Kommunismens ånd og skjebne

Nye fortolkninger av Marx og av 1900-tallets politiske historie aktualiserer spørsmålet om kommunisme. Finnes det en framtid for en politikk som kaller seg kommunistisk?

«Skredderen fra Ulm» ble gjort berømt av Brecht: Han var en alminnelig håndverker besatt av ideen om å bygge en maskin som gjorde at mennesker kunne fly. En dag var han overbevist om at han hadde funnet løsningen, så han gikk til den lokale biskopen og sa: «Se, jeg kan fly!» Biskopen krevde at han beviste det. Da hoppet skredderen håpefullt ned fra kirketaket, men falt bare rett ned på bakken. Noen århundrer etter, derimot, konkluderte Brecht, fant faktisk menneskene ut hvordan de kunne fly.

Denne liknelsen har gitt navn til Lucio Magris bok The Tailor of Ulm. Communism in the Twentieth Century, utgitt på italiensk i 2009, oversatt til engelsk og utgitt på Verso i 2011. Poenget er selvsagt at kommunismen er et prosjekt som kan sammenliknes med skredderens ønske om å fly: Betyr alle krasjlandingene i løpet av 1900-tallet at man bør gi opp det kommunistiske prosjektet?

Undertittelen indikerer at den skal dreie seg om kommunisme generelt, men boka forteller hovedsakelig historien om Det italienske kommunistpartiet (PCI). Riktignok er blikket stadig vendt mot den internasjonale konteksten, særlig mot utviklingen i Sovjetunionen. Det ville åpenbart vært underlig å se PCI isolert, samtidig er italiensk kommunisme noe for seg selv: I perioden 1978–85 fikk PCI gjentatte ganger mer enn en tredjedel av stemmene ved valg – noe slikt kunne ingen andre vesteuropeiske kommunistpartier vise til.

Ifølge Magri finnes det i dag to tolkninger av etterkrigstidskommunismen i Italia: Den ene at PCI grunnleggende sett var et sosialdemokratisk parti, uten å ville innrømme det, kanskje også uten selv å innse det; den andre at partiet primært var knyttet til Sovjet, og ville ha en sovjetisk samfunnsmodell i Italia. Magri mener at de historiske kjensgjerningene motsier begge disse tolkningene. I stedet hevder han at PCI representerte det mest seriøse forsøket på en «tredje vei» i sin tid: Den «reelt eksisterende sosialismen» i østblokken var ikke en modell som en dag skulle implementeres i Vesten, men den var en nødvendig bakgrunn for å nå fram til en «annen slags sosialisme i Vesten – en som respekterte friheter».2

Italias tredje vei

Magri understreker at han verken har skrevet en akademisk avhandling eller personlige memoarer, men en refleksjon over «spørsmålet om kommunisme» – ikke som et spørsmål om eksegese av tekster, men som en «historisk erfaring» grunnet på ideen om en «anti-kapitalistisk revolusjon ledet av arbeiderklassen organisert som et parti».3 Magris egen rolle er likevel relevant. Han ble ekskludert fra PCI i 1970, i likhet med de andre kameratene som startet tidsskriftet il manifesto (som senere ble en dagsavis) – ikke primært fordi tidsskriftets praksis brøt med partiets prinsipp om demokratisk sentralisme, men fordi det inntok en mer kritisk holdning til Sovjet enn partiledelsen. Magri gikk inn igjen i partiet i 1984, da partileder Enrico Berlinguer offentlig markerte større avstand til Sovjet.

På begynnelsen av 1990-tallet kjempet Magri mot beslutningen om å oppløse PCI. Partiet «skrev seg selv ut av historien, med målet om å få en ‘ny start’,» skriver han. Fortsatt mener han det var et feilgrep. Oppløsningen førte umiddelbart til splittelse i to partier, partiledelsens venstreliberale PDS, og Rifondazione Comunista (PRC), som en tredjedel av PCIs medlemmer sluttet seg til, deriblant Magri.

