Hemmeligheten bak den finske skolen

Alt fra franske liberalister til britiske trotskister valfarter til Finland for finne ut hva som gjør at landets skole kommer ut på topp i de internasjonale rangeringene. Finnene selv bryr seg lite om rangeringene og ser på skolevesenets suksess som del av en helhet.

Verken porter eller gjerder sperrer inngangen til barneskolen i finske Rauma. For å komme inn på skolen må du bare gå forbi en stor garasje med sykler og leker. Alt fra gymsalen til musikkrommet synes å være laget for å ønske barn velkommen. I skoletimen på 45 minutter har engelsklærerinnen fem forskjellige aktiviteter. Hun fanger alles oppmerksomhet fra første sekund, med en ball som går rundt til de som tar ordet. En ikke ukjent metode i klasserom i andre land, men med i snitt 12,4 elever per lærer – et av de høyeste snittene for barneskoler i Europa – er den spesielt effektivt her.

I midten av august er innhøstingen ennå ikke ferdig når Fanny Soleilhavoup og Fabienne Moisy følger barna sine til deres andre skolestart i Finland. De to permitterte franske lærerne bor i Finland hvor deres ektemenn jobber. De forestilte seg aldri at valget av en lokal skole, i stedet for den franske skolen de fikk tilbud om, skulle snu opp ned på deres oppfatning av skolen. «Mine tre sønner er i ferd med å bli bra folk,» sier Claire Herpin, som har bestemt seg for å holde seg langt unna Frankrike. «Her respekterer man at de er annerledes. De respekterer de andre. Lærerne er flinke til å oppmuntre dem og få fram det beste i dem.» Dysleksi, frafall og tidlig utvikling: De to familiene opplevde noen relativt vanlige situasjoner, men det franske skolevesenet klarte ikke å ta seg av dem.

Enkelte har problemer med å tro at det de forteller er mulig: en skole uten nervøs spenning, uten konkurranse mellom elevene, uten konkurranse mellom skolene, uten inspektører, uten stryk, uten karakterer i de laveste trinnene, og likevel har dette skolevesenet de beste resultatene i verden.

 

Stolte av skolesystemet

Undersøkelsene til OECDs Programme for International Student Assessment (PISA) vekker stor bekymring i Tyskland og Storbritannia, men de blir lite kommentert i Frankrike og USA, som havner langt nede på lista. På tross av store investeringer i utdanning havner disse landene midt på treet i PISAs rangering av femtenåringers ferdigheter innen lesing, matematikk og naturfag. Foruten metodiske justeringer for å korrigere kulturelle forskjeller, retter disse evalueringene ikke oppmerksomheten mot programmer og reformer, men mot helheten av nyttig kompetanse for å forstå verden og løse problemer i hverdagsnære kontekster.

I PISA-resultatene framstår Finland som et uventet forbilde. I likhet med undersøkelsene i 2000, 2003 og 2006 havnet Finland i undersøkelsen for 2009, som omfattet 65 land, i tet sammen med Sør-Korea og flere asiatiske byer som samarbeider med OECD (Shanghai, Hong Kong og Singapore). Sammen med Sør-Korea, er Finland også det landet der resultatene er mest homogene, og der korrelasjonene mellom sosio-økonomisk miljø og resultater på skolen er lavest. 93 prosent av unge finner fullfører videregående, mot bare 80 prosent i snitt i de vestlige landene.2 Landet skiller seg riktignok ut som et av de med lavest sosial ulikhet i OECD.

PISA-resultatene har skapt en ny type turister. Etter et besøk i august 2011 sa daværende fransk utdanningsminister Luc Chatel: «Jeg har sett en rekke oppskrifter her som kan overføres, særlig den store friheten skolene gis.»3 Et år senere hyllet det britiske tidsskriftet Socialist Review det finske skolevesenet for å «være blottet for evalueringer» og for at «hver elev får et sunt måltid til lunsj».4 Om enn de tilhører den liberalistiske franske høyresiden eller er britiske trotskister, kommer de hit for å shoppe en eller annen innovasjon som, isolert fra helheten, understøtter deres prosjekt.

Som oftest overser den internasjonale pressen den spesifikke bakgrunnen til «modellen», noe det har blitt skrevet flere gode bøker om.5 I Finland betyr ikke «desentralisering» å skape konkurranse mellom områder, «engasjement» fra lærerne betyr ikke å øke deres timer med «nærvær» i skolene og «utgiftsmoderasjon» er ikke et dårlig tilslørt forsøk på å fremme private tilbydere. «Glem PISA!» sier Jukka Srjala, som var med på å utforme skolereformen på 1970-tallet. «Selvsagt er vi stolte av at arbeidet vårt anerkjennes, men man må se på helheten i systemet vårt og ikke plukke ut det ene eller det andre aspektet.»

 

En av ti lærerstudenter blir lærer

Den finske suksessen har sine røtter i de nordiske landenes politiske tradisjon, som er knyttet til velferdsstatens konkrete realiseringer snarere enn ideologi. Da den finske pedagogen Pasi Sahlberg ble bedt om å avsløre den pedagogiske oppskriften på den amerikanske tv-kanalen PBS 10. desember 2010, svarte han med et stort smil: «Du vet, hos oss er skolegang gratis, fra førskolen til universitetet!» Dette gjør det åpenbart vanskelig å sammenligne den modellen med den amerikanske.

