Pavens glemte korstog

Mot slutten av den kalde krigen inngikk Vatikanet og Ronald Reagans USA et uformelt partnerskap for å bekjempe «kommunistfaren» i Sør-Amerika.
For kardinal Joseph Ratzinger innebar det en kamp mot frigjøringsteologenes arbeid mot fattigdom.

I kommentarene etter pave Benedikt 16s avgang er det dominerende synet at den katolske kirkens overhode har tatt en moderne beslutning når han abdiserer med «gløden og gnisten i behold». Men i Latin-Amerika vil nok folk heller huske den forhenværende kardinalen Joseph Ratzinger som et stort tilbakeskritt.

La oss gå tilbake til 60-tallet. I dette tiåret ytret Dom Helder Camara, erkebiskopen i Recife, som legemliggjorde den sosiale bevisstheten til kontinentets progressive katolikker, denne fortsatt berømte setningen: «Når jeg gir mat til de fattige, kaller de meg en helgen. Når jeg spør hvorfor de fattige ikke har mat, kaller de meg kommunist.» Nøden, analfabetismen og marginaliseringen av titalls millioner søramerikanere radikaliserte mange kristne og noen geistlige på kontinentet. I et klima preget av aggiornamento («oppdatering») under pave Johannes 23 og spesielt etter det andre Vatikankonsil (1962–1965), støtter det pavelige rundskrivet Populorum progressio i mars 1967 dette progressive presteskapet, spesielt i Brasil.

26. august 1968 ble den andre latinamerikanske bispekonferansen (Celam) offisielt åpnet av Paul 6 i Medellin i Colombia. I den første forsamlingen presenterte den unge peruanske teologen Gustavo Gutiérrez en rapport om utviklingsteologi. Ideen vant fram og konferansens sluttdokument erklærte at verdensdelen var offer for «nykolonialisme», «internasjonal økonomisk imperialisme» og «intern kolonialisme», og anerkjente behovet for «modige, presserende og dypt fornyende endringer.»



Marxistisk infiltrasjon

Denne trosbekjennelsen markerte begynnelsen for frigjøringsteologien. Med utgangspunkt i en samfunnsengasjert lesning av evangeliene ble frigjøringsteologene overbeviste om at det finnes en kollektiv og strukturell synd, i tillegg til den personlige. Måten samfunnet og økonomien var innordnet på førte til lidelse, nød og død for utallige medmennesker. På landsbygda, i arbeiderstrøkene og slumbyene engasjerte en hel generasjon prester seg konkret, og dermed også politisk, for de fattige.

De konservative biskopenes dystre ansikter ble enda mørkere. I tre land sto frigjøringsteologien spesielt sterkt: I Argentina og Brasil, som da var militærdiktaturer uten at dette så ut til å plage de katolske lederne, og Columbia. Ingen ble derfor overrasket over at en kolombianer, hjelpebiskopen i Bogotá, Alfonso López Trujillo, fikk i oppgave å gjenerobre terrenget de hadde tapt i Medellin. Rollen hans ble utvidet, da han i november 1972 ble valgt til generalsekretær for Den latinamerikanske bispekonferansen, før han ble leder fra 1979 til 1983. Fra 1973 fordømte Celam-lederne en angivelig «marxistisk infiltrasjon» av kirken. Frigjøringsteologene insisterte på at de bare hentet ideer de mente var nyttige fra marxismen: troen på at folket former historien, deler av dens sosioøkonomiske analyse, kritikk av den rådende ideologien, og sosiale konflikters realitet.2 Det hindret ikke López Trujillos anstrengelser for å torpedere frigjøringsteologien. Snart skulle han også få betydelig hjelp fra Vatikanet.

Etter Paul 6s død ledet polakken Karol Wojtila, som 16. oktober 1978 ble pave Johannes Paul 2, den tredje latin­amerikanske bispekonferansen i Puebla (Mexico). Med fire unntak var alle medlemslandene den gang militærregimer. Mens biskopene stadfester «de fattiges fortrinnsrett», unngår den nye paven å ta standpunkt til spenningene i den latinamerikanske kirken. Han unnlater også å kritisere diktaturene. Preget av sine opplevelser i hjemlandet Polen inntar den strengt antikommunistiske paven en svært forenklet forståelse av situasjonen på kontinentet. I 1981 henter han til Roma en tysk teolog han allerede kjenner personlig: kardinalen Joseph Ratzinger, prefekt for Kongregasjonen for troslæren, tidligere kjent som Inkvisisjonen.

Med bare et år som kapellan i München bak seg blir denne nye sjefideologen den viktigste støttespilleren til López Trujillo (som i 1983 blir medlem av kongregasjonen). I en tid preget av den kalde krigen blir spesielt Nicaragua en slags «polsk modell» hvor kirkelederne blir manet til en åpen motstandskamp mot det sandinistiske regimet, som hadde både kristne og marxistiske røtter. Et uformelt partnerskap mellom Vatikanet og Ronald Reagans USA dannes for, blant annet, å bekjempe «kommunistfaren» i Sentral-Amerika.