Når begynte slutten for PCI? Magri vektlegger det som skjedde i 1989. Da kom den nyvalgte partilederen Achille Occhetto med flere oppsiktsvekkende uttalelser. Han kunngjorde at PCI nå så seg selv som arvtaker til den franske revolusjonen snarere enn den russiske oktoberrevolusjonen, han beskyldte den legendariske partilederen Palmiro Togliatti for å være en av Stalins medskyldige, og han angrep Berlinguers «tredje vei». Videre avviste han at klassekampen spilte noen primær rolle i samfunnet.

Occhettis strategi var å fjerne forestillingen om at kommunistene sto for noe helt annet, for å få partiet ut av sitt langvarige eksil, slik at det omsider kunne inngå i regjeringskoalisjoner. Ifølge Magri var dette ønsketenkning. Selv om østblokken nå var i ferd med å miste sin status som en av verdens to supermakter, førte ikke det til en multipolar verdensorden, men en unipolar, der USA var eneste supermakt. USA sto dermed fritt til å innføre nyliberal politikk og støtte opp om klassesamfunn overalt, om nødvendig med våpenmakt. Den nye globale kapitalismen sementerte en verdensorden der de fleste av nasjonene og individene forble ekskludert fra velstandsutviklingen. Var ikke dette nettopp tiden for å finne tilbake til kommunismen?

Marx’ taushet

Lucio Magris bok er ifølge en blurb signert den marxistiske historikeren Eric Hobsbawm «svært intelligent», men som bidrag til å diskutere kommunismens kildetekster, tradisjon og realpolitiske framtid er den ikke et spesielt originalt bidrag. Langt å foretrekke er Hobsbawms egen How to Change the World, der han diskuterer ulike aspekter ved den marxistiske tradisjonen.4 Dette er rett og slett en svært god bok. Den samler artikler Hobsbawm har skrevet over en periode på femti år. Boka er delt i to seksjoner: «Marx» og «Marxism». Særlig første del imponerer, med svært autoritative lesninger av Marx fra en mann som tillater seg å omtale både Louis Althusser og Antonio Negri som preget av «utilstrekkelig dannelse i marxistisk litteratur».5

Hobsbawm har forstått at hvis kommunistisk tenkning skal ha noen framtid, må den bygge på en retour à Marx. Men Marx må også aktualiseres, og Hobsbawm er på sitt beste når han gjør nettopp det. Marx omtales som «i høy grad en tenker for det 21. århundret»,6 selv om han etter all sannsynlighet vil fortone seg svært annerledes enn på 1900-tallet. Da hadde marxismen blitt vesentlig preget av at Marx’ tenkning var blitt fortolket og revidert etter hans død. Allerede på 1890-tallet begynte man å diskutere revisjonisme, imperialisme og nasjonalisme. Senere ble debatten om hvordan en sosialistisk økonomi faktisk skulle organiseres et sentralt emne, og her hadde Marx’ skrifter svært lite å bidra med.

Marx unngikk bevisst å gi spesifikke føringer for hva som skulle kjennetegne en sosialistisk økonomi. Han sa heller ingenting konkret om hvordan det kommunistiske samfunnet ville arte seg, bare at det ville utvikle seg fra et sosialistisk samfunn. Den formen for samfunnsøkonomi som vi forbinder med 1900-tallets radikale venstreside, var ikke egentlig marxistisk, skriver Hobsbawm. Likevel ble den politisk viktig, fordi den var felles politikk for alle marxistiskinfluerte partier, og fordi kommunistpartiene kunne påberope seg å ha innført den.

I dag er planøkonomi eller kommandoøkonomi av sovjetisk type et forlatt stadium – og «vil ikke bli gjenopplivet», skriver Hobsbawm.7 Han understreker videre at vår tids debatt om statens rolle og om offentlig eide bedrifter heller ikke er noen marxistisk eller sosialistisk debatt – den dreier seg simpelthen om et ulikt syn på laissez faire-prinsippets fortreffelighet, om hvordan man forholder seg til «markedsfundamentalismen mellom 1980 og 2008».8

