Myten om den globale overklassen

I sitt siste intervju før han døde overrasket den liberale sosiologen Ralf Dahrendorf med å ta avstand fra sin mest kjente teori, nemlig at en internasjonal elite, en global class, snart ville overta kloden uten hensyn til grenser eller tilhørighet. På spørsmål om hvorvidt denne eliten hadde overlevd finanskrisen i 2008, svarte Dahrendorf: «Den sprer seg for alle vinder for tiden.» Var teorien hans feil eller var det bare et midlertidig tilbakeslag? Det sa han ingenting om.

For mange samfunnsforskere, essayister og politisk engasjerte er det hevet over enhver tvil at denne lovprisede og kritiserte globale klassen eksisterer.2 Allerede i 1996 drømte den franske økonomen Jacques Attali om en «kulturrevolusjon» som ville skape en «europeisk overklasse». «Aksept av det nye som en god nyhet, det usikre som verdifullt, det ustabile som en nødvendighet, og kulturblanding som berikende, [ville skape] tilpasningsdyktige nomadestammer som frigir masse ny energi og gir en ny form for solidaritet».3

I 2008 hevdet redaktør for Foreign Policy, David Rothkopf, at Attalis drøm var blitt en realitet – ikke bare i Europa, men i hele verden. En overnasjonal «superklasse» på 6000 individer hadde tatt kontroll over verden. De møttes i de store hovedstedene, på luksushoteller og den internasjonale kapitalismens samlinger, i første rekke Verdens økonomiske forum i Davos. I Rothkopfs bok Superclass innleder tidligere visegeneralsekretær i FN, Mark Malloch Brown, med følgende refleksjon: «Vi går gjennom festen på Davos og ser flere kjente der enn vi gjør når vi går gjennom parken i byen der vi bor.»4

For toppsjefene gir myten om «rotløs verdiskaper» en direkte fordel: Den rettferdiggjør de vanvittig høye lønningene til disse verdensherskerne som sprader gjennom markedenes jungel og bare stopper opp et øyeblikk hvis de får høyere lønn. Lederen for den franske arbeidsgiverorganisasjonen Medef advarte i 2008: «Hvis vi ikke godtar høye lønninger, risikerer vi å miste de største talentene vi har i landet».5 Nylig lovet Storbritannias statsminister David Cameron å rulle ut den røde løperen for velstående franske skattebetalere om de ble fristet til å flytte utenlands hvis marginalskatten ble hevet til 75 prosent, slik François Hollande lovet under valgkampen.6


Unge med lite utenlandserfaring

Begrepet internasjonal elite brukes vanligvis om toppsjefer i de store multinasjonale selskapene, som tilsynelatende har brutt de båndene som knytter oss vanlig dødelige til vår nasjonalitet. Men en undersøkelse av de øverste lederne i Tyskland gir et mer sammensatt bilde. Styret i Deutsche Bank består for første gang i bankens historie av flere utlendinger enn tyske statsborgere. Samtidig ledes tysk industris flaggskip, Bosch-konsernet, av en tysker som har hatt hele sin karriere i hjemlandet.

I et litt større perspektiv er «den globale klassen» forbausende allergisk mot det kosmopolitiske. I USA, Europa og Asia ledes nesten alle de største bedriftene av lokale. Andelen utenlandske ledere er sjelden over fem prosent, og er under to prosent om man ser bort fra toppledere fra samme språk- og kulturområde – sveitsere og østerrikere i Tyskland eller irer, australiere, kanadiere og sørafrikanere i Storbritannia og USA. Selv i de mektigste multinasjonale selskapene rekrutteres kremen helst på hjemmebane.

I Kina og Italia har ingen utlendinger klart å innta sjefsstolen i større bedrifter. Det finnes unntak i Japan og Spania, men det skyldes sammenslåing med et utenlandsk selskap eller oppkjøp. 18 multinasjonale selskaper ledes av utlendinger i Storbritannia, ni i Tyskland, fem i USA og to i Frankrike. Men også her reduseres antallet drastisk hvis man utelukker de fra samme språk- og kulturområde. Da står man igjen med to i USA, fire i Tyskland og seks i Storbritannia. Nesten alle selskapene de leder er tonasjonale, dermed savner forestillingen om en kulturell smeltedigel med den økonomiske eliten som fortropp fullstendig rot i virkeligheten.

