Kinas voksesmerter

Dette er også bakteppet for toppartimannen Bo Xilais avskjedigelse tidligere i år (se Martine Bulards artikkel side 18–19). Bo har vært i fronten for en mer statlig politikk, mens andre partifraksjoner vil gå i retning av mer markedsliberalisme.

Kinas maktapparat fungerer på underlig vis. Partiapparatet opererer bak lukkede dører, men også uten store dominerende personligheter, eller en enerådende person på toppen, slik tilfellet ofte er i autoritære regimer. President Hu Jintao, statsminister Wen Jiabao og fem (av ni) medlemmer i politbyråets faste komité går av på kongressen. Maktskiftet kan bety endringer i myndighetenes framferd nasjonalt og internasjonalt, der lederskapet allerede står ved et veiskille. Innenriks øker den sosiale uroen og misnøyen jevnt og vil på sikt framtvinge endringer. Internasjonalt blir landet stadig mer involvert i andre lands politikk, fordi det er blitt svært avhengig av å importere råvarer for å holde den økonomiske veksten ved like. Dette truer med å sette Kina i samme dilemmaer som vestlige stormakter i lang tid har stått overfor, nemlig hvor langt de vil være villige til å støtte brutale regimer for å få tilgang til råvarer. Kinas import av olje og gass har økt dramatisk bare de fire siste årene (se Michael Klares artikkel side 15–17). Vil Kina dermed måtte følge Vestens nykolonialistiske spor?

I en tid med økonomisk krise i Vesten framstilles Kina som kapitalismens framtid, enten i form av en autoritær kapitalisme som skal unngå det «postmoderne» forfallet i det vestlige samfunnene, eller i en framtidig mer åpen form enkelte mener vil følge av den økonomiske utviklingen. Vi ser nå at også Kina støter på det innebygde problemet med at de må fremme internt forbruk for å skape en solid økonomi samtidig som dette nettopp forutsetter et forbrukersamfunn med «individualisme» og amoralisering. I likhet med i Vesten hentes det også i Kina fram «verdier» som skal motvirke det. I Kinas tilfelle konfutsianismens måtehold og tradisjon (se Anne Chengs artikkel side 20–21).

Kinas økonomi er likevel langt fra det lokomotivet landet framstilles som. Veksten er i ferd med å bremse opp. Den har gått fra ti–elleve prosent i året på 2000-tallet til 7,8 prosent første halvdel av 2012. For hele 2012 er prognosen 7,5 prosent, noe som betyr at den vil sakke hen i andre halvdel. Selv om en slik vekstrate ville vært en drøm i Europa der veksten har stoppet nesten fullstendig opp, er den i Kina for lav til å skape nok jobber til de nye ungdomskullene. Samtidig trues også Kina av det som har vært landets trumfkort, nemlig billig arbeidskraft. Etter flere store streiker de siste årene har lønningene økt betydelig og arbeiderne er blitt bedre representert. Dette har fått enkelte multinasjonale selskaper til å flytte produksjonen ut av Kina igjen, til lavkostland i nabolaget som Vietnam og Bangladesh. For å bøte på dette forsøker de kinesiske lederne å få til en «intern utflytting» til fattigere provinser lenger inne i landet, der de tilbyr lavere skatter og avgifter.

Den mulige framveksten av fagforeninger og en arbeiderbevegelse kan minne om lignende prosesser i Europa, men spørsmålet er om den globale situasjonen – med frihandel, avreguleringer, konkurranse om å tilby billigst arbeidskraft – lar en arbeiderbevegelse bli sterk nok til å tvinge gjennom sosiale reformer. Selv om vi kan ane spiren til et velferdssystem, der enkelte provinser har innført ulike sosiale tiltak og trygdeordninger, er det usikkert om dette vil fortsette hvis den økonomiske veksten bremser opp.

Den demografiske utviklingen antyder også tøffere tid på lengre sikt. Ettbarnspolitikken har skapt et svært heldig utgangspunkt som har vært viktig for den eksepsjonelle økonomiske veksten. Siden midten av 1980-tallet har fødselstallene sunket kraftig samtidig som den eldre delen av befolkningen proporsjonalt sett fortsatt er liten. I 2010 var det 2,1 voksne per forsørget person, mot 1,3 i Japan, 1,6 i India og 1,8 i Brasil. Og nærmere 70 prosent av kineserne er i yrkesaktiv alder (15–59), mot 60 i Norge. Men i årene som kommer vil befolkningspyramiden føre til stadig flere forsørgede per arbeider.

Uansett Kinas mange vansker har landets lederskap klart å flytte verdens geopolitiske sentrum østover. Spørsmålet er om landets kommende lederskap vil følge i sporene etter de gamle kolonimaktene eller finne en ny vei for å lindre på voksesmertene.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Se «Kina eldes», Le Monde diplomatique, juni 2011.