Bunnløst og håpløst forelsket

Occupy Wall Street begynte med et smell. Hatet mot Wall Street må ha vært den mest populære saken den amerikanske venstresiden har hatt siden 1930-tallet. De hadde et perfekt slagord og de klarte å fange offentlighetens fantasi. Likevel mislyktes bevegelsen, i motsetning til dens onde tvilling, Tea Party.

Jeg forsøker å huske hvor spent jeg ble da Occupy Wall Street (OWS) startet minnes, jeg alltid en bestemt scene. Jeg sto på t-banen i Washington DC og leste en artikkel om protestene i Zuccotti Park på Manhattan. Det var tre år etter redningspakkene til Wall Street. To år etter at alle jeg kjente hadde gitt opp håpet på Barack Obamas kreativitet. To måneder etter at de republikanske bankvennene hadde drevet landet til randen av konkurs for å understreke deres hallusinatoriske økonomiske teorier. Som alle andre, hadde jeg fått nok.

På t-banen var det en perfekt kledd og perfekt polert bedriftsleder som åpenbart var på vei hjem fra en eller annen businessmesse, siden han hadde et bærenett med noen selvsikre slagord om å maksimere aksjeverdien eller hvor fint det er med luksus eller hvor herlig det er å være en vinner. Mannen var tydelig ukomfortabel med å bære det. Jeg tenkte over situasjonen: En gang i tiden ville jeg vært flau over å holde et eksemplar av magasinet mitt, The Baffler, på en stappfull t-bane, nå måtte folk som ham skjule hva de holdt på med.

Litt senere så jeg en nettvideo fra en paneldebatt OWS arrangerte i en bokhandel i New York. På et tidspunkt i opptaket protesterte en av paneldeltakerne mot at demonstrantene sa at de bare «snakket for seg selv» i stedet for å anerkjenne at de var del av en gruppe. En annen svarte: «Folk kan bare snakke for seg selv, selvet vil utslettes her, i den forstand at selvet trekkes i tvil, slik enhver poststrukturalistisk tenkning som leder til anarkisme vil drive deg mot […]. Jeg er enig, en individualisme som vårt samfunn definitivt har innskrevet på det og fortsetter å innskrive på seg selv, ’Jeg kan bare snakke for meg selv’, det er dette ’bare’ som er operativt her, og selvfølgelig åpnes disse rommene opp.»

Hjertet mitt sank som en heis. Så snart jeg hørte denne strømmen av kvasiintellektuelt sludder, visste jeg at det hele var dødfødt.


Detaljene fra karnevalet
«Det er en fare,» advarte den slovenske filosofien Slavoj Žižek i Zuccotti Park i oktober 2011. Han snakket ikke om New York-politiet. «Ikke bli forelsket i dere selv. Vi har det gøy her. Men husk at karneval er billig. Det som betyr noe er dagen derpå, når vi vender tilbake til våre normale liv. Vil noe ha endret seg da?»

Žižeks advarsel finnes i tidsskriftet n+1s Occupy! – Scenes from Occupied America, den første boka som kom om protestbevegelsen. Den har blitt fulgt av en rekke andre med alt fra taler i protestleiren til historiske betraktninger av protestene og deltakernes kollektive memoarer.

Nesten alle disse bøkene går mer eller mindre rett inn i «faren» Žižek advarte mot. De er bunnløst og håpløst forelsket. Hver og en tar for gitt at OWS rystet verdens mektige og inngytte ærefrykt – denne holdningen bekreftes også ofte i bøkenes titler, for eksempel This Changes Everything: Occupy Wall Street and the 99 % movement.2 Forfatterne slenger ut superlativer uten måtehold eller forsiktighet. «De 99 prosentene har våknet. USAs politiske landskap vil aldri bli det samme igjen,» skriver redaktøren for Voices From the 99 Percent: An Oral History of the Occupy Wall Street Movement.3 Men dette er ingenting sammenlignet med entusiasmen til den tidligere New York Times-reporteren Chris Hedges. I Days of Destruction, Days of Revolt sammenligner han OWS med 1989-revolusjonene i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Romania. Demonstrantene i New York, skriver han, «var uorganiserte til å begynne med, usikre på hva de skulle gjøre, ikke en gang overbevist om at de hadde oppnådd noe som helst, men de hadde uforvarende utløst en global motstandsbevegelse som skulle gi gjenklang over hele landet og i Europas hovedsteder. Det urolige status quo elitene hadde holdt ved lag i tiår var knust. En annen maktfortelling fant form. Revolusjonen begynte.»4

