USA vender blikket mot Stillehavet

Nasjonen vår står i dag ved et vendepunkt,» sa Barack Obama da han la fram USAs framtidige militærstrategi 5. januar. Det amerikanske militæret vil bli redusert og enkelte oppdrag vil sterkt begrenses, som mekaniserte bakkestyrker på europeisk jord og antiopprørsoperasjoner i Afghanistan og Pakistan. Samtidig vil fokuset flyttes til andre regioner (særlig Asia og Stillehavsområdet) og andre oppgaver, som kyberkrig (hacking og spionasje), spesialoperasjoner og kontroll over havområder. «De amerikanske styrkene vil bli mindre og slankere,» påpekte forsvarsminister Leon E. Panetta. «Men de vil bli mer bevegelige, mer fleksible, klare til å rykke ut raskt, de vil bli mer innovative og høyteknologiske.» 1

Ifølge Obama og Panetta gjenspeiler denne nye strategien den dystre situasjonen innenriks så vel som utenriks. USA er svekket av finanskrisen og en stadig voksende gjeld. I tråd med Budget Control Act, som ble vedtatt i 2011, må forsvarsbudsjettet kuttes med 487 milliarder dollar de neste ti årene. Kuttene kan bli enda større hvis republikanerne og demokratene ikke blir enige om andre sparetiltak. Internasjonalt har ikke tilbaketrekningen fra Irak og Afghanistan ført til et mindre presserende militært behov. USA står overfor nye potensielle konflikter, for eksempel Iran og Nord-Korea, i tillegg styrkes Kina stadig.


Gyllen middelvei

Ved første øyekast framstår dermed den nye strategien som et pragmatisk svar på en ny fiskal og geopolitisk situasjon, med en hær som er mindre men bedre tilpasset framtidige trusler. Et nærmere blikk avdekker imidlertid større strategiske mål.
I møte med nye ambisiøse rivaler og landets vaklende status som eneste supermakt, søker USA å bevare sitt verdensherredømme gjennom å være overlegen i avgjørende konflikter og sentrale regioner. Det gjelder særlig havområdene i Asia, fra Persiabukta via Det indiske hav til Kinahavet og det nordvestlige Stillehavet. Dette vil kreve suverenitet i lufta og til sjøs, så vel som fortsatt dominans innen kyberkrig og romteknologi. Antiterrorisme vil fortsatt ha en plass i strategien, men vil i stor grad bli overlatt til spesialtrente elitestyrker utstyrt med angrepsdroner og annet høyteknologisk utstyr.
Det er ingen enkel oppgave å lede et lands reduksjon i utenriksnærvær, det vil si, å lede avviklingen av et imperium. Det har andre land smertelig erfart – eksempelvis England og Frankrike etter andre verdenskrig, eller Russland etter Sovjetunionens kollaps. Ofte har de kastet seg ut i vågale militære eventyr, som den fransk-britiske invasjonen av Egypt i 1956, eller Sovjets invasjon av Afghanistan i 1979. Disse eventyrene framskyndet avviklingen snarere enn å utsette den. USA var på toppen av sin makt da de angrep Irak i 2003. Men den langvarige irakiske motstandskampen ble så dyr (1000–4000 milliarder dollar) at USA har mistet viljen (og mye av evnen) til å kjempe nye bakkekriger i Asia. Det er lite trolig at Obama eller en framtidig demokratisk eller republikansk president, vil godkjenne en militæroperasjon på størrelse med krigene i Irak og Afghanistan. 2 Obama og hans rådgivere kan sin historie og er fast bestemt på ikke å gjenta tidligere lederes feilgrep. De innser at det er tåpelig å tviholde på alt av USAs interesser og forpliktelser i utlandet, det vil ruinere landet økonomisk og militært. Men de ønsker heller ikke å gi avkall på alt. I stedet leter de etter en middelvei, nemlig å redusere nærværet i enkelte regioner, særlig i Europa, og styrke det i andre. «I de kommende tiårene vil stillehavsområdet bli den mest dynamiske og betydningsfulle delen av verden for amerikanske interesser,» sa viseutenriksminister William J. Burns i november. «Området har allerede over halvparten av verdens befolkning, mange av de viktigste økonomiene, flere sentrale allierte og en rekke framvoksende stormakter.» For at USA skal forbli sterkt og rikt, mente Burns, må de konsentrere kreftene sine i dette området og sørge for at Kina ikke vinner for mye makt på bekostning av USA. «Etterhvert som Asia endres, må vi utvikle en diplomatisk, økonomisk og sikkerhetsmessig arkitektur som kan holde tritt med utviklingen.» 3



Verdens viktigste sjøveier

Denne nye «arkitekturen» har flere dimensjoner, både militære og ikke-militære. USA har styrket sine diplomatiske relasjoner med Indonesia, Filip-pinene og Vietnam, og gjenopprettet offisiell kontakt med Burma. Det hvite hus forsøker også å styrke USAs handel i området, blant annet med å presse på for å få på plass en regional frihandelsavtale, kalt Trans-Pacific Partnership. Her ligger det et implisitt mål om å stagge Kina og innflytelsen Kina har fått i regionen mens USA var opptatt med å krige i Irak og Afghanistan. Kraftige midler må til for å snu denne trenden. Ved å gjenoppta diplomatiske relasjoner med Burma, håper USA å få innpass i et land hvor Kina har hatt få konkurrenter. I utkastet til frihandelsavtalen utelukkes Kina på grunn av teknikaliteter.