Er dette bare et eventyr for nyutdannede økonomer eller skremselsespropaganda for alterglobalister? Ikke helt, med tanke på beslutningstakernes forkjærlighet for utenlandsreiser. Selv i land med liten begeistring for nomadelivet, som Spania og USA, har hver tiende toppleder jobbet i et annet land enn hjemlandet. I Kina er dette forholdet en av sju, i Frankrike, Storbritannia og Italia en av fem, og i Tyskland og Japan en av tre. Altså et betydelig men likevel begrenset fenomen. Den naturlige utskiftningen av denne eliten endrer ikke dette mønstret nevneverdig. Unge ledere blir sjelden værende i utlandet mer enn to år, noe som begrenser sjansene deres til å bli kjent med en annen kultur. Den nye garde er også enda mindre transnasjonal enn forrige generasjon. I Frankrike har det vært en gradvis nedgang i ledere ansatt i utlandet. Mens en fjerdedel av administrerende direktører med høy ansiennitet har utenlandserfaring, kan bare ti prosent av deres yngre kolleger skryte av det samme.


Lite geografisk mobilitet

Toppledernes nasjonale forankring er ikke vanskelig å forklare om man ser på CV-ene deres, som viser en overvekt av tradisjonelle karriereløp. Lojalitet mot bedriften er et svært gjennomgående trekk. I Japan har ni av ti konserndirektører hatt hele sin karriere i selskapet de leder. I Tyskland, Italia og Spania har halvparten av toppsjefene gått gradene internt.

I Frankrike og Kina er bare rundt 20 prosent rekruttert internt, men dette skyldes at elitekandidatene her ofte begynner i en embetsstilling – i regjeringen eller i offentlig forvalting – før de får mer lukrative lederstillinger i det private. Dette er også vanlig i Spania, hvor en av fire direktører har gått veien via det offentlige. I resten av den industrialiserte verden er dette fenomenet ukjent eller svært begrenset (fra 0 til 6 prosent).

Adgangen til de øverste stillingene i det økonomiske maskineriet henger nøye sammen med hvordan elitene utdannes og reproduseres lokalt, samt statens rolle. I land som Frankrike og Storbritannia har noen få velrenommerte utdanningsinstitusjoner en svært framtredende plass: Ecole nationale d’administration (ENA) og Ecole Polytechnique i Frankrike; og Eton, Oxford og Cambridge i Storbritannia. Her skiller de seg fra sine europeiske naboer, verken Tyskland, Spania eller Italia har slike institusjoner. Men Frankrike og Storbritannia er ulike på ett viktig punkt: Mens overgang fra offentlig til privat sektor er vanlig i Frankrike, skjer det svært sjelden på andre siden av kanalen.

Disse forskjellene i utdanningssystem, rekruttering og karrieremuligheter utgjør naturligvis et stort hinder for internasjonalisering av eliten.7 I tillegg har man det faktum at vitnemål mister mye av glansen utenfor et lands grenser. ENA er en langt større døråpner i Frankrike enn for eksempel i USA, slik en master fra Todai gjør større inntrykk i Tokyo enn i London. Dette gjelder også for Oxford og Cambridge. Selv de ettertraktede vitnemålene fra de beste amerikanske universitetene spiller en begrenset rolle for karrierene i Europa og Asia.