I Finland er ikke bare undervisningen gratis. Fram til elevene er 16 år dekkes alt skolemateriell, så vel som leksehjelp, kantine, helseutgifter og transport. Finansieringen kommer hovedsakelig fra landets 336 kommuner, men staten utjevner aktivt. Mens staten bare bidrar med én prosent av skolebudsjettet i den rikeste kommunen, Espoo (utenfor Helsinki), sørger den i snitt for 33 prosent av ressursene, og 60 prosent i de fattigste kommunene.6 Regjeringen fraråder dessuten åpning av nye privatskoler. De fleste av dem, med unntak av skoler for alternativ pedagogikk (Steiner eller Freinet), forsvant på 1970-tallet, og står i dag for mindre enn to prosent av årsverkene i skolen.

Denne offentlige enhetsskolen er ikke spesielt dyr, snarere tvert imot. Målt i kjøpekraftsparitet bruker Finland mindre penger per elev i barne- og ungdomstrinnet enn snittet i de vestlige landene, og langt mindre enn USA og Storbritannia.7 I Finland vektlegges kvaliteten på staben, antallet og lærerutdanningen. Læreryrket har fått høy status og er svært ettertraktet, selv om det krever en lang utdannelse (minst fem år på universitetet, som oftest mer) og lønningene for det meste følger snittet i Vesten.8 Kun en av ti lærerstudenter blir lærer. Det forventes dessuten et så sterkt engasjement fra lærerne at de ofte gir sitt mobilnummer eller private e-postadresse til foreldrene. En større del av utdanningen (minst et år) er ikke viet innholdet de skal formidle, men pedagogikken, måten å formidle det på.

 

Skeptiske til rangeringer

«Vi er forpliktet til å integrere alle barna. Hvert barn er viktig!» sier viserektor for grunnskolen i Rauma, Ulla Rohiola, om sitt samfunnsoppdrag. Ethvert handikapp, enhver forskjell og sosiale, følelsemessige eller læremessige vansker, må løses. «Hvis du føler deg vel i en gruppe og lærer på ditt nivå, blir du ikke frustrert,» presiserer hun. «Et kvikt barn kan gå alle skoleårene samme med en tregere kamerat, så lenge man daglig følger opp alles behov.»

Mens den internasjonale modellen fremmer indikatorer for prestasjoner, overvåkning og rangering, forsvarer de finske pedagogene en annen bruk av evalueringer. De er et verktøy for å justere midlene eller metodene for å få lærerne og barna til å blomstre, aldri som et middel for kontroll og konkurranse. Derfor utføres evalueringene som stikkprøver og aldri som nasjonale prøver. Alle kjenner sin skoles resultater, men ikke resultatene til de andre skolene. Flere kommuner har dessuten vunnet over aviser som ville publisere rangeringer. Og når domstolene har dømt mot administrasjonen, har store deler av pressene fortrukket ikke å trykke resultatene.

«På 90-tallet oppfordret man til konkurranse mellom skolene, en konservativ politiker i Helsinki ville til og med at de skulle begynne med markedsføring. I dag har vi forstått at det var et feilsteg,» sier Susse Huhta, finsklærer i Helsinki. Etter innføringen av fritt skolevalg er jakten på skolene med best rykte, som oftest bare marginalt bedre, blitt et utbredt fenomen i hovedstaden, der 30 prosent av barna i 7. klasse (13 år) ikke går på skole i nabolaget sitt. Fenomenet følger den raske veksten i sosiale ulikheter, mener Tuomas Kurttila, leder for Foreldreorganisasjonen: «Vår skolepolitikk risikerer å bare bli et utstillingsvindu, mens vår sosialpolitikk forfaller. Dagens suksess ble bygd på 70- og 80-tallet. Morgendagens suksess bygges i dag. Fortsatt er det for mange barn som ikke fullfører den obligatoriske skolegangen. Jeg er optimist, men vi må være årvåkne overfor økningen i forskjeller.» Petri Pohjonen, visedirektør for Utbildningsstyrelsen, legger til: «Vi ber skolen løse alle samfunnsproblemer. Det kan den ikke gjøre.»

Etter lenge å ha ledet en skole, og siden skoleetaten i Vantaa, nabobyen til Helsinki, forteller Eero Väätäinen om en følelse mange finske lærere deler: «Vi må huske på at barna ikke går på skolen for å bestå prøver. De kommer for å lære om livet, finne sin egen vei. Kan man evaluere livet?» I det europeiske landet som kommer høyest på de internasjonale listene, er de fleste svært skeptiske til rangeringer.

Oversatt av R.N.

 

1 OECD, PISA 2009 Survey, Paris, 2011.

2 Statistikk fra OECD, 2010.

3 Les Echos, Paris, 19. august 2011.

4 Terry Wrigley, «Growing up in Goveland: how politicians are wrecking schools», Socialist Review, London, juli/august 2012.

5 Pasi Sahlberg, Finnish Lessons: What Can the World Learn from Educational Change in Finland?, Teachers College Press, 2011. Hannele Niemi, Auli Toom og Arto Kallioniemi, Miracle of Education, The Principles and Practices of Teaching and Learning in Finnish Schools, Sense Publishers, 2012.

6 Data fra Opetushallitus/Utbildningsstyrelsen, et uavhengig statlig organ som overser utviklingen av barne- og ungdomstrinnet.

7 OECD, Education at a Glance, 2010.

8 OECD, Education at a Glance, 2010.