Marx fikk rett til slutt

Hva hos Marx er da relevant i dag? Hobsbawm betoner at kapitalismen stadig vokser ved å utvikle interne motsetninger, og hvordan den fører til at vareøkonomien blir globalisert, mens kapitalen blir konsentrert. Hobsbawm siterer her den franske økonomen Jacques Attali, som i et intervju for ikke lenge siden uttalte at antallet mennesker som bestemmer hva som skjer i verden kan begrenses til 1000 eller på det meste 10000. Ifølge Hobsbawm var det en slik utvikling Marx så for seg. Slik Marx så det, ville denne konsentrasjonen av økonomisk makt føre til at kapitalismen ble erstattet av et annet stadium – «en forutsigelse som stadig lyder plausibel i mine ører, men på en helt annet måte enn Marx forestilte seg».9

Det kommunistiske partis manifest ble skrevet i 1848. Hvor aktuell kan teksten være i dag? Svært aktuell, mener Hobsbawm. Han påpeker at den industrielle revolusjon (et begrep Engels benyttet fra 1844) knapt nok hadde skapt noe industrielt – nei, ikke engang noe påfallende urbant – samfunn i Storbritannia på dette tidspunktet. Manifestet beskrev med andre ord ikke verden slik den hadde blitt omdannet av kapitalismen, men forutsa hvordan den var logisk forutbestemt til å bli endret av den. I dag lever vi i en verden der forutsigelsene for det meste har blitt virkeliggjort: «På enkelte vis kan vi også se kraften i Manifestets forutsigelser klarere enn generasjonene mellom oss og utgivelsen av det»,10 ikke minst siden vi måtte vente på transportrevolusjonen og -utbyggingen etter andre verdenskrig for at produksjon og forbruk skulle få en kosmopolitisk karakter i alle land.

Fram til 1970-tallet var nemlig industrialiseringen i svært stor grad bundet til de regionene der den i sin tid oppsto. Enkelte marxister kunne da hevde at kapitalismen i sin imperialistiske form slett ikke tvang alle nasjoner «til å anta bursjoasiets produksjonsmåte»,11 slik Manifestet hadde forutsagt, men tvert imot sørget for å holde den såkalte tredje verden underutviklet, eller også skapte dens underutviklede situasjon. Så lenge en tredjedel av verdens befolkning levde i økonomier av sovjetisk type, kunne det late til at kapitalismen aldri ville lykkes i å tvinge alle nasjoner «til å bli bursjoasi».12

Men Marx fikk rett til slutt. Hobsbawm trekker også fram Marx’ betoning av hvordan kapitalismen ødelegger alle tradisjonelle strukturer (familie, samfunn). Før 1960-tallet lot ikke manifestets påstand om at kapitalismen ville føre til at den tradisjonelle familien ble oppløst til å ha blitt verifisert. I Vesten i dag, derimot, blir omkring halvparten av barna oppdratt av enslige mødre, men halvparten av boligene i store byer er bebodd av enslige: «[D]et som i 1848 ville kunne ha slått en uavhengig leser som revolusjonær retorikk, eller i beste fall som en plausibel forutsigelse, kan nå bli lest som en konsis karakteristikk av kapitalismen på begynnelsen av det nye årtusenet.»13

Hva er kommunisme?

At «Det kommunistiske manifest» gir en samfunnsanalyse som fortsatt er relevant, betyr selvsagt ikke at kommunisme er løsningen. Hvem vil vel kalle seg kommunist i dag? Er ikke ordet altfor kontaminert? Mange vil mene det, og foretrekke betegnelsen sosialist. Men som Lucio Magri påpeker, blir ordet sosialist nå brukt av så mange ulike grupper at det har endt opp som et nærmest meningsløst ord.

La oss heller spørre: Hva er egentlig forskjellen på sosialisme og kommunisme? Tidvis omtalte Marx sosialismen som en første fase av kommunismen, men de to termene ble ikke konsistent brukt, verken av ham eller Engels. I løpet av 1800-tallet ble det i det hele tatt ikke gjort noen klar distinksjon mellom kommunisme og sosialisme.

I Communism. A Very Short Introduction skriver Leslie Holmes at det er en utbredt, men feilaktig oppfatning at statene som på 1900-tallet kalte seg kommunistiske hevdet å ha avskaffet klassesamfunnet.14 Ifølge Holmes har ingen såkalt kommunistiske makthavere noensinne påstått dette. Det de har hevdet, er at de har klart å få slutt på enhver kamp mellom klassene (normalt definert som bønder, arbeidere og intelligentsia), fordi ingen av dem lenger utbyttet noen av de andre. Likevel er betegnelsen kommunisme uløselig knyttet til målet om det klasseløse samfunn.

