Fra militærstyre til religiøst diktatur?

Mohamed Morsi har klart å marginalisere hæren, men står nå overfor andre opposisjonsgrupper og mange egypteres mistro mot Det muslimske brorskapet.

«Søndag 12. august 2012, klokka ti på morgenen, ble de to sentrale medlemmene i Det øverste militærrådet, forsvarsminister Hussein Tantaoui og hærens stabssjef Sami Annan, innkalt til presidentpalasset. De ble plassert i et ’sikret’ rom, der de ikke engang kunne bruke mobiltelefonene sine. Mens de ventet tok president Mohamed Morsi den nye forsvarsministeren, general Abdel Fatah Sissi, i ed i rommet ved siden av. Noen timer tidligere hadde Morsi offentliggjort et dekret som annullerte grunnlovstillegget Militærrådet vedtok mellom de to rundene i presidentvalget for å gi seg selv mer makt og skjerme seg hvis Morsi vant valget. Deretter møtte presidenten de to generalene og fortalte at de var avsatt. Sjokket var like stort som avmakten de følte.»
Denne scenen, gjenfortalt av en i presidentens krets, markerer slutten på dobbeltstyret som har rådet siden Morsi inntok presidentpalasset 30. juni i år. Alle var overbevist om at en så ustabil likevekt før eller siden måtte bryte sammen. «Den nasjonale pressen publiserte Tantaouis erklæringer over seks spalter, og presidentens i to,» forteller Abdel Moneim Aboul Futouh, kandidaten Morsi vant over i presidentvalget. «Før han aksepterte å danne regjering, ba statsminister Hisham Kandil om forhåndsgodkjenning fra militæret!»

«Militærrådet viste seg til slutt bare å være en papirtiger.» Denne gamle maoistiske formuleringen blomstrer nå i Kairos gater. Likevel forestilte ingen seg bare noen uker tidligere, at Morsi skulle klare å tilsidesette en institusjon som har dominert Egypt siden de «frie offiserer» tok makten 23. juli 1952, og har kontrollert politikken siden Hosni Mubarak gikk av 14. februar 2011.


MULIGHETEN HAN VENTET PÅ

I første runde av presidentvalget 23. og 24. mai fikk nasseristen Hamdin Sabahi, brorskaputbryteren Aboul Fotouh og noen andre venstrekandidater som hadde deltatt aktivt i revolusjonen 25. januar i fjor 40 prosent av stemmene. Men splittelsene mellom disse gjorde at konkurransen i andre runde sto mellom den tidligere Mubarak-ministeren, general Ahmed Shafik (23,6 prosent) og muslimbroren Morsi (24,8 prosent). Sabahi ga ikke sine velgere noe råd om hvem de skulle stemme på, mens Fotouh støttet Morsi, i likhet med diverse andre grupperinger, som De unge av 6. april, og kjente personligheter som bloggeren Waël Ghonim og Alaa Al Aswany, forfatter av den uforglemmelige Yacoubian-bygningen. 1Islamistkritikeren Al Aswany begrunnet sin stemmegivning slik: «Vi var ikke for Morsi, vi støttet revolusjon.» Formålet deres var å få hæren på sidelinjen.

Motvillig aksepterte Militærrådet resultatet i andre valgrunde, men spillet var ennå ikke over. Sammensetningen av den nye regjeringen, dominert av folk fra det gamle regimet, økte bare inntrykket av at Morsi regjerte uten å styre. General Tantaoui, Militærrådets leder, erklærte 15. juli at han ikke ville tillate en «fraksjon» (les: Brorskapet) å stikke av med Egypt. Det ble innkalt til demonstrasjoner 24. og 25. august mot den nye presidenten, mens avisen Al-Dostour oppfordret til statskupp. 2
Til ingen nytte. Legitimiteten befant seg nå i urnene og i gata, stadfestet av de lange rekkene av borgere som under en blytung sol i slutten av juni sto i kø for å legge stemmeseddelen i urna og velge sin president. Kvelden da resultatene ble annonsert, feiret glade og fargerike folkemengder – ofte unge med Anonymous-masker eller Brorskap-plakater – mindre seieren til Morsi enn nederlaget til det gamle regimet og at valget ble gjennomført.