Amerikanernes ønske om å ta luven fra Kina innebærer også endring av militære prioriteringer. For at de allierte i regionen skal styrkes og vokse økonomisk, mener strategene i Pentagon at de må ha fri adgang til Stillehavet og Det indiske hav, en absolutt betingelse for å importere råvarer (da særlig olje) og eksportere industriprodukter i ro og mak. «Asias framvekst har vært så dramatisk at den ikke bare forvandler Asias byer og økonomier, men også endrer det geostrategiske kartet,» sa Burns i november. «Eksempelvis går nå halvparten av verdens handelstonnasje gjennom Sør-Kinahavet.»

Gjennom dominans i Sør-Kinahavet kan USA utøve et slags latent maktpress overfor Kina og de andre landene i regionen, slik den britiske marinen i sin tid gjorde. Pentagons rådgivere har lenge argumentert for en slik politikk med at USAs enestående fordel ligger i landets evne til å kontrollere verdens viktigste sjøveier. Obama-administrasjonen har nå tilsynelatende sluttet seg til dette synspunktet. 4
Dette sies naturligvis ikke direkte, men det lå implisitt i talen Obama holdt under et besøk i Canberra (Australia) i november. På tross av budsjettkuttene, forsikret Obama, «vil vi bevilge de ressurser som må til for å opprettholde vårt sterke militære nærvær i denne regionen og styrke tilstedeværelsen i Sørøst-Asia.» Vi kan altså forvente oss flere militærskip i området og flere militærøvelser med allierte som Vietnam og Filippinene. I tillegg kunngjorde Obama at det skal opprettes en ny amerikansk militærbase ved Darwin, på nordkysten av Australia, og at militærhjelpen til Indonesia skal økes. 5



Asymmetriske våpen

Gjennomføringen av dette enorme geopolitiske prosjektet vil åpenbart få store konsekvenser for amerikansk militærstrategi, noe det klart framgår av planene Pentagon la fram i januar: «Det amerikanske militæret vil øke sin institusjonelle tyngde og konsentrere seg om økt tilstedeværelse, maktde-monstrasjon og avskrekkingsevne i det asiatiske Stillehavet». 6
Selv om strategidokumentet ikke sier noe om hvilke forsvarsgrener som vil favoriseres, framgår det tydelig at marinen vektlegges, i første rekke hangarskip og avanserte kampfly og missiler. For mens USAs totale forsvarsstyrker skal reduseres fra 570 000 til 490 000 soldater de neste ti årene, har Obama avvist planer om kutt hangerflåten. USA skal dessuten investere betydelige beløp i våpen beregnet på å bekjempe potensielle fienders «anti-access/area denial» (A2/AD) – fly, missiler og skip bygd for å overmanne USAs angrepsstyrker (særlig hangarskip) i omstridte områder. 7
Siden det forventes at Kina vil øke sin evne til å angripe amerikanske sjøstyrker i Sør-Kinahavet og omkringliggende områder, vil USA bedre sin flåtes forsvar mot A2/AD. I Pentagons nye plan kan vi lese: «For å avskrekke potensielle fiender på en troverdig måte og hindre disse i å nå sine mål, må USA beholde evnen til å vise makt i områder hvor vår adgang og operasjonsfrihet utfordres.» Dette er en mer eller mindre eksplisitt henvisning til de sørlige og østlige delene av Kinahavet, og farvannene utenfor Iran og Nord-Korea. I disse regionene, hevder dokumentet, kan potensielle fiender, «som Kina», bruke «asymmetriske våpen» – ubåter, missiler og kyberkrig – til å beseire eller immobilisere amerikanske styrker. Derfor «vil det amerikanske forsvaret gjøre de investeringer som er nødvendige for å garantere USAs evne til å operere i A2/AD-områder». 8
For å oversette: USAs høyeste prioritet er dominans i de asiatiske farvannene, selv om det innebærer motstand fra Kina og framvoksende stormakter.


Oversatt av M.B.


1 Leon E. Panetta, «Statement of Defense Strategic Guidance», Pentagon, Washington D.C., 5. januar 2012.

2 Stephen M. Walt, «The End of the American Era», The National Interest, november-desember 2011.

3 William J. Burns, «Asia, The Americas, and U.S. Strategy for a New Country», World Affairs Councils of America National Conference, Washington D.C.
4 4. november 2011. Se også Hillary Clinton, «America’s Pacific Century», Foreign Policy, november 2011.

5 Ronald O’Rourke, «Special – U.S. Grand Strategy and Maritime Power», U.S. Naval Institute Proceedings, januar 2012.

6 «Remarks by President Obama to the Australian Parliament», Parliament House, Canberra, Australia, 17. november 2011. Se også Jackie Calmes, «Obama
7 Says U.S. to Base Marines inside Australia», New York Times, 17. november 2011.

8 US Department of Defense, «Defense Strategic Guidance Briefing from the Pentagon», 5. januar 2012. Anti-access/area denial, også kalt A2/AD, brukes særlig til å beskrive kinesiske strategier siktet inn mot å holde amerikanske styrker utenfor sonene rundt første og andre ring av øyer: Den første, også kalt den grønne linjen, omfatter østlige og sørlige deler av Kinahavet, og inkluderer Taiwan og Paraceløyene. Den andre, også kalt den blå linjen, strekker seg helt ut forbi Filippinene. U.S. Department of Defense, «Sustaining U.S. Global Leadership: Priorities for 21st Century Defense», Washington D.C., januar 2012.