Hvis vi vil at kommunismen skal defineres gjennom et praktisk-politisk program – begrepet har gjerne hatt en klarere konnotasjon i den retning enn sosialismebegrepet, som på sin side snarere har konnotert et menneskesyn – så gir det fortsatt mening å bruke en formulering fra «Det kommunistiske manifest»: «[K]ommunistene [kan] sammenfatte sin teori i det ene uttrykk: avskaffelse av privateiendommen».15 Privateiendommen som omtales her, er naturligvis ikke det et individ personlig har ervervet seg: «Kommunismen fratar ingen makten til å tilegne seg samfunnsmessige produkter, den fratar bare makten til å bruke denne tilegning for å underlegge seg fremmed arbeidskraft.»16 Det er kapitalen som ikke lenger skal være i privat eie, men eid i fellesskap (i dette felleseiet ligger den etymologiske roten til ordet kommunisme).17 I 1900-tallets offisielle kommunisme ble dette forstått som mulig å oppnå ved å nasjonalisere all industri.

Målt mot dette kommunistiske programmet innebærer sosialisme noe mindre radikalt. Så tidlig som på slutten av 1700-tallet ble sosialismen knyttet til en allmenn likhetstanke, og dermed til en kritikk av eiendomsrett og etter hvert et ideal om å opprette kooperativer – men aldri til tanken om kollektivt eierskap av produksjonsmidlene. Det gir stadig en viss mening å kalle Arbeiderpartiet i Norge i dag for sosialistisk, og man bør utvilsomt spørre seg om ikke også PCI, i hvert fall i partiets senere historie, må kalles sosialistisk snarere enn kommunistisk hvis det er kommunismebegrepet i Det kommunistiske partis manifest som blir lagt til grunn.

Med oktoberrevolusjonen ble begrepet kommunisme tydeligere knyttet til en revolusjonær strategi for maktovertakelse – vel å merke når den politiske kampen foregikk i et samfunn uten allmenn stemmerett. Fram til splittelsen mellom Arbeiderpartiet og NKP i 1923 var det vanlig å henvise til hele partiet som kommunistisk. Deretter ble «kommunist» i praksis et navn på enhver som sympatiserte med den sovjetiske linja, diktert av Komintern. I hele Vest-Europa tenderte begrepet kommunisme snart til å bli ensbetydende med «den politikken det sovjetiske kommunistpartiet til enhver tid fører», slik vi fra etterkrigstidens Norge kjenner påstanden om at sosialisme er den politikken Arbeiderpartiet til enhver tid fører.

Det italienske kommunistpartiet blir i denne sammenhengen et interessant kasus, fordi det fortsatte å kalle seg kommunistisk selv om det gradvis distanserte seg fra Sovjetunionen. Allerede på 1950-tallet hadde partilederen Togliatti tatt til orde for polysentrisme heller enn en verdenskommunistisk bevegelse med Moskva som sentrum. Men den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 innebar at Sovjetunionen forkastet muligheten for å operere med «ulike veier til sosialisme», der man til tross for ulikheten forble i dialog og sto samlet mot imperialismen. Etter Franco-diktaturets fall i 1975, da kommunistpartiet gjenoppsto i Spania, ble det spanske, italienske og til dels også det franske kommunistpartiet gjerne regnet som representanter for eurokommunisme, en svært moderat kommunisme løsrevet fra det tradisjonelle båndet til Sovjet.

Kommunisme som teoretisk filosofi

Kina markerte tydelig avstand til Khrusjtsjovs Sovjet allerede på 1950-tallet. Lucio Magri forteller at han og hans nærmeste beklaget denne splittelsen mellom verdens to største kommuniststater. I dag er Kina et i stor grad kapitalistisk land, i likhet med det tidligere sovjetvennlige Vietnam. Likevel er begge fortsatt kommunistiske i navnet (sammen med Cuba, Laos og Nord-Korea). Vi skal ikke undervurdere hvilken betydning det kan ha på lengre sikt, hvis det oppstår en fornyet interesse for kommunismens kildetekster og tradisjon.

