Den usynlige hånden

I Athenernes statsforfatning forteller Aristoteles om hvordan athenerne, før demokratiet ble innført, opplevde en «lang periode med