Den nye presidenten, som ble presentert som en kjedelig partipamp uten karisma, skulle vise seg å være svært kompetent. Med stillingens adgang til diverse militærkommandoer, så han at hæren var gjennomsyret av skjulte strømninger. En generasjon offiserer i femtiårene håpet på å spille en stor rolle. De ønsket å utfordre makten til 1973-generasjonen (en referanse til krigen mot Israel i oktober 1973) og ta opp problemene som tæret på deres institusjon så vel som resten av landet: manglende profesjonalitet, favorisering og korrupsjon.
Morsi manglet bare en anledning. Den kom raskere enn forventet, da en jihadistgruppe angrep en militærpost i Rafah (Sinai) 5. august. 16 soldater ble drept med kaldt blod. Gruppa klarte å flykte og forflytte seg over femten kilometer på egyptisk territorium, før de ble utslettet på noen minutter av den israelske hæren, da de forsøkte å krysse grensen. Denne dødelige sikkerhetsfiaskoen åpnet for at den nye presidenten kunne tilsidesette Militærrådet.


MULIGHETEN HAN VENTET PÅ

Slik ble en ny side i den egyptiske revolusjonen vendt om, uten en dråpe blod: Hæren trakk seg tilbake til kasernene. Hæren vil utvil-somt fortsatt ha stor tyngde i sikkerhetsspørsmål (særlig i Sinai) og utenrikspolitiske spørsmål (forholdet til Israel og ikke minst USA), men den vil ikke lenger styre hele maktapparatet.

Den politiske overgangen er imidlertid langt fra fullført. En ny grunnlov er under utarbeiding, den skal stemmes over i slutten av november, så legges ut for folkeavstemning, og bane vei for et nytt parlamentsvalg (parlamentet ble oppløst av Egypts høyesterett i juni). Noen hundre meter fra Tahrir-plassen, i en av salene til majliss al-choura (senatet), holder kommisjonen som skal utforme grunnloven en seanse som er åpen for journalister. Kommisjonens sammensetning har vært et stridsspørsmål, og også havnet i retten. Den har rundt hundre medlemmer, hvorav halvparten kommer fra Brorskapet eller salafistene. En del av opposisjonen har boikottet den i kortere eller lengre perioder. «Enkelte ganger har vi debatter som hører hjemme i middelalderen,» sier kommisjonens talsperson, Wahid Abdel Meguid, halvt på spøk. «Men ting går framover, og selv salafistene må erkjenne at ingen av våre lover strider med islam.»
I bygget, dekorert av fresker fra faraoenes tid og lettkledde kvinneskikkelser, omgås den tidligere generalsekretæren i Den arabiske liga, Amr Moussa, som mener «de religiøse problemene ikke skyldes grunnloven,» med Naddar Bakkar, den medievante talspersonen for salafistpartiet Nour. Her er kvinner med sjal og andre som lar håret henge fritt, generaler og noen (få) unge revolusjonære, koptiske prester og folk fra universitetet Al-Azhar og en bonde kledd i tradisjonell galabiyya som ber om mer jordbruksstøtte. Jeg får følelsen av å være i et hvilket som helst parlament. På tross av grunnleggende uenigheter, hersker det en fredelig stemning under debattene, ledet av den strenge stemmen til den respekterte dommeren Hossam al-Gheriany.

Diskusjonene dreier seg som hvilken plass sharia skal ha, og særlig artikkel to i grunnloven. I 1971 inkluderte president Anwar al-Sadat denne paragrafen som sier at sharia skal være «en hovedkilde for lovgivningen». Et tillegg i 1980 endret setningen til «hovedkilden». I grunnlovsforsamlingen har salafistene krevd at «sharia» skal erstattes med «sharias prinsipper», en vagere formulering som kunne ha åpnet for foruroligende avsporinger. Etter at dette ikke gikk gjennom, krevde de at høyesterett ikke lenger skulle fastslå om en lov var i tråd med sharia, men universitetet Al-Azhar, den høyeste autoriteten på sunniislam. «Dette vil innebære en ’sjiaisering’ av Egypt,» bemerker en deltaker ironisk. «En slik reform vil gi en religiøs instans siste ord om landets lover, som i Iran.» Et paradoks for salafistene som er grunnleggende fiendtlige til sjiismen. Al-Azhar har dessuten nektet å påta seg denne rollen.

