Lærer uten lærere

Mattetimen går mot slutten. En jingle ringer, slik den gjør hvert kvarter. Den annonserer det alle elevene venter på: reklamepausen. Den første reklamen viser en familie foran en husrekke. «Regjeringen har bygd fire millioner hus for de fattigste!» sier en stolt reklamestemme. Den neste reklamen ligner på en Hollywood-film: Skumle forbrytere plager en bakbundet mann. «Å beskytte menneskerettighetene er en prioritet for den føderale regjeringen,» utbasunerer reklamestemmen. For barna i landsbyen Amatlan de Quetzalcóatl, to timer sør for Mexico by, har en ny skoledag startet.

Vi er i hjertet av delstaten Morelos, hvor bøndene for et århundre siden, under Emiliano Zapatas ledelse i 1910-revolusjonen, krevde en gratis og god skole. Her skjer undervisningen via satellitt, som i så mange andre meksikanske landsbyer.

Med parabolantennen på taket er det lett å finne landsbyens «tv-skole». På innsiden er de hvite veggene i de to klasserommene så å si nakne. Et kart over Mexico krøller seg ved siden av en liten tavle som ikke har sett kritt på årevis. Midt i rommet troner tv-en som hvert kvarter sender undervisning (etterfulgt av reklame). 18 ungdomskoleelever og to lærere. Hva er rollen til de to? «Reserveløsning i tilfellet tv-en svikter, noe som skjer hver dag,» forteller Ricardo Ventura, rektor og lærer for åttende klasse. Når vi er der, slukker signalet faktisk etter førti minutter, og med det er skoledagen over.

Allerede den første timen blir vi skeptiske. Tiendeklassingene er akkurat ferdig med sin undervisning, men elevene virker ikke spesielt oppglødde av tv-læreren som i studioet i hovedstaden forega seg å undervise i geografi. Åttendeklassingene sitter i samme klasserom, sover på pulten eller tygger på blyanten mens de venter i kø bak niendeklassingene for å få sin dose undervisning. Ingen bok, ingen oppgaver til å fylle dødtiden med. Noen elever ser på skjermen. «Samme som i fjor,» kommenterer en. Ja, men uten lyd denne gang, fordi tiendeklassingene løser oppgaver.

Med et kjapt blikk på skjermen ser læreren at undervisningen snart er over for niendeklassingene og at han dermed kan konsentrere seg om de eldste. Han ber elevene ta fram historiebøkene, men den unge tv-lærerinnen annonserer med musikk og grafikk at nå kommer det «alle har ventet på», nemlig mattetimen. «De sender oss timeplanen, men jeg har ikke rukket å sjekke e-posten,» unnskylder læreren seg. Denne gangen varer undervisningen i knappe tre minutter før signalet forsvinner og alle elevene går ut i friminutt. Vil læreren fortsette undervisningen uten tv-en? «Nei, vi utsetter det til i morgen. Det er mye bedre å undervise med visuell støtte.»

 

TV-SKOLER UTEN TV

Mexicos vanlige ungdomsskoler har åtte forskjellige lærere fordelt på de ulike fagene. Tv-skolene har bare én. I teorien er skoledagen like lang (8.00–13.00), men når vi er på besøk gjør signalproblemer at undervisningen ikke begynner før ti. Og tre timer senere har lite skjedd: Enkelte elver har tegnet litt, andre har hørt på musikk på mobiltelefonen, mens en liten gruppe har vasket skolen. De to lærerne gjentar at undervisningen blir utsatt til neste dag. Dagen etter er det fortsatt signalproblemer og lærerne tar elevene med på en liten gåtur, før de sender dem hjem.

