Framtid i det grønne


På Rio +20-toppmøtet i slutten av juni var nettopp grønn økonomi et hovedtema. Toppmøtet endte i likhet med alle miljøtoppmøter de siste årene uten noen konkrete, forpliktende tiltak for å endre strukturene som har skapt miljøproblemene. Sluttdokumentet til konferansen uttrykker den samme framtidsforhåpning som har blitt rådende i miljødiskursen. Dokumentet fastsetter ingen konkrete forpliktelser, men består av en flom vage formuleringer om at landene oppfordres til å for en grønn økonomi som kan løfte flere mennesker ut av fattigdom uten å skade miljøet.

Det finnes mange tiltak for å skape grønne økonomier verden over. Forsøkene på å lage en økoturisme på Borneo til nytte for både lokalbefolkning og miljøet (se side 16–17), viser noen av de mange utfordringene som finnes på bakken. Prosjektene her lider under det samme problemet som andre steder: Store selskaper utenfra overkjører befolkningen, henter inn billigere arbeidskraft fra andre steder, og stikker av med størsteparten av pengene som strømmer inn. Men den underliggende problematikken med å gjøre naturen til en vare, viser den store motsetningen den grønne økonomien må overskride for at denne idylliske framtiden skal bli en realitet.

Yasuní-prosjektet i Ecuador viser problemets kompleksitet (se ved siden av). Ecuador tilbyr seg å la oljen i naturreservatet bli liggende under bakken i bytte mot en kompensasjon fra forurensende land. Ideen kan virke genial. Den har naturligvis sin begrensning innenfor et økonomisk system som er basert på udifferensiert vekst, men det største paradokset er at for å la naturen være urørt må den prissettes og dermed formelt sett plasseres innenfor det økonomiske systemet som en salgbar vare.

Denne kommodifiseringen er også markedsøkonomiens grunnstein, ifølge økonomen Yanis Varoufakis (se side 34–35). Og «i dag griper dens fangarmer inn i mikrokosmos, hvor genomer patenteres og hybrider skal være noens ’eiendom’. Gitt nok tid, vil månen og planetene, ja, selv solen og stjernene, privatiseres.»

Den økonomiske krisen i Europa brukes tidvis av europeiske regjeringer som unnskyldning til ikke å bidra til større internasjonale miljøforpliktelser, samtidig presenteres grønn økonomi som en ny industriell revolusjon som kan føre Europa ut av finansøkonomiens spekulative klør.

«De politiske økonomene som mener spekulasjon er årsaken til den pågående økonomiske krisen, minner om den nå utdødde skolen av naturfilosofer som en gang hevdet at feber var denne virkelige årsaken til alle sykdommer,» skrev journalisten Karl Marx i 1857. Observasjonen er like, om ikke mer, aktuell i dag. Mens eurosonen står skviset mellom to motsatte strategier: Enten spare seg ut av gjeldsproblemene eller refinansiere gjelden for å stimulere økonomisk vekst. Begge strategiene har sin rasjonalitet, men begge er dømt til å mislykkes. Å spare seg ut av økonomiske problemer har aldri lykkes særlig bra, av den kjente visdommen om at man sparer seg til fant. Å ta opp mer gjeld for å løse en gjeldskrise, er heller ikke særlig logisk. Veksten må i så fall være langt større enn gjeldsbetjeningen, noe som forutsetter at det finnes en svært solid og lukrativ produksjonsøkonomi å stimulere. Denne dobbelbindingen viser at problemet går langt utover den aktuelle gjeldskrisen som ble skapt av nasjonalisering av gjeld etter finanskrisen i 2008. Finansialiseringen som har vokst siden slutten av 1970-tallet, skjedde ikke uten grunn. Etterkrigstidens økonomiske vekst basert på produksjon av varer og tjenester bremset opp på 70-tallet og siden den gang har reallønnsveksten i mange vestlige land vært negativ. I dag tjener 40 prosent av tyske lønnsmottaker under 1000 euro i måneden, noe som bidrar til den spliden vi ser innad i EU (se side 4-5).

Den enorme veksten til finansøkonomien de siste tiårene har stått for mye av den økonomiske veksten i Vesten. Finansøkonomien betyr i praksis at framtiden blir en vare, gjelden er en forpliktelse for framtidig betjening. Jo mer finansøkonomien vokser jo mer framtid settes i sirkulasjon i nåtiden. En framtidig grønn økonomi forutsetter dermed enten en enorm forbruksvekst, som på toppen av det hele ikke skal skade miljøet, hvis den skal løse de økonomiske problemene innenfor dagens rammer.

© norske LMD




Fotnoter:
1 The Trade Crisis in England», New-York Daily Tribune, 15. desember 1857.