Opprør, splid, uenighet

I en forelesning holdt i Vatikanet i september 1983 rettet Ratzinger sterke anklager mot frigjøringsteologien: «En analyse av fenomenet frigjøringsteologi viser tydelig at den er en grunnleggende trussel mot kirkens tro.»3 Han advarer mot at radikalismens «alvor ofte blir undervurdert fordi denne teologien ikke passer inn i de kategoriene for kjetteri som eksisterer i dag.» Han bemerker videre at «Verden blir nå fortolket på bakgrunn av klassekamp. […] ’Folket’ blir dermed et begrep som står i motsetning til ’hierarkiet’ og antitesen til alle institusjoner som ses på som undertrykkende krefter.» Den første «Instruksen om enkelte aspekter ved frigjøringsteologien», som Kongregasjonen publiserer i september 1984, er en kraftig fordømmelse av Latin-Amerikas venstreorienterte presteskap.

Før dette hadde «storinkvisitoren» sendt et dokument til de peruanske biskopene med ti punkter om fader Guttiérez’ arbeider og tvunget ham til å «revidere» sine verker i en prosess påfallende lik Galileo Galileis. I mars 1985 ble boka «Kirken, veldedighet og makt» av den brasilianske fransiskaneren Leonardo Boff angrepet. Boff ble tilsidesatt i forlaget han ledet, og ble nektet å undervise og å uttale seg offentlig. Disse sanksjonene vekket sinne i et Brasil som nettopp hadde blitt fridd fra tjue år med militærregimets sensur.4

Paven Johannes Paul 2 forsøkte å få kontroll over bålet «panserkardinalen» hadde helt rikelig med bensin på. Han tar opp den bestridte læren i et brev til sine brasilianske biskoper i april 1986 og skriver at den «ikke bare er beleilig, men også nyttig og nødvendig.» Han går så langt som å fordømme den nye ideologien, den nyliberale kapitalismen. Dette stagget imidlertid ikke viljen til å utslette framskrittene fra Medellin-konferansen. Med nominering av konservative biskoper og Opus Dei-medlemmer5 og en stadig større plass til bevegelser som Den neokatekumenale vei, Kristi Legionærer og den karismatiske vekkelsesbevegelsen, forsterker duoen Wojtyla-Ratzinger de konservative tendensene. For å begrense innflytelsen til antatt opposisjonelle prester, blir visse bispedømmer, slik som kardinal Evaristo Arns’ i Brasil, endret. I 1985 utnevner paveadministrasjonen José Cardoso til erkebiskop når Dom Hélder Camara når aldersgrensen. Den nye biskopen hisser fort på seg alle prestene sine og verdslige aktivister i bispedømmet.

Prestene som deltok i sandinistregimet blir kritisert, noe som aldri skjedde med de som samarbeidet med den argentinske militærjuntaen. Johannes Paul 2 var flere ganger i Latin-Amerika og mange av oss glemmer ikke nattverden han ga til Pinochet og kona i Chile. Mindre kjent er det at den chilenske kardinalen Jorge Medina innledet diskrete forhandlinger for å få Pinochet løslatt og returnert til Argentina da den tidligere diktatoren ble holdt i London fra november 1998 til mars 2000. Om det skulle være noen tvil, støttet pavestolen disse forhandlingene gjennom kardinalene López Trujillo og Ratzinger. Mindre heldige var teologene som hadde forsøkt å praktisere åpenheten det andre vatikankonsil la opp til. 140 av dem ble sanksjonert under Johannes Paul 2.

Da Wojtylas tidligere inspirator og konservative teoretiker, nå pave Benedikt 16, tok imot en gruppe brasilianske prelater i desember 2009, beklaget han seg fremdeles over frigjøringsteologien: «De mer eller mindre synlige ettervirkninger av denne oppførselen, kjennetegnet av opprør, splid, uenighet, krenkelser og lovløshet, vedvarer og skaper i deres samfunn store lidelser og et stort tap av vitale krefter.»6 Det er altså mulig å være pave uten å være tilbøyelig til anger eller tilgivelse.

Oversatt av E.J.L.


Fotnoter:
1 Conférence générale de l'épiscopat latino-américain, L'Eglise dans la transformation actuelle de l'Amérique latine. Conclusions de Medellín, (Generalkonferansen for det latinamerikanske bisperådet. Den katolske kirkens rolle i utviklingen i Latin-Amerika. Lærdommene fra Medellin), Editions du Cerf, Paris, 1992.

2 Etudes, Paris, nr. 3851-21, juli-august 1996.

3 Informasjonsprogram om Latin-Amerika (DIAL), D 930, Paris, 19. april 1984.

4 Leonardo Boff søkte om laisering (å bli løst fra ordinasjonsløftene) i juli 1992.

5 Dens grunnlegger, Josemaría Escrivá ble i 1992 saligkåret i bemerkelsesverdig ekspressfart.

6 Vatican Information Service, Roma, 7. desember 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Krise, hvilken krise?

Default thumbnail
Neste sak

Nazisme før og nå

Andre saker om Latin-Amerika

Det andre Bolivia

I november i fjor skapte internasjonale medier inntrykk av at Evo Morales fusket i presidentvalget. Med

Bolivias døende breer

Verdens isbreer trekker seg tilbake. I de bolivianske Andesfjellene har bresmeltingen skutt fart de siste tretti

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.