Med noen få unntak her og der er disse bøkene besynderlig og søvndyssende de samme. De forteller de samme anekdotene. De siterer de samme pressemeldingene. De dveler ved de samme detaljene. De gjør, den ene etter den andre, de samme historiske fortolkningene. Detaljene fra karnevalet tas opp i så å si alle bøkene: Hvordan trommeslagerne holdt alle våkne, hva som skjedde på Brooklyn Bridge, hvordan «folkets mikrofon» fungerte, hvor ideen om generalforsamlinger kom fra, hvordan alle var med på å vaske parken i en hektisk natt for ikke å bli kastet ut neste dag. Målt i ord i forhold til settingens kvadratmeter, er Zuccotti Park muligens det mest intenst granskede landskapet i nyere pressehistorie.

Selve OWS er i stor grad borte. OWS ble kastet ut av Zuccotti Park etter to måneder. Med unntak av enkelte rester her og der, befolket av de vanlige aktivisttypene, har OWS i dag rent ut i sanden. Mediestormen som engang omringet bevegelsen har blåst til andre steder. La oss stoppe opp et øyeblikk for å sammenligne resultatene med Occupys onde tvilling, Tea Party-bevegelsen og den bredere høyrevekkelsen den er del av. Denne mer eller mindre oppkonstruerte protestbevegelsen bidro til å gi Republikanerne flertall i Representantenes hus. I delstatsparlamentene tok partiet rundt 600 seter fra Demokratene. De rensket ut republikanske senatorer og kongressmedlemmer de mente ikke var konservative nok, og de klarte å få en av sine egne, Paul Ryan, utpekt til visepresidentkandidat.


Prosessen er budskapet
Spørsmålet bøkene om OWS forsøker å svare på er: Hvilken magisk formel gjorde OWS så suksessfull? Det er nøyaktig feil spørsmål. Det vi må spørre er det diametralt motsatte: Hvorfor mislyktes OWS? Hvorfor kjører selv venstresidens mest folkelige initiativ seg fast i en klissete sump av akademisk snakk og meningsløs antihierarkisk posering?

Aksjonen startet med et smell. Da okkupasjonen av Zuccotti Park begynte i september 2011, var OWS overveldende folkelig. Som Todd Gitlin påpeker, må hatet mot Wall Street ha vært den mest populære saken venstresiden har hatt siden 1930-tallet. OWS ble oversvømt av sympatierklæringer. Pengegavene strømmet inn, i likhet med mat og bøker. Kjendiser dukket opp i Zuccotti Park, og mediene begynte å dekke okkupasjonen med en oppmerksomhet de sjelden gir til sosiale bevegelser på venstresiden.

Men beretningene i bøkene om OWS, med noen unntak her og der, feilleser den overveldende oppslutningen om OWS’ kampsak som en oppslutning om bevegelsens aksjonsmåter: teltingen i parken, måten maten ble skaffet for en hær av demonstranter, den evinnelige jakten på enighet, sammenstøtene med politiet. Så å si alle forfatterne antar uavhengig av hverandre at det var dette Occupy egentlig handlet om. Dette er detaljene offentligheten hungrer etter å få vite mer om.

Wall Streets faktiske synder er derimot langt mindre synlige. I Occupying Wall Street, skrevet av en gruppe skribenter som deltok i protestene, hører vi først om bankenes drøye utlånspraksiser når en sympatisk politimann nevner det under en razzia. Forfatterne tar det aldri opp selv. Hvis du vil vite hvordan folk i Zuccotti Park ville blokkere bankenes agenda, har du virkelig kommet til feil sted. Ikke fordi det er vanskelig å finne ut hvordan bankenes praksiser kan stoppes, men fordi slik OWS beskrives i disse bøkene synes det som om de ikke hadde andre mål enn å bygge «fellesskap» på offentlige plasser og inspirere menneskeheten med sin edle motstand mot å velge ledere.

Dessverre er ikke det nok. Å bygge en demokratisk bevegelse er essensielt for venstrebevegelser, men også bare en begynnelse. OWS utviklet seg aldri forbi dette punktet. De ledet ingen (reelle) streiker, blokkerte ikke vervekontorer, okkuperte ikke rektorkontorer. «Prosessen er budskapet,» sa demonstrantene og de fleste bøkene her er i stor grad enig. Teltingen, matlagingen, generalforsamlingene, okkuperingen av de offentlige plassene, det var dette Occupy handlet om. Bakenfor dette virker det som om det ikke var noen strategi, noen agenda å formidle til verden.


