Nødvendig apokalypse

Politiske og økonomiske eliter veksler mellom å male dystre framtidsutsikter og spå kommende vekst inn i himmelen. Lite tyder på at framtiden er lys, likevel er optimismen stor, skal vi tro «markedet».

Allerede få år etter at finansboblen sprakk og utløste den største økonomiske krisen siden 1930-tallet, var verdiene på finansmarkedene større enn da boblen var på sitt største. Dette skulle etter all fornuft bety at
verdensøkonomien var på fote igjen og i bedre form enn noensinne, noe som åpenbart ikke er tilfellet med stadige varsler om nye resesjoner i mange vestlige land, høy arbeidsledighet, og sparepolitikk uten sidestykke i så å si alle europeiske land, med unntak av Norge.

Politiske og økonomiske eliter veksler mellom å male dystre framtidsutsikter og spå kommende vekst inn i himmelen. Lite tyder på at framtiden er lys, likevel er optimismen stor, skal vi tro «markedet».

Paradokset er ikke nødvendigvis et retorisk blendverk eller et utslag av kognitiv dissonans, selv om det ikke kan utelukkes. «Det er vanskeligere å forestille seg kapitalismens endelikt enn verdens undergang,» skrev Fredric Jameson for tjue år siden. Den økonomiske orden har blitt så enerådende at det er nær sagt umulig å forestille seg at framtiden kan bli annerledes. Men hva om forestillingen om undergang er det sentrale elementet for nettopp å unngå kapitalismens endelikt?

Det kan finnes en dypere, mer grunnleggende forbindelse mellom gambling og apokalypse,» skriver David Graeber i Debt – The First 5000 years. «Kapitalisme er et system som innskriver gambleren som en essensiell del av dens funksjonsmåte. Samtidig later kapitalismen til å være enestående ute av stand til å begripe sin egen evighet.» Tilhengerne føler seg ofte forpliktet til å framstille den rådende orden som evig, som den eneste levedyktige økonomiske organiseringen. Samtidig kan det virke som om alt går av skaftet i nettopp det øyeblikk en stor del av befolkningen faktisk begynner å tro på det og starter å behandle kredittinstitusjoner som om de vil være her for all tid. «De mest forsiktige og ansvarlige kapitalistiske regimene – 1600-tallets Nederland og 1700-tallets britiske samvelde, de som med de mest årvåkne øyne styrte den offentlige gjelden – var stedene for de mest bisarre utbruddene av spekulasjonsfeber, som tulipanmanien og South Sea-boblene,» skriver Graeber.

I mesteparten av de siste århundrene har folk fleste antatt at kreditt ikke kunne genereres i det uendelige, påpeker Graeber, fordi de mente at det økonomiske systemet i seg selv sannsynligvis ikke ville vare for evig. Framtiden ville etter alle sannsynlighet bli svært annerledes. Men det hendte ikke. De grunnleggende strukturene vedvarte. Det er først nå, når det blir stadig klarere at dagens organisering ikke lenger er bærekraftig, at vår kollektive forestillingskraft plutselig møter veggen.

Med andre ord virker det som om det er en grunnleggende selvmotsigelse mellom det politiske imperativet om å bevare den rådende formen for kapitalisme som den eneste måten å ordne samfunnets ressurser på, og kapitalismens eget ikke-vedkjente behov for å begrense sin egen framtidshorisont for at spekulasjonen ikke skal gå av skaftet.

«Det er paradoksalt nok det apokalyptiske perspektivet som i siste instans har vært årsaken til den ekstreme optimismen i de siste tiårenes spekulasjonsbobler,» skriver filosofen Jean-Pierre Dupuy.1 Grunnen til at investorer satser og risikerer så mye før boblene sprekker, er at de ikke ser andre framtider som ikke er apokalyptiske, mener Dupuy. Samtidig utelukker de apokalypsen, den er det utenkte og utenkelige som danner bakteppet for deres handlinger. Ved å hensette seg i den eneste framtiden som ikke er katastrofal, og se på den som den sikreste sannsynlighet, slutter investorene at de må gjøre alt for å gjøre den framtiden mulig.

I et større historisk perspektiv framstår dermed Berlinmurens fall, svekkelsen av sosiale bevegelser, fagforeninger og radikale politiske partier, som et skadelig tap for den rådende kapitalismen. Uten forestillinger om at framtiden kan bli svært annerledes, gjentas et evig nå som skaper stadige bobler i den tro at framtiden vil være en kopi av nåtiden med dens vekst basert på finanskapitalens nåtidige realisering av framtidens penger.

© norske LMD