Er det et tegn på en slik fornyet interesse i Vesten at det kommer ut av bok som heter The Idea of Communism?18 Foruten forordet til de to redaktørene Costas Douzinas og Slavoj Žižek, har antologien 15 bidrag fra ulike akademikere, de fleste filosofer eller litterater, blant andre Gianni Vattimo, Alain Badiou og Terry Eagleton. Som et typisk produkt av en akademisk konferanse (avholdt i mars 2009) er boka altfor preget av livet i et vestlig elfenbenstårn. Her finnes det få henvisninger til materielle kår, til økonomi, til eiendomsbegrepet. Mangelen på globale perspektiver er påfallende. Er det ikke viktig å se verden som klassedelt? En kommunisme uten klassebegrep er ingen kommunisme. Selv om flere av bidragsyterne diskuterer klassebegrepet, forsøker praktisk talt ingen å applisere det på verdenssituasjonen i dag. I det minste kunne vel noen ha forsøkt å oppdatere Marx ved å se verden i et sentrum/periferi-perspektiv, slik det gjøres i såkalt avhengighetsteori?

«Kommunismen er for oss ingen tilstand som skal virkeliggjøres, intet ideal som virkeligheten har å rette seg etter. Vi benevner som kommunisme den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstand,»19 skriver Marx og Engels i Den tyske ideologi (1845). Til tross for flere forsikringer om det motsatte later flere av bidragsyterne i The Idea of Communism til å neglisjere dette poenget og i stedet tenke utopisk – eller de ser kommunismen som en «platonsk eller kantiansk idé». Filosofen Alain Badiou insisterer på å bruke termen kommunisme, men later til å være mer opptatt av en generell idé om omkalfatrende hendelser. Praktisk politikk blir holdt på en armlengdes avstand. The Idea of Communism trekker i retning rent teoretisk filosofi, fjernt fra marxismen som praxis-filosofi.

Internasjonal organisering

Mistanken melder seg om at ideen om kommunisme i The Idea of Communism stort sett er anarkistens idé. Viljen til å kalle seg kommunist er større enn evnen til å være det. Spørsmålet om politisk organisering glimrer med sitt fravær. Enkelte steder i antologien finnes det tilløp til å forklare hvorfor det er riktig å innta en slik holdning, nemlig fordi den leninistiske partimodellen har spilt fallitt og tilhører en tilbakelagt historisk fase. I det gode bidraget til Slavoj Žižek som avslutter antologien, distanserer han seg fra dette: Han tar avstand fra det postmoderne mantraet som tilsier at man må se bort fra det jakobinsk-leninistiske paradigmet. Han understreker også at man ikke kan avvise statsmaktens rolle i byggingen av et kommunistisk samfunn, ettersom staten slik vi kjenner den har kommet for å bli.

Ikke bare vil man hypostasere Partiet, man vil også overse mulighetene for å utvikle en ny form for transnasjonal politikk, hvis man avviser at et nytt kommunistparti kan komme i form av eksempelvis en global fagbevegelse – selv om Lucio Magri er av den oppfatning at fagbevegelsen som organisasjonsform vil bli mindre viktig for den anti-kapitalistiske kampen i tiden framover. Magris påstand er ganske tidstypisk. Kanskje noe av grunnen til at faglig organisering later til å være mindre vesentlig for internasjonale venstreradikale nå enn før, er at fagbevegelsens stilling er såpass svak i USA og Kina. Fra et norsk perspektiv framstår det mer underlig. Nå har som kjent klassekampen vært forsøkt avviklet i Norge siden hovedavtalen ble inngått i 1935, og vi fikk en praktisk talt korporativ organisering av arbeidslivet. Men faglige rettigheter ble ikke uvesentlige av den grunn, og norsk fagbevegelse har i dag alle muligheter til å internasjonalisere den politiske kampen gjennom støtte til arbeidere verden over.