Deltakelselskult
Dere husker kanskje at noe OWS debatterte intenst seg imellom i de dagene da de faktisk okkuperte noe var om de skulle komme med krav. Når jeg leser disse bøkene over et år etter, virker det som om denne debatten har blitt snakket bort. Nesten ingen av forfatterne sier rett ut at mangelen på krav var en taktisk blunder. Snarere tvert imot: Occupying Wall Street, den kvasi-offisielle beretningen om OWS, ler bort krav som en fetisj for bokstavtro mediefolk som idiotisk krever hierarki og kommandolinjer. Chris Hedges forteller oss at krav var noe som bare ble krevd av «elitene og deres buktalere i mediene». Opplyste folk derimot vet bedre: Krav impliserer at man gir legitimitet til motstanderen, det vil si den amerikanske regjeringen og dens venner, bankene. Å lansere en protest uten noen formelle krev framstilles som en stor bragd, som en enestående demokratisk dyd.

Her ligger kampanjens grunnlegende selvmotsigelse. Å protestere utenfor Wall Street i 2011 var, åpenbart, å protestere mot den skjendige oppførselen til finansfolkene som ga oss den store resesjonen. Det var å protestere mot pengenes politiske makt, som ga oss redningspakkene, det var å protestere mot de vanvittige belønningspraksisene som har gjort samfunnets produktive arbeid til bonuser for den ene rikeste prosenten. Disse katastrofene ble skapt av avregulering og skatteletter – av en frigjøringsfilosofi som var like anarkistisk i sin retorikk som OWS var i praksis. Det var bankfolkenes opprør mot den forhatte staten som havarerte den amerikanske livsstilen.

Vi trenger heller ikke post-strukturalisme-som-leder-til-anarkisme for å forstå hvordan vi kan endre denne utviklingen. Det gjøres ved å gjenoppbygge en kompetent regulerende stat. Det gjøres ved å gjenoppbygge fagbevegelsen. Det gjøres med byråkrati. Okkupantene i OWS synes å ha vært klar over dette, ofte. Husk hva vi så ofte hørte fra demonstrantene i septemberdagene i 2011: Gjeninnfør Glass-Steagall-lovens skille mellom investeringsbanker og forretnings- og sparebanker. Få tilbake big government! Få tilbake trygghet! Få tilbake kjedsomhet!

Men dette tenner ikke samtidens fantasi. Så hvordan holde karnevalet i gang mens man i det skjulte drømmer om statsautoriserte revisorer og et fungerende skattevesen? Utsett i det uendelige det åpenbare neste skrittet. Ha ingen konkrete krav. Krav ville ha signalisert at humørløse, fornuftige voksne var tilbake ved spakene og at moroa var over.

Dette var en inspirerende måte å leke med situasjonen på i begynnelsen, og for en tid en stor suksess, men den satte også en tydelig utløpsdato for protestene. Så lenge krav og resten av de logosentriske forutsetningene ble utsatt, kunne OWS aldri bestå eksamen for neste trinn. De forble fanget i det Christopher Lasch kritiserte så langt tilbake som i 1973, som en «deltakelseskult», der opplevelsen av å protestere er alt protester handler om.


Teorisnakkets ubrukelighet
I Zuccotti Park framstilte OWS seg, selvsagt, som flertallets stemme. Men i praksis, skal vi tro disse bøkene, hadde OWS’ retorikk en overveldende monoton eim av akademia, med en subtil bouquet av karriereaktivisme. I bøkene er ikke demonstrantene alltid identifisert med yrke, men når de er det, er de vanligvis studenter, nyutdannede eller professorer.

Det er ingenting galt med at studenter tar til gatene, selvsagt. Samfunnet trenger å høre fra dem. Når skolepengene når stratosfæriske høyder, når de utdannes med flere hundretusen dollar i gjeld og doktorgradsstudenter utbyttes skamløst, har de all grunn til å demonstrere. De burde stengt ned hele systemet. De burde rope på prisregulering. Bare se hva som skjedde i Quebec i fjor vår, da en stor del av befolkningen støttet studentenes krav om rimelig høyere utdanning: Demonstrantene vant faktisk fram, de fikk nesten alt det de krevde. Sosiale protester sikret tilgang til høyere utdanning.