Denne modellen, som ble skapt i Mexico i 1968, har de to siste tiårene funnet veien til de fleste landene i Latin-Amerika. «Modellen ble opprinnelig lagd som en provisorisk løsning, i påvente av nye skolebygg. Men den er nå blitt permanent. I dag går hver femte ungdomsskoleelev på en tv-skole,» forteller pedagogen Etelvina Sandoval fra Mexicos pedagogiske universitet (UPN). Etter at det høyreliberale partiet PAN kom til makten i 2000 har det vært en eksplosjonsartet vekst i antall tv-skoler. Under Vicente Fox (2000–2006) økte de med 117 prosent, og etter at Felipe Calderón ble valgt i 2006 har antallet doblet seg. I dag undervises 20 prosent av elevene i den offentlige ungdomsskolen (1,3 millioner elever) via tv, særlig på landsbygda og i utkanten av byene.

Selv om tv-elevene kommer dårligst ut på de årlige nasjonale prøvene for alle de offentlige og private skolene, finnes det få studier av vanskene disse elevene står overfor. Ifølge en studie Annette Santos fra Mexicos institutt for utdanningsevaluering gjorde av 59 tv-skoler i ulike miljø, hadde flertallet av elevene så vidt grunnleggende ferdigheter i spansk og matematikk. Resultatene var langt dårligere enn i de vanlige ungdomsskolene. «Tv-skolene reproduserer på grelt vis de sosiale ulikhetene: De fattigste elevene får de dårligste resultatene,» forteller Santos. For å gjøre ting enda verre har de fattigste områdene også flere «enhetlige tv-skoler» (skoler med én lærer for alle klassetrinnene). Utdanningsdepartementet innrømmer at disse skolene mangler midler: Departementets siste undersøkelse, fra 2003, viser at 5180 av disse skolene (30 prosent) ikke hadde tv og 2000 manglet strøm!2

Disse manglene vedvarer, men departementet forsikrer oss at de snart tilhører fortiden. «Calderón har laget programmet ’Digitale ferdigheter for alle’ som i framtiden vil knytte alle tv-skolene til internett,» sier utdanningsminister Maria Edite Bernaldez. Men vi får ikke vite hvilke midler eller budsjettposter som er satt av til dette nye programmet, eller når det skal starte. I desember 2012 flytter Calderón uansett ut av presidentpalasset. «Det er fullstendig utopisk å late som om tv-skolene vil få nettilkobling så raskt,» mener Cristobal Cobo Romani fra Oxford Internet Institute (Universitetet i Oxford), som har gjort flere studier av bruken av ny teknologi i Mexicos skoler. «Mexico vil i svært lang tid framover ha tilkoblingsproblemer. Selv i Europa har vi fortsatt problemer på landsbygda, på tross av at over 65 prosent av territoriet har nettilgang.»

 

KOPIERER USA

Det er dyrt å løse strukturelle problemer. Likevel gikk andelen av BNP brukt på utdanning ned fra 5,3 prosent i 2001 til 5 prosent i 2008.3 Til sammenligning har politibudsjettet blitt seksdoblet siden 2006. En OECD-rapport fra 2010 om situasjonen i Mexicos skoler konstaterer at midlene per elev er langt under snittet for medlemslandene: 2111 dollar i barneskolen mot det tredobbelte i OECD (6741 dollar).4 For ungdomsskolen og videregående er forholdet én til fire: 1814 dollar per elev i Mexico, mot 7598 dollar i snitt i OECD-landene. Dessuten trekker organisasjonen fram andelen foreldrene må betale i det offentlige skolesystemet. I Amatlan innrømmer rektoren at «foreldrene betaler alt, fra toalettpapiret til strømregningen. Vi har ikke noe valg, for vi har ikke et driftsbudsjett».

Calderón-regjeringen har på ingen måte vært passive på utdanningsfeltet, men prestisjetiltakene har vært myntet på familier som sender barna sine på privatskoler (2,3 millioner elever, mot 23,1 millioner i den offentlige skolen). 15. februar 2011 annonserte presidenten at skolepengene fra den dag av var fradragsberettiget, noe den katolske kirken hadde krevd i en årrekke. «En gavepakke til middelklassen, men en ny katastrofe for et land der de sosiale ulikhetene vil øke enda mer,» sier statsviteren Octavio Rodriguez Araujo.