Hobsbawm skriver at det siden 1980-tallet har vært åpenbart at sosialister står uten noe alternativ til kapitalismen, med mindre de slutter å tenke at det er de som lever av manuelt arbeid som vil utgjøre den vesentlige kraften bak samfunnsendringer.20 Nå er det i en britisk sammenheng at han uttrykker seg slik, men hvis det skal leses som en påstand om global sosialisme, slår den meg som diskutabel. Magri velger på sin side å snakke om dagens samfunn som et «post-industrielt samfunn» – det er all grunn til å problematisere denne formen for språkbruk, selv om den muligens er tenkt i særlig grad å gjelde for Italia. Er det ikke fullstendig absurd å hevde at industrisamfunnet er avviklet? Og hvorfor skulle ikke de som lever av manuelt arbeid være de viktigste for å få til en global sosialistisk eller kommunistisk bevegelse, også i dag?

Det globale borgerskapet

Allerede Marx og Engels så det som sin politiske oppgave å utvikle arbeiderbevegelsen til å bli en klassebevegelse: Målet var «organiseringen av proletarene til en klasse og dermed til et politisk parti».21 Det nye partiet skulle være løsrevet fra alle de eiendomsbesittende klassenes politiske grupperinger. Men som Eric Hobsbawm med rette minner om, er det avgjørende å tenke på dette partiet uavhengig av det innholdet begrepet «parti» har fått i ettertid.

Det kommunistiske partis manifest ble skrevet av Marx og Engels for den politiske sammenslutningen som i 1847 hadde tatt navnet Bund der Kommunisten – forbundet hadde ikke noen ting å gjøre med partiene i moderne demokratisk politikk, med kaderpartiene i leninistisk kommunisme, eller med de statsbærende partiene av sovjetisk og kinesisk type.

Midt på 1800-tallet ble ordet «parti» gjerne brukt i svært generell forstand. Det dreide seg ikke nødvendigvis om en organisasjonsform, bare om en gruppe mennesker med felles politisk ståsted. I et brev fra 1860 omtalte Marx «partiet i den større historiske betydningen av ordet».22 Det var også i en slik generell forstand Engels i 1871 kunne si at arbeiderpartier «allerede eksisterer i de fleste land».23

La oss spinne litt videre på dette, med dagens globale kapitalisme for øyet. Slik arbeidernes klassekamp på 1800-tallet tok sin form før allmenn stemmerett ble innført i de industrialiserte landene, slik vil jo nettopp et globalt parti av i dag bli dannet i en situasjon der vi ikke har noe i nærheten av allmenn stemmerett i verden som helhet. Hvis man velger å se det moderne vestlige demokratiet som et kompromiss mellom arbeid og kapital, og samtidig setter en demokratisk verdensorden som mål, er det ikke nettopp et internasjonalt sosialistisk eller kommunistisk parti «i den større historiske betydningen av ordet» som må til?

Den globale kapitalismen er den eneste legitime grunnen til å snakke om kommunisme i dag. Det er jo ingen som tror at noen form for kommunistisk bevegelse vil vinne fram i Vesten under det navnet: Eksempelvis er det i prinsippet like sannsynlig at det vil oppstå en stor kommunistisk bevegelse i dagens Norge som at det skulle ha funnes et kommunistparti med stor tilslutning fra det øvre borgerskap i et hvilket som helst industrialisert land på slutten av 1800-tallet. I globalt perspektiv er vi nordmenn del av vår tids borgerskap.

Framtiden blir enten sosialistisk eller kommunistisk

All sunn skepsis til marxismens modell med suksessive og nødvendige historiske stadier må ikke gjøre oss blinde for at det globale samfunnet i høyeste grad er et klassesamfunn. Skal vi tenke kommunistisk i dag, må vi unngå den moderne fristelsen til bare å forsvare de utstøtte, maktesløse og lutfattige. Vår støtte må fortsatt gå til de arbeiderne som faktisk kan organisere seg og føre klassekamp. En framtidig kommunisme må tale på vegne av både arbeidere og de som er ekskludert fra arbeid. Den vil være avhengig av å bygge allianser mellom en tradisjonell form for arbeiderklasse og grupper som er støtt ut fra samfunnet og fra velstandsutviklingen.

Lucio Magri ser dette. Han skriver at det her åpner seg et «ultramoderne» felt for kommunistisk tenkning og politikk: Verdens store masse av «marginaliserte og utarmede» er «det organiske båndet mellom arbeiderbevegelsen og de nye samfunnssubjektene» i det han kaller det post-industrielle samfunnet. I denne situasjonen mener Magri at det er grunn til å holde på betegnelsen «kommunisme», med henvisning til den allerede siterte definisjonen av kommunisme som «den virkelige bevegelse som opphever den nåværende tilstand».