Det jeg er imot, er det motsatte, nemlig høytflygende akademisk disputering som en modell for sosial protest. Hvorfor får OWS så ofte beundrerne til å hente fram den mest opphøyde sjargongen? Hvorfor tok enkelte okkupanter en pause fra aksjonen for å delta i paneldebatter? Hvorfor valgte andre å dele deres protestminner i sidene til American Ethnologist eller sine protestsympatier i Journal of Critical Globalisation Studies? Hvorfor følte forfatteren av en (faktisk svært interessant) artikkel om trommesirkler seg nødt til å antyde at han bidrar til en «akademisk litteratur»? Hvorfor skulle en pamflett, som åpenbart var ment som OWS-tidsalderens versjon av Thomas Paines revolusjonspamflett Common Sense (1776), være full av erklæringer som denne: «Vårt angrepspunkt her er de dominerende subjektivitetsformer produsert i en kontekst av pågående sosiale og politiske kriser. Vi tar opp fire primære subjektive figurer – den forgjeldede, den medieformidlede, den verdipapiriserte og den representerte – hvorav alle er i ferd med å utarmes og deres evne til sosial handling er maskert eller mystifisert. Vi mener bevegelser for opprør og revolt gir oss midler til ikke bare å avvise de repressive regimene disse subjektivitetene lider under, men også å gjøre disse subjektivitetene til maktfigurer.»5

Og kjære gud, hvorfor følte okkupantene, kun få måneder etter Zuccotti Park, at de måtte lansere et eget tidsskrift for akademisk teori? Et tidsskrift som deretter begynte å fylle sidene med ugjennomtrengelige essay som tilsynelatende var skrevet for å demonstrere, nok en gang, teorisnakkets ubrukelighet? Er det slik man bygger en massebevegelse? Gjennom stadig å velge det motsatte av dagligtale?

Ja, jeg vet svaret: For at en protest skal bli en større sosial bevegelse må den analysere, reflektere og teoretisere. Ja, men denne bevegelsen teoretiserte nok for alle protester de siste førti årene, og likevel klarte den på et eller annet vis ikke å bestå eksamen.


Ingen gir svar
OWS gjorde mye riktig: De hadde et perfekt slagord og en perfekt fiende og de klarte å fange offentlighetens fantasi. De bygde en demokratisk kultur innad i bevegelsen. De rakte hånden ut til fagbevegelsen, et avgjørende steg i riktig retning. De snakket mye om solidaritet, venstresidens grunnleggende dyd. Men i praksis kunne det virke som om akademiske reflekser ofte fikk forrang. OWS ble brukt som et testområde for teori. OWS besto ikke bare av folk som ville endre verden: Altfor ofte framsto OWS som en arena for å fremme framtidige karrierer.

Dette er faktisk en optimistisk framstilling. Den pessimistiske er å åpne Michael Kazins nye bok, American Dreamers, og edruelig ta innover seg den kjensgjerning at ingen venstrebevegelse har fenget en så stor del av det amerikanske folket siden borgerrettighetskampen og Vietnam-krigen – med delvis unntak av antiapartheidkampanjene på 80-tallet. Det har vært mange venstrefolk siden den gang, selvsagt, særlig på universitetene. Å studere «motstand» er en velkjent karrierevei, om ikke selve definisjonen av enkelte fagdisipliner. På tross av et solid intellektuelt gjennomslag taper venstresiden til stadighet. Den klarer simpelthen ikke lenger å gjøre felles sak med vanlige amerikanere.

Kanskje skyldes dette at venstresiden har blitt dominert av en profesjon med en operasjonsmodus som bevisst er fortettet, ultrahierarkisk, argumentativ og dømmende (å dele ut A-er og F-er er dens daglige dont) og dermed det nøyaktig motsatte av folk flest. Kanskje skyldes dette at venstresiden egentlig er et sted for en puritansk forakt for vanlige folk – nesten alle av dem kan vise seg å ha syndet på en eller annen imperialistisk måte. Kanskje har kollapsen i storskala industriproduksjon utdatert sosiale bevegelser. Vi vet ikke. Og ingen av bøkene om OWS bringer oss nærmere et svar.


To tilsynelatende like bevegelser
OWS-aktivister liker ikke Tea Party-folk, dette er et annet punkt det er enstemmig enighet om. For dem er Tea Party-folk ikke engang virkelige folk, de er underlagt andre biologiske prinsipper. Se bare på et essay i OWS’ teoritidsskrift, der Judith Butler, professor på Columbia University, skriver med avsky om et Tea Party-møte der folk angivelig jublet for at syke personer uten helseforsikring ville komme til å dø. «Under hvilke økonomiske og politiske betingelser dukker slike frydefulle former for råskap opp?» spør hun.

