Frihetens betydning

Et fritt folk må være fritt fra overgrep, fritt til å søke lykken og fritt til å danne sin egen stat. Dette er ikke tilfellet i Midtøsten, der stormaktenes spill har latt egne interesser gå foran deres proklamerte hengivenhet til frihet og demokrati.

Er frihet overhodet et gangbart begrep i Midtøsten? I den nylige utgitte Frihetens filosofi problematiserer filosof Lars Fr. Svendsen hvordan frihet kan forstås, og bruker det liberale demokratiet som utgangspunkt for å beskrive hvordan et fritt samfunn kan innrettes. Demokratitenkerne Svendsen retter oppmerksomheten mot har den såkalt negative friheten for øye, som den jødiske filosofen Isaiah Berlin definerte som fravær av ytre hindringer, at et menneske «kan handle uten å bli hindret av andre». Den positive friheten derimot handler om å være i stand til å ta ansvar for eget liv og kunne være et autonomt og tenkende subjekt.

Palestinerne mangler i dag både negativ og positiv frihet. Palestinerne er nærmest innelukket på Gaza og Vestbredden og økonomien er kontrollert av Israel. De siste tiårenes stadige forslag til fredsløsning i Midtøsten er enten fiktive eller umulige, og hovedsakelig til Israels fordel. Frihet avhenger i siste instans av reelle handlingsalternativer, «om hvor mange dører som er åpne, hvor åpne de er, deres relative betydning i ens liv,» skriver Svendsen.

I nylige utgitte Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten ser historieprofessor Hilde Henriksen Waage på stormaktenes historiske rolle i Midtøsten, via både jødeforfølgelsen, opprettelsen av Israel og fordrivelsen av palestinerne. Waage tar utgangspunkt i jødenes historie som et eksempel på det motsatte av frihet, hvordan et folk kan undertrykkes. Sionistene, folket med drømmen om Sion – det bibelske navnet på Jerusalem – ble stadig kjeppjagd fra stedene de slo seg ned. Både i år 70 og 132 ble jødene utsatt for massedeportasjoner og drap i Romerriket. Jødene hadde stadig gjort opprør. Rundt 600 000 ble drept, og tusenvis endte i slaveri. Jødenes land ble omdøpt fra Judea til Palestina. De som flyktet nordover til det kristne Europa ble en forfulgt minoritet. Ansett som Jesu mordere, fikk de ikke eie jord, inneha embeter eller være med i håndverkslaug. Derfor endte de som handelsmenn og pengeutlånere, og ble forhatt for sine rentekrav.

Under korstogene på 1000-tallet ble titusener massakrert. I 1200-tallet ble de tvunget til å bære synlige merkelapper, fordrevet fra England, og senere fra Spania og Portugal. Omstreiferne, som Martin Luther kalte «amoralske og fulle av djevelens avføring», flyktet østover. Så ble de også forfulgt i Russland, der jødiske boligkvarterer ble ødelagt og brent på begynnelsen av 1900-tallet. Alene ble 100 000 forfulgt og drept etter revolusjonen i 1917. Fra 1881 til 1924 utvandret 2,6 millioner jøder fra et voldelig Europa til frihet i USA, ifølge Waage.

Som kjent kom Hitler senere til makten, og med Nürnberg-lovene i 1935 ble jødene i Tyskland klassifisert som annenrangs borgere – fratatt statsborgerskap, stemmerett, og ekskludert fra næringslivet. Ekteskap med ikke-jøder ble ulovlig. Under krystallnatten i 1938 raserte tyskerne jødiske butikker og boliger for 25–30 milliarder kroner (nåverdi) – og de seks millioner jødene som ble drept under andre verdenskrig er kanskje den mest uhyrlige frihetsberøvelsen i historien. Til tross for at den britiske og amerikanske regjeringen i august 1942 var godt informert om masseutryddelsesleirene, bombet de likevel ikke jernbanelinjene de stadig fløy over. Jødene var den gang ansett som «skurken», som den verdiløse Andre – i likhet med «skurken» i illiberale menneskers øyne i dag, muslimen.

Et jødisk nasjonalhjem

Ifølge Svendsen fantes det «strengt tatt ikke et eneste genuint liberalt demokrati på kloden» i 1892.2 Kvinners stemmerett kom først året etter med New Zealand som første nasjon. Det er altså i år 120-års jubileum globalt. Fram til i dag er det etablert 87 generelle liberale demokratier, det vil si 45 prosent av klodens befolkning.3 Denne utviklingen streber tilsynelatende Norge og flere stormakter etter å videreføre i Midtøsten og andre steder.