Magri understreker også verdien av å holde på den marxistiske analysen. Den har ifølge ham særlig tre elementer: 1) At det kapitalistiske samfunnets dialektikk skaper materielle motsetninger som leder det mot å bli oppløst; 2) at disse motsetningene blir uttrykt gjennom klassekamp, der klassene selv må overvinne den eksisterende orden; og at 3) alt dette krever at man etablerer en annerledes klassebasert makt i en overgangsfase: «Hvis ikke noe av dette var sant, eller ikke lenger var sant, ville det ikke gi noen mening å snakke om marxisme eller kommunisme.»24

Slavoj Žižek gjør et poeng av å forsvare den leninistiske partimodellen. Mange vil steile over det. Men når det kommer til å gi en oppdatert analyse av den globale kapitalismen, og å redefinere skillet mellom sosialisme og kommunisme, er Žižek verdt å lytte til. Hvilke kampsoner gjenstår i dag, der det fortsatt er mulig å yte motstand mot kapitalismen? Žižek finner fire: 1) den overhengende trusselen om en økologisk katastrofe; 2) det utilfredsstillende i begrepet om privateiendom for såkalt «intellektuell eiendom»; 3) de samfunnsetiske implikasjonene av ny tekno-vitenskapelig utvikling, særlig i biogenetikk; 4) nye former for apartheid, nye murer og slumområder.

I Living in the End Times kalles Žižek disse antagonismene «apokalypsens fire ryttere».25 Slik han ser det, er sosialismen bare opptatt av å takle de tre første, mens betegnelsen kommunisme rettferdiggjøres med henvisning til den fjerde: Kommunismen forutsetter med andre ord at proletariatet tenkes som en internasjonal størrelse, som innbefatter de som til enhver tid blir ekskludert. Den globale kapitalismen kan i det lange løp bare overleve ved å gjenoppfinne en form for sosialisme, skriver Žižek. Ut fra dette premisset trekker han en konklusjon som har noe av Marx’ håpefulle fyndighet ved seg: Framtiden vil bli enten sosialistisk eller kommunistisk!

© norske LMD

Fotnoter:
1 Lucio Magri, The Tailor of Ulm. Communism in the Twentieth Century, oversatt av Patrick Camiller, Verso, London, 2011.

2 Lucio Magri, The Tailor of Ulm, s. 13.

3 Lucio Magri, The Tailor of Ulm, s. 10.

4 Eric Hobsbawm, How to Change the World. Reflections of Marx and Marxism, Verso, London, 2012.

5 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 125.

6 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 5.

7 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 8.

8 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 418.

9 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 14.

10 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 112.

11 Karl Marx, Verker i Utvalg 4: Politiske skrifter, oversatt av Tom Rønnow, Pax forlag, Oslo, 1976, s. 65.

12 Karl Marx, Verker i Utvalg 4, s. 65.

13 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 112–13.

14 Leslie Holmes, Communism. A Very Short Introduction, Oxford University Press, London, 2009.

15 Karl Marx, Verker i Utvalg 4, s. 74.

16 Karl Marx, Verker i Utvalg 4, s. 76.

17 I sitt bidrag til The Idea of Communism (jf. neste note) skriver filosof Jean-Luc Nancy at «kommunister» er omtalt allerede på 1300-tallet, da i betydningen «folk som deler en eiendom som ikke […] er underlagt arvelovgivning», s. 145.

18 Costas Douzinas og Slavoj Žižek (red.), The Idea of Communism, Verso, London, 2010.

19 Karl Marx, Verker i Utvalg 2: Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, oversatt av Tom Rønnow, Pax forlag, Oslo, 1975, s. 76.

20 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 448.

21 Karl Marx, Verker i Utvalg 4, s. 70.

22 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 60.

23 Eric Hobsbawm, How to Change the World, s. 60.

24 Lucio Magri, The Tailor of Ulm, s. 390.

25 Slavoj Žižek, Living in the End Times, Verso, London, 2010.