Det er et svært godt spørsmål. To avsnitt senere har derimot temaet uunngåelig skiftet til OWS og bevegelsens glamorøse avvisning av å komme med krav. Butler teoretiserer seg selv inn i en svært annerledes forståelse av demonstrende folkemengder: De er iboende frihetssøkende. «Når kropper samles slik de gjør for å uttrykke sin indignasjon og vise deres mangfoldige eksistens i det offentlige rom, kommer de også med større krav,» skriver hun. «De krever å bli anerkjent og verdsatt. De utøver retten til å synes og utøve sin frihet. De kaller på et levelig liv.»6 Dette er hva indignerte folk automatisk gjør, bare ved å dukke opp og vise sin eksistens med sine kropper – unntatt når det dreier seg om de som ble beskrevet to avsnitt over.

Dette er en ganske stor forskjell, gitt at de to bevegelsene på overflaten er ganske like. Begge har nesten samme besatte aversjon mot redningen av bankene i 2008, som begge kaller «kompiskapitalisme». Begge viser sin avsky med å okkupere offentlige plasser, og begge elsker å fortelle hvor langt kadrene deres har gått for å holde disse plassene rene. Både Tea Party og OWS ga libertarianeren Ron Pauls tilhengere en framtredende plass, og du kunne høre rop om «End the Fed!» (legg ned sentralbanken) både i Zuccotti Park og på Tea Partys store folkemøter. Guy Fawkes-maskene har vært populære i begge leire, selv om masken henviser verken til de 99 prosentene eller til et eller annet republikansk ur-Amerika, men til en ensom tegneseriehelt (fra V for Vendetta) som går til enmannskrig mot et tyrannisk regime.

Folk i både Tea Party og OWS holdt sine krav bevisst vage, for bedre å fange inn et stort tverrsnitt av de misfornøyde. Og begge gruppene framstiller seg som forfulgte. For OWS er det politiet, pepperspray mot forsvarsløse og fengslingene som disse bøkene dveler lenge ved. Will Bunchs October 1, 2011: The Battle of the Brooklyn Bridge7 er en 45 sider lang beskrivelse av hvordan én OWS-marsj endte i massearrestasjon. Tea Partys offerfortelling baserer seg på «venstremedienes» rasismeanklager.8


Staten som fiende
Lederløshet er en annen dyd hevdet av indignados på begge sider. I Dick Armeys «Tea Party manifesto» fra 2010, finnes det et kapittel med tittelen «Vi er en bevegelse for ideer, ikke ledere». Resonnementet her er det samme som hos OWS: «Hvis de visste hvem lederne var, kunne de angripe ham eller henne. De kunne knuse Tea Partys ubeleilige protest.»

Hvis vi ser nærmere på Tea Partys litterære referanser finner vi også spor av OWS’ avvisning av å komme med eksplisitte krav. Se bare på bevegelsens kjæledegge, Ayn Rand, og hennes hovedverk De som beveger verden (1957), der «krav» er noe myndighetene gjør på vegne av deres late og uproduktive velgere. Forretningsmenn derimot, handler med kontrakter, de handler bare gjennom markedets påståtte konsensuelle relasjoner. Som John Galt, lederen for kapitalstreiken i boka, forklarer i en lang tale til det amerikanske folket Rand åpenbart foraktet: «Vi har ingen krav til dere, ingen vilkår å forhandle om, ingen kompromisser kan inngås. Dere har ingenting å tilby oss. Vi trenger dere ikke

En streik uten krav? Hvorfor ikke? Fordi krav ville implisere legitimitet til deres fiende, staten. Rands liksom-sofistikerte begrep for dette er «offerets sanksjon». Når han realiserer seg selv vil businessmagnaten – «offeret» i Rands forstyrrede verden – lære seg å holde tilbake sin velsignelse fra det samfunnet som utbytter ham med skatter og reguleringer. Når milliardæren er opplyst, vil han ikke lenger ha noe å gjøre med denne verdens tyver og snyltere.

Så hvordan skal Rands undertrykte én prosent overleve? Gjennom å bygge et idealsamfunn i hjertet av det gamle, nøyaktig slik OWS ønsket å gjøre. I stedet for å arrangere generalforsamlinger i parken, trekker hennes forfulgte milliardærer seg tilbake til en ukjent dal i Colorado der de praktiserer en perfekt tvangsløs kapitalisme, komplett med en hjemmesnekret gullstandard.