For resten av skolesystemet kopierer regjeringens initiativer – samlet under navnet «Nasjonalallianse for kvalitet i utdanningen» – det amerikanske programmet «No Child Left Behind», som USAs tidligere viseutdanningsminister, Diane Ravitch, har kritisert i sterke ordelag.5 Hovedideen her er å gi en økonomisk bonus til de skolene og lærerne som skårer best på de nasjonale prøvene. «Kort fortalt går dette ut på å øke de eksisterende ulikhetene: Barneskolene og tv-skolene i de fattige områdene får stadig mindre penger fordi de alltid kommer dårligst ut på de nasjonale prøvene,» forklarer Sandoval.

 

MER SPESIALEFFEKTER ENN PEDAGOGIKK

Myndighetene mener at det fulle ansvaret hviler på lærerne. Utdanningsspesialistene kritiserer derimot fornektelsen av problemene lærerne står overfor. «Alle kan ikke plasseres i samme bås. På skolene finner vi svært mange vidt forskjellige situasjoner, og svært ofte ekstremt engasjerte lærere,» sier Romani.

Dette er tilfellet i tv-skolen José Vasconcelos i drabantbyen Nezahualcóyotl, kalt Neza av innbyggerne. Skolen her gjenspeiler den skrikende fattigdommen i millionbyen tolv metrostasjoner øst for Mexico bys historiske sentrum: falleferdige tak, flassende vegger, knuste vinduer. Skolen har to små klasserom for over hundre elever. Skolegården er i ferd med å bli enda mindre. En kantine av prefabrikkerte deler er under oppføring «takket være foreldrene som gir oss en hjelpende hånd,» forteller rektor José Figueroa. Da han var ferdig på lærerhøyskolen for 43 år siden, forteller han, ble han innkalt til et møte for å opprette de første tv-skolene. «Vi hadde ikke særlig mer midler i Neza på denne tiden, men i det minste var programmene skapt av pedagogikkprofessorene svært gode.» I dag er det sjeldent at de åtte lærerne på skolen bruker tv-en. De underviser som på en vanlig ungdomsskole. «Det krever selvfølgelig forberedelse, men elevene lærer ingenting av tv-en. Programmene er en skam. De handler mer om spesialeffekter enn pedagogikk.»

Som i alle tv-skoler varer undervisningen bare en halv dag. Men for å forbedre elevens ferdighetsnivå organiserer lærerne ulike aktiviteter etter skoletid. Uten driftsmidler kompenserer de for statens tilbaketrekning med å jobbe gratis. Med poesi eller teater bestreber de seg på å holde barna lenger på skolen. Slik oppnår skolen gode resultater på de nasjonale prøvene.

Regjeringen fokuserer likevel på teknologi. Den går inn for alt som er «moderne», «innovativt» og ikke minst «billig». Mens staten stenger så mange lærerskoler som den kan, forbereder Det latinamerikanske instituttet for læringskommunikasjon (ILCE, en privat organisasjon som selger undervisningsprogrammer til tv-skolene) seg på å tilby en ny digital metode. «Vi ser for oss læringsinnhold som lærerne kan motta via mobiltelefon eller iPad,» forteller informasjonsmedarbeider Patricia Cabrera. «Vi forsøker også å forstå hvordan vi kan spre materiellet via Facebook og Twitter. Dette drøfter vi med departementet for tiden.» En teknologisk løsning for å bøte på mangelen i det meksikanske skolesystemet: Har ikke eksperimentet allerede blitt utført?

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Annette Santos, «Oportunidades educativas en telesecundaria y factores que las condicionan», Revista latinoamericana de estudios educativos, Centro de estudios educativos, Mexico, 2001.

2 «Situación actual de la telesecundaria en México», Subsecretaría de Educación Básica, 2003.

3 FN’s økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (UNECLAC), desember 2010.

4 «Improving Schools: Strategies for Action in Mexico», Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), Paris, 2010.

5 Se Diane Ravitch, «Derfor skiftet jeg mening», norske Le Monde diplomatique, oktober 2010.