Toppsjefenes svake geografiske mobilitet gjenspeiles i en enda større immobilitet nedover i hierarkiet. Tyskland er et talende eksempel: Av 400 styreledere og leder av bedriftsforsamlinger i de 200 største bedriftene er bare 29 utenlandske statsborgere, med andre ord 7 prosent. De lider neppe av hjemlengsel heller, siden to tredjedeler kommer fra Østerrike, Sveits, Danmark eller Nederland. Går vi enda et hakk ned i hierarkiet, ser vi at det blant styremedlemmene i de største tyske selskapene bare finnes 1–6 prosent utlendinger, og over halvparten er sveitsere eller østerrikere.8


Nasjonale ambisjoner

Man kan altså trygt fastslå at den «globale klassen» i teoretisk forstand, som et statsløst aristokrati som styrer verden mens de haster fra den ene flyplassen til den andre, ikke eksisterer. Bare blant de eksterne medlemmene av bedriftsforsamlingene, som per definisjon er mobile, finnes det et reelt transnasjonalt nettverk. Men dette har ingen innvirkning på konsernledere og administrerende direktører, som er godt forankret i området bedriften holder til i og planlegger sin karriere lokalt. Arbeidsgivernes snakk om mobilitet og en åpen holdning til verden gjelder tydeligvis for de ansatte, ikke dem selv. Dessuten er nettverkene til de eksterne medlemmene av bedriftsforsamlingene nesten utelukkende bånd mellom det engelsktalende Europa og Nord-Amerika. Land i Sør-Europa, Japan og Sør-Korea inntar her en ubetydelig plass, i likhet med Kina, Brasil, India og Russland.

I motsetning til hva man kunne tro, hindrer utjevningen av verdensøkonomien til fordel for framvoksende økonomier og omveltningene dette vil medføre, framveksten av en «global klasse». Bedriftsledere i disse landene er i første rekke opptatt av å sikre seg en posisjon i deres eget geografiske område. Også her spiller staten en viktig rolle, som i enhver industrialiseringsprosess skaper den nasjonale eliter og legger forholdene til rette for denne. Den spanske sosiologen Manuel Castells’ påstand om at «eliter er kosmopolitiske, folk er lokale»9 lyder kanskje besnærende for forretningsmenn, men er på ingen måte en realitet.

Oversatt av M.B.



Denne artikkelen er basert på en empirisk undersøkelse av karriereløpene til ledere (styreledere, administrerende direktører, konsernledere, osv.) i de fem største europeiske økonomiene (Tyskland, Spania, Frankrike, Italia og Storbritannia) og de tre rikeste landene utenfor Europa (Kina, USA og Japan). Disse økonomiene har tre fjerdedeler av de 500 største selskapene i verden. De kvantitative resultatene er presentert i detalj i artikkelen «Internationalisation et spécificités nationales des élites économiques» [De økonomiske elitenes internasjonalisering og nasjonale særtrekk] i det franske tidsskriftet Actes de la recherce en sciences sociales (nr. 190, Paris, desember 2011).


Fotnoter:
1 Ralf Dahrendorf, «Die Derivatisierung der Welt und ihre Folgen», Leviathan, nr. 37, Düsseldorf, 2009.

2 Se Leslie Sklair, The Transnational Capitalist Class, Blackwell, Oxford, 2001, og William K. Carroll, «Transnationalists and national networkers in the global corporate elite», Global Networks, vol. 9, nr. 3, Malden, 2009.

3 «La surclasse» (Overklassen), Le Monde, 7. mars 1996.

4 David Rothkopf, Superclass: The Global Power Elite and the World They Are Making, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2008.

5 Inter 11. mars 2008.

6 «UK’s Cameron: Britain will ’roll out red carpet’ for French businesses if government taxes them more», The Washington Post, 19. juni 2012.

7 Se Michael Hartmann, The Sociology of Elites, Routledge, London, 2006, og Eliten und Macht in Europa: Ein internationaler Vergleich (Eliter og makt i Europa, en internasjonal sammenligning), Campus, Frankfurt, 2007.

8 Markus Pohlmann, «Globale …konomische Eliten – Eine Globalisierungsthese auf dem Prüfstand der Empirie» (Globale økonomiske eliter, tesen om globalisering satt på empirisk prøve), K…lner Zeitschrift für Soziologie und Sozialpsychologie, nr. 61, K…ln, 2009.

9 Manuel Castells, The Rise of the Network Society. The Information Age: Economy, Society and Culture, Wiley-Blackwell, Cambridge, 1996.