En siste likhet: Tea Partys ideologiske kløkt var å flytte offentlighetens raseri fra Wall Street til myndighetene. OWS gjorde det samme, men på en mer abstrakt og teoretisk måte. Se bare på ordene antropologen Jeffrey Joris velger for å fortelle oss hvorfor okkupering av parker var det riktige: «Okkupasjonene utfordret statens suverene makt til å regulere og kontrollere distribusjonen av kropper i rommet, delvis gjennom å overta og omdefinere bestemte byrom som parker og plasser som arenaer for offentlige forsamlinger og demokratiske uttrykk.»9 Denne typen retorikk er typisk for både OWS og den akademiske venstresiden i USA – som alltid kjemper mot «staten» og dens infernalske makt til å «regulere og kontrollere» – men det trengs ingen omfattende nærlesning av teksten for å legge merke til at dette språket, med noen justeringer, også kunne framstå som en liberteriansk protest mot reguleringsplaner.


En annen massebevegelse
Siden ingen av bøkene beskrevet her tar seriøst de mange opplagte parallellene mellom de to protestbevegelsene, tilbyr ingen av dem noen teori for hvorfor de to var så like. La meg derfor komme med en egen.

Grunnen til at Occupy og Tea Party var så uhyggelige like, er at de begge trakk veksler på denne late, refleksive libertarianismen som gjennomsyrer vår tids idé om protest, helt fra tenåringer på Disney Channel som lengter etter å være seg selv til tenåringspunkere som vandaliserer en Starbucks-kafé. Alle dissidenter innbiller seg at de reiser seg opp mot «staten». Det ligger tilsynelatende i vår tids DNA. Alle hater staten, demonstrantene i Zuccotti Park så vel som de dresskledde traderne de trodde de skremte. Men her er problemet: Kun høyresiden tjener på det.

Etter hvert som de fikk gjennomslag, viste Tea Party at de ikke mente alvor med sitt snakk om flat struktur, det var der bare for å gjøre bevegelsen attraktiv. Tea Party hadde ingen poststrukturalistiske tenkere som bidro til teoretiske tidsskrift, men de hadde penger, en organisasjon og en tv-kanal i ryggen. De fikk raskt ledere, og krav, og en kobling til et politisk parti. Vagheten og lederløsheten var bare et blendverk, en gimmick for å gi produktet en bred appell i begynnelsen.

Occupy Wall Street tok aldri denne vendingen. De tok den flate strukturen alvorlig. Bevegelsen vokste enormt i begynnelsen, da så å si alle med en irritasjon sluttet seg til dens ikke-spesifiserte protest. Men etter at protestene ble slått ned, var det nesten ingenting igjen av den.

Det er likevel like klart for meg i dag som det var i 2011 at den konservative æraen bare kan avsluttes med en eller annen massebevegelse på venstresiden. Men hvilken bevegelse kan klare det? En bevegelse med kjerneverdier som ikke kommer fra en abstrakt fiendtlighet til staten eller fra demonstrantenes behov for å finne sin stemme.

Oversatt av R.N.

1 Blant andre Todd Gitlin, Occupy Nation: The Roots, the Spirit and the Promise of Occupy Wall Street, HarperCollins, 2012; Occupying Wall Street: The Inside Story of an Action that Changed America, Haymarket, 2012.

2 Sarah Van Gelder og redaksjonen i Yes Magazine, This Changes Everything: Occupy Wall Street and the 99% Movement, Berrett-Koehler, 2012.

3 Lenny Flank, Voices From the 99 Percent: An Oral History of the Occupy Wall Street Movement, Red and Black, 2011.

4 Chris Hedges og Joe Sacco, Days of Destruction, Days of Revolt, Nation Books, 2012.

5 Antonio Negri og Michael Hardt, «Take up the baton», Jacobin, mai 2012, www.jacobinmag.com.

6 Judith Butler, «From and against precarity», desember 2011, www.occupytheory.org.

7 Will Bunch, October 1, 2011: The Battle of the Brooklyn Bridge, Kindle Singles, 2012.

8 Se for eksempel Michael Grahams bok fra 2010, That’s No Angry Mob, That’s My Mom: Team Obamas Assault on Tea-Party, Talk-Radio Americans, som nesten utelukkende er opptatt av å katalogisere venstresidens fornærmelser av Tea Party-folk.

9 Jeffrey S. Juris, «Reflections on #Occupy everywhere: social media, public space and emerging logic of aggregation», American Ethnologist, vol. 39, nr. 2, mai 2012.