning og verdiskapning er bra fordi det skaper arbeidsplasser – økonomisk vekst er bra fordi det skaper arbeidsplasser og arbeidsplasser skaper økonomisk vekst. Kort fortalt, arbeidets viktigste produkt er selve arbeidet (se Truls Lies artikkel på side 32). Arbeidsplasser er nærmest blitt et mål i seg selv som ikke kan imøtegås, slik at enhver politisk debatt på dette punktet vil bli et spørsmål om realisering («hvor mange arbeidsplasser vil det skape?») snarere enn om relevansen, innholdet, nødvendigheten av disse arbeidsplassene, for ikke å snakke om deres potensielt negative konsekvenser for miljø, individ og samfunn. Alt er gitt på forhånd, fordi det ikke er arbeidets innhold eller produkt som er avgjørende, men arbeidet som fordelende instans. Å ikke ha et arbeid er identisk med eksklusjon, det såkalte «utenforskapet». I stedet for å fokusere på andre institusjoner for inklusjon, skal alt presses inn i arbeidet som den ultimate sosiale relasjonen.


Som Slavoj Zizek påpeker (se side 16–17) produserer «kapitalismens suksess (økt produktivitet, osv.) […] arbeidsledighet (gjør stadig flere arbeidere ubrukelige): Det som skulle være en velsignelse (mindre behov for hardt arbeid) er blitt en forbannelse». Arbeidet har blitt den sentrale sosiale arena, samtidig som arbeiderne i stadig større grad blir overflødige. Den økonomiske globaliseringen har ifølge Zizek gitt kategorien arbeidsledig en ny dimensjon. I denne kategorien kan også plasseres «de store befolkningsgruppene rundt omkring i verden som så å si har ’droppet ut av historien’, som bevisst har blitt ekskludert fra kapitalismens moderniseringsprosjekt og avskrevet som håpløse eller uhelbredelige tilfeller».


Ikke bare er eksklusjonen fra arbeidet et vedvarende globalt fenomen, men også det økonomiske verdibegrepets stadig mer uproduktive karakter, som Zizek skriver er en betydelig del av dagens verdiskapning knyttet til grunnrente på immateriell eiendom, en bruksleie skapt av privatisering av fellesområder. Samtidig er ikke selve produksjonen av varer og tjenester problemet, men snarere deres overproduksjon. Stimulering til større forbruk har vært den sedvanlige løsningen, men EU går nå tilsynelatende i motsatt retning, der kjøpekraften i form av lønningene presses ned i en nedadgående spiral for å øke konkurranseevne (se Anne Dufresne, side 11–12). Innføring i hele EU av «den tyske modellen» med reallønnsnedgang, gir utsikter til en dyster framtid for lønnsmottakerne og de «ekskluderte».


Industrisamfunnet er i stor grad historie i Europa, samtidig som de europeiske samfunnene er strukturert rundt arbeidet. Er det en luksus å stille spørsmålet om arbeidets og lønningens funksjon? Mens europeiske lønninger er under press tjener «lønnsborgerskapet» mer enn noensinne, snarere som en stadfestelse av deres makt enn en gjenspeiling av deres faktiske arbeid eller hva de (ikke) produserer.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Statistikk fra Eurostat, www, http://epp.eurostat.ec.europa.eu