Vil det bli et kompromiss? Som en observatør med lite til overs for islamistene bemerker, «det er i Morsis interesse at grunnloven blir balansert, for at han ikke skal få problemer med sitt presidentmandat. Hvis alle ikke-islamistene forlater kommisjonen i protest, vil det være svært uheldig for ham.»
Disse debattene vekker ikke særlig interesse i opinionen, selv om de dreier seg om viktige prinsipper, både om religionens rolle og likhet mellom borgerne, og mellom menn og kvinner. Indirekte dukker andre spørsmål opp. Vil Brorskapet stikke av med makten? Er «broriseringen» av staten i gang? Eller vil Egypt, som mange kommentatorer frykter, forvandle seg til et nytt Iran?


VIL VISE SITT SANNE ANSIKT

Det muslimske brorskapet avvises av større deler av befolkningen – en avvisning som, i motsetning til hva mange av Brorskapets medlemmer tror, ikke bare er resultat av en desinformasjonskampanje. Brorskapet er beundringsverdig godt organisert, med dedikerte grasrotaktivister som ofte har vært innom fengslene. Mange, også av praktiserende muslimer, ser på Brorskapet som kyniske, involvert i politiske hestehandler og mer opptatt av organisasjonens interesser enn landets. Selv salafistene kritiserer dem kraftig og anklager dem for å ville «undertrykke det de misliker i religionens navn». 3 Om deres rolle under revolusjonen er ubestridt – selv om de hoppet på et tog i fart – har deres kompromisser med Militærrådet i 2011 gitt dem mye motbør. Beslutningen om å stille en kandidat til presidentvalget, i brudd med deres tidligere løfter, har skapt ytterlige mistro.

Brorskapets aura har falmet. Morsi fikk 5,7 millioner stemmer i første runde av presidentvalget, mens partiet hans, Frihets- og rett-ferdighetspartiet, fikk nesten det dobbelte i parlamentsvalget vinteren 2011–2012. 4I andre valgrunde fikk Shafik tolv millioner stemmer: et resultat som mer er en avvisning av Brorskapet enn nostalgi for Mubarak-regimet.

I sentrum av Kairo, i bydelen som ble reist på 1800-tallet der bygårdene minner om Haussmanns Paris og den gamle franske kulturelle innflytelsen, ligger kafeen Riche. Et populært sted for journalister og intellektuelle, som hadde sin storhetstid etter andre verdenskrig, da revolusjonære som ville ha uavhengighet for landet møttes i et av kafeens rom, der de hadde en egen hemmelig inngang.

Her sitter legen Mohammed Abul Ghar, en anerkjent gynekolog med høflige manerer, som holder seg godt tross sine 70 år. Som leder for Egypts sosialdemokratiske parti, har han nylig kommet tilbake fra Cape Town, der kongressen til Sosialistinternasjonalen nylig ble avholdt – den internasjonale organisasjonen av sosialdemokratiske og demokratisk sosialistiske partier som ekskluderte Mubaraks parti først i februar 2011. Han forteller om sin lange kamp mot Brorskapet, hans konflikter med dem på universitetet: «Jeg stemte verken på Shafik eller Morsi, men seier til Shafik ville ført til vold og et nytt opprør, denne gangen ledet av Brorskapet. Det er i alles interesse at de havner i regjering, hvor de vil måtte handle. De vil begå feil og ta upopulære beslutninger.»


VENSTRESIDENS PROBLEM

Noen dager tidligere bekreftet Morsi at han hadde inngått en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) om et lån ut året på 4,8 milliarder dollar, til en rente på 1,1 prosent. Brorskapet og salafistene, som fordømte ideen noen måneder i forveien, forsvarte dette bruddet på det islamske forbudet mot renter med en rekke argumenter som man i andre himmelstrøk ville kalt jesuittiske.