Hva er et liberalt demokrati? Svendsen definerer «liberal» med at statens makt over borgerne skal være begrenset – og «demokrati» med at borgerne har makt over staten. Imidlertid kan en «stat hvor et demokratisk flertall overkjører minoriteter og ikke tilkjenner dem retten til ytringsfrihet og trosfrihet og konfiskerer deres eiendom i prinsippet fortsatt være et demokrati, men liberalt er det definitivt ikke.» Flertallets vilje er bare én forståelse av det gode, for staten skal heller ikke sette seg over individuelle rettigheter – noe eksempelvis USA har nedfelt i grunnloven. Moderne demokratier er også forpliktet til å sørge for sine borgeres adgang til utdannelse og materielle goder, og tilkjenne dem retten til fruktene av sitt arbeid. Et demokrati har plikt til å hjelpe sine borgere med et minimum – velferdsgoder som mat, klær og helsetjenester. En for mektig stat er ifølge Svendsen en trussel mot den enkeltes rettigheter, men en «statsløs» tilstand utsetter også den enkelte for overgrep av undertrykkende grupper eller kriminelle. En sterk stat er derfor «en nødvendig betingelse for politisk frihet» – empirisk har den ifølge Svendsen også sørget for mer materiell velstand.

Ble det i det hele tatt dannet noen slike liberale demokratier med selvstendigheten for stater som Egypt i 1922, Irak i 1932 og Libanon og Syria i 1942? Bare Palestina forble den gang under formynderskap, men som Waage viser forsøkte den britiske kolonimakten å innlemme den palestinske staten i Transjordan (Peel-kommisjonen i 1937). Det gikk ikke. I konfliktene som fulgte de neste tre årene ble 3000 palestinere, 2000 jøder og 600 briter drept. Men i dette konfliktfulle området var heller ikke britene spesielt positive til at Israel skulle bli «et jødisk nasjonalhjem» – de ønsket kun en innvandring av 75 000 jøder de kommende fem årene. Jødisk innvandring skulle godkjennes av palestinerne, og det skulle stort sett være forbudt for jøder å kjøpe jord. Innen et tiår skulle en selvstendig palestinsk stat etableres, der jøder og palestinere skulle dele regjeringsansvaret – for britene var et godt forhold til de oljerike araberlandene viktig. Men slik gikk det ikke.

Jødisk terror

Det er viktig å vite at Israel etablerte seg gjennom terror, som Waage viser: De jødiske terrororganisasjonene Irgun og Stern-ligaen ble på 30-tallet ledet av Israels senere statsministere Menachem Begin og Yitzhak Shamir. Fra 1937 utplasserte disse bomber på steder med store folkemasser – busstasjoner, torg, kinoer og offentlige bygninger. De brukte «vold som et viktig og legitimt politisk virkemiddel».4 Israel har fulgt voldslinjen siden. På boklanseringen i slutten av januar sa Waage at alle de nedskrevne forhandlingene og planene stormaktene forsøkte seg på i konflikten mellom Israel og Palestina kunne «fylle hele hus» – men til ingen nytte, som hun viser i boka. Israels politiske landevinninger ble heller voldelig utkjempet på bakken av jødiske militærorganisasjoner – og senere med bulldosere og bosettinger.

I 1946 bodde det rundt 600 000 jøder og 1,2 millioner palestinere i dette området, en sjudobling siden mellomkrigstiden. Men jødenes fremste fiende var britene – de bombet britiske mål: politistasjoner, telefonsentraler, oljeraffinerier og jernbanenett. Irgun sprengte også det britiske hovedkvarteret i Kong David-hotellet i Jerusalem. 91 mennesker ble drept i det som omtales som den største terroraksjonen i Palestinas historie. Men da britene videresendte flyktningeskipet Exodus med 4515 jøder ombord for internering i konsentrasjonsleire i Tyskland svekket det britenes internasjonale omdømme. Til slutt trakk britene seg ut og overlot mandatområdet til FN.

Så gikk jødene løs på palestinerne. De jødiske militærstyrkene massakrerte den palestinske landsbyen Deir Yassin med støtte fra Irgun og Stern. Palestinerne begynte å flykte. Som statsmannen Ben-Gurion senere uttalte: «Uten Deir Yassin ville det ikke blitt noe Israel.» De erobret deretter hundre landsbyer – igjen ble politikk erstattet med kampen på bakken der de tok for seg sitt Israel. Dessuten utvidet Israel med seksdagerskrigen i 1967 landet til å innbefatte Gaza, hele Jerusalem og Vestbredden. Sionistenes gamle drøm om Jerusalem var oppfylt – men hva skulle de gjøre med over 1,2 millioner nye palestinske innbyggere?

Konfliktene var for store til at vi her overhodet snakker om et liberalt demokrati. Israel valgte heller å behandle palestinerne med virkemidlene de selv hadde vært utsatt for: «Ødelagte hus, deportasjoner for det minste lille tegn til motstand, streng sensur, fengsling uten lov og dom, portforbud som reaksjon på den minste provokasjon, handels- og reiseforbud, kollektive avstraffelser hvor markeder, butikker og skoler ble stengt, urimelig lange straffer, tortur under avhør og vilkårlige drap.»5

Tiår senere har ikke dette avtatt, palestinerne er stengt inne av den nye muren og stadig undertrykt som folk.

En mindre ensom frihet

Er frihet overhodet et gangbart begrep i Midtøsten? Svendsen siterer Immanuel Kant: «Ingen ulykke kan være mer skremmende for en som er vant til frihet, som har kunnet nyte frihetens gode, enn å se seg selv som overlatt til en skapning av samme art som kan tvinge en til å gjøre det den vil.» Vi nordmenn har vel problemer med å sette oss inn i hva femti år uten frihet betyr for en palestiner.

Normale demokratiske rettigheter er et vilkår for statsdannelse. Filosofen Martha Nussbaum som Svendsen refererer kaller dette forskjellige former for kapabilitet. Hennes minstebetingelser for frihet har med materielle ressurser og sosiale forhold å gjøre: Evnen til å leve en normal livslengde, ha god helse, bevege seg fritt, være sikret mot vold, tilgang til adekvat utdanning, sikret evnen til å tenke selv, beskyttelse av politisk og kunstnerisk ytringsfrihet, religionsfrihet, kunne delta i sosial samhandling, ikke diskrimineres ut fra rase, kjønn, etnisitet eller nasjonalt opphav, kunne eie, leke, fritt søke arbeid – og være fri fra å bli utsatt for grunnløs ransakelse og pågripelse. Intet mindre.

Historien og samtiden er full av eksempler på områder uten slike friheter.6 Israel ønsker i dag til og med å straffeforfølge egne borgere som kritiserer rådende politikk – noe i likhet med den «paternalisme» Svendsen påpeker i Frihetens filosofi. Man tvinges til å forholde seg passivt som umyndige barn – den depotisme som opphever all frihet hos undersåttene, ifølge Kant.

Samtidig kan man spørre seg om Svendsen selv har et drag av paternalisme når han illustrerer mangel på autonomi med et eksempel om kvinnen som finner ut at hun har levd et «umoralsk og uverdig liv som ‘frigjort’, og legger om livet radikalt ved å slutte seg til en radikal religiøs bevegelse, gifte seg og underlegge seg sin manns vilje.» Hun kan ikke bevege seg fritt uten sin mann, må være tildekket, og kan ikke arbeide. Selv om det er hennes egen beslutning, mener Svendsen at «hun i praksis har umyndiggjort seg selv, og lever uten egen vilje.» Jeg møtte nylig en slik kvinne i Kairo, som hadde vokst opp i en svært sekulær familie, men så selv valgt et religiøst liv, dekket seg til og underlagt seg sin mann. Hun nærmest ropte «dette er frihet» da hun pekte på hodeplagget mens jeg filmet henne. Hun er en svært bereist kvinne som arbeider som professor på Universitetet i Kairo og er politisk engasjert hos «søstrene» høyt oppe i Det muslimske brorskap. For henne hadde familien og religionen større mening enn friheten.

Men Svendsen er også opptatt av at den positive friheten handler om at man må fylle livet med noe meningsfylt. Det er ikke nok å være fri fra, man må være fri til noe: «For å ha et meningsfylt liv, må du bry deg om det du fyller livet med. Du må forplikte deg overfor noe.» Det er et vestlig paradoks at man på samme tid ønsker ubegrenset frihet og ønsker å tilhøre noe. Det å inngå i relasjoner med andre er en mindre ensom frihet som Svendsen skriver. Her refererer han Hegels poeng om at «generelt er kjærligheten en bevissthet om min enhet med en annen, slik at jeg ikke er isolert for meg selv […] ved at jeg kjenner meg selv i enheten av meg selv og den andre». For Hegel er familien en relasjon der friheten gis et innhold, en frihet til å bli noen. Man velger selv fritt begrensningen som ligger i å forplikte seg og følge noen plikter.

Vår vestlige individualisme har sikkert ett og annet å lære av de arabiske – og jødiske – storfamiliene.

Ufrihet i femti år til

Bidrar den vestlige friheten, individualismen og solipsismen med sine ytre fiendebilder til et konfliktskapende verdisyn? Og hva slags paternalisme utøver stormakter som USA med sine enorme pengeoverføringer til krigsmaskineriet i Midtøsten? Waage skriver at USA sender «tre faste årlige milliarder» dollar til Israel. Alle disse årene med amerikanske overføringer har faktisk hjulpet Israel i å bygge en militærstat der de oppvoksende generasjoner har flere års verneplikt fulgt av årlige repetisjonsøvelser til de er 45 år. Har USA og Israel totalt undervurdert menneskenes evige trang til liberal samhandling, demokratisk tilhørlighet og frihet fra ytre tvang?

Ønsket rekken av amerikanske presidenter egentlig å skape liberale demokratier i Midtøsten, eller veide andre interesser tyngre? Både Carter, to Bush, Clinton og Obama har, som Waage viser, krevd at Israel skulle trekke seg tilbake til grensene før 1967. Men de gikk alle raskt tilbake på det demokratiske kravet da det var for vanskelig å gjennomføre – og lot seg presse til å stille seg bak Israel.

Professor Waage, som også arbeider som seniorforsker på PRIO, har skrevet 509 sider inkludert 1580 fotnoter om Midtøstens begredelige historie – en bok oppdelt i temakapitler hvor kronologien blir noe vanskelig å følge. Men Waage ser overhodet ingen framtidig løsning for Midtøsten i dag. Interessant da at Klassekampens Peter M. Johansen fra oss tilhørerne pekte på Jordan under lanseringen av Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten i januar:

I boka vier Waage et eget kapittel til Jordan og kong Hussein og hans sønn Abdullah 2s interesse for palestinernes sak. Ikke nok med at Vestbredden og Øst-Jerusalem lå under Jordan fram til 1967, men over halvparten av befolkningen på rundt seks millioner i dag er ressurssterke palestinere med jordansk statsborgerskap. Det vil si flere enn Vestbredden på den andre side av Jordanelven. I 1948 foreslo Folke Bernadotte at Jordan og Palestina skulle slås sammen. Britene og amerikanerne så dette som en attraktiv løsning. Arafats PLO prøvde nesten å annektere Jordan før ledelsen ble kastet ut i 1970. Kong Hussein foreslo i 1972 å etablere en framtidig jordansk-palestinsk stat. Israelske Ariel Sharon og andre etter ham erklærte på 90-tallet at Jordan er Palestina – kong Hussein og Yitzhak Rabin hadde også en rekke hemmelige møter etter 1993. Med Gazakrigen i 2009 kom Jordan som palestinsk stat opp igjen som tema i Israel. Dagens kong Abdullah 2 er gift med palestinske Rania. Kongen har i kjølvannet av den arabiske våren også valgt en mer reformvennlig statsminister og regjering.

Men når jeg sist sommer spurte palestinere på Vestbredden om ikke et Jordan med deler av Vestbredden kunne bli det nye Palestina sto de fast på å ikke gi opp kampen mot Israels okkupasjon. Så når skal noen internasjonale stormakter framfor bare å snakke sammen, virkelig handle, for at ikke Midtøstens palestinere må leve i ufrihet femti år til? Er det derfor USAs Obama nå har valgt sin nye Israel-skeptiske forsvarsminister Chuck Hagel?

© norske LMD. truls@lmd.no


Fotnoter:
1
Lars Fr. H. Svendsen, Frihetens filosofi, Universitetsforlaget, Oslo, 2013, s. 130.

2 Lars Fr. H. Svendsen, Frihetens filosofi, s. 110.

3 Undersøk selv på www.freeedomhouse.org for å se om Israel eller Paslestina er blant disse.

4 Hilde Henriksen Waage, Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Cappelen Damm Akademisk, Oslo, 2013, s. 89.

5 Lars Fr. H. Svendsen, Frihetens filosofi,, s. 366.

6 Lars Fr. H. Svendsen, Frihetens filosofi, s. 190.