«Islam er løsningen.» I flere tiår har dette slagordet gjort at Brorskapet har sluppet å uttale seg om de fleste sentrale spørsmål – selv om de var enige med Mubarak om å omgjøre landbruksreformen. Når de nå sitter med makten, kan de ikke lenger snike seg unna de harde realitetene i en stadig verre økonomisk og sosial situasjon, noe de mange streikene ved fabrikkene, skolene og sykehusene vitner om. Men Brorskapet har ingen andre løsninger å tilby enn en økonomisk liberalisme, som kanskje er mindre korrupt enn Mubaraks, som de alltid har forsvart.

Morsis store sjanse er og forblir opposisjonens splittelse. Denne har organisert seg i de mest overraskende koalisjoner, der de sentrale personene uten skrupler går fra den ene til den andre, når de ikke befinner seg i flere leire samtidig. Selv Hamdeen Sabahi, kandidaten som klarte å forene deler av den progressive opinionen i presidentvalget, sliter med å presentere et helhetlig politisk program. Som en observatør bemerker, «sentralkomiteen til hans Folkelig strømning omfatter folk fra de liberale partiene, sosialistene og nasseristene, som ikke er enige om noe som helst: verken om privat sektors rolle, sosial rettferdighet eller relasjonene til USA og Israel». En uavhengig nasserist sier det samme: «Kan liberalerne og nasseristene forene seg mot islamistene når de ikke er enige om noe annet?» 5Hvordan lage et demokratisk system – noe som ikke er mulig uten å integrere Brorskapet i politikken – og samtidig fremme et sosialt program og en uavhengig utenrikspolitikk? Venstresiden har ikke alltid klart å løse dette problemet.


MANGLER ET HELHETLIG PROSJEKT

Det er langt fra klart hvilken vei Brorskapet vil ta. De økonomiske og sosiale utfordringene er gigantiske. Det gamle regimet har fortsatt solide posisjoner i stats­apparatet. Strukturer og holdninger lar seg ikke forandre på en dag – hvordan lære en politimann at hans første oppgave når han arresterer noen ikke er å banke opp den arresterte på politikammeret? Presidenten har gitt amnesti til alle som militæret fengslet av politiske grunner, men vil han klare å bekjempe de vedvarende menneskerettighetsbruddene?

Disse utfordringene nærmer Brorskapet seg med en organisasjon der den ubetingede troskapen mot murshid (brorskapets veileder) for første gang ikke er garantert. I mars måtte det tre dager med møter i organisasjonens høyeste instans til for å bli enige om at de skulle delta i presidentvalget – og dessuten med et knapt flertall. For første gang i organisasjonens historie opplever Brorskapet store indre splittelser, med utbryteren Aboul Fotouh og partiet Wasat («sentrum»), for ikke å snakke om de opprørske unge generasjonene.
Dermed finnes det en rekke hindringer for at organisasjonen skal få like stor kontroll over staten som Mubarak hadde. «For å sikre hegemoni over staten, må Brorskapet ha et prosjekt,» forklarer Alaa al-Din Arafat, forskningsleder ved Senter for økonomiske, juridiske og sosiale studier og dokumentasjon i Kairo. «I 1952 klarte de ’frie offiserer’ å bygge sitt hegemoni og samle elitene rundt et mål om nasjonal uavhengighet og etableringen av en uavhengig økonomi. Da Sadat tok makten, brukte han nederlaget i 1967, åpnet økonomien og innførte flerpartisystem. Brorskapet har ikke noe helhetlig politisk prosjekt – selv ikke i utenrikspolitikken – de kan samle hele statsapparatet med.»
Oversatt av R.N.




1 Alaa Al Aswany, Yacoubian-bygningen, Gyldendal, Oslo, 2007 [2002].

2 Sitert av Hesham Sallam, «Morsi, the coup and the revolution: Reading between the red lines», 15, august 2012, www.jadaliyya.com.

3 Sitert av Issandr El-Amrani, «In translation: Salafis vs Ikhwan», The Arabist, 24. september 2012, www.arabist.net.

4 Parlamentsvalget ble strukket ut over flere måneder, der hver landsdel stemte i tur og orden.

5 Amira Howeidy, «Egypt’s political coalitions: Grand titles and vague platforms», Ahram Online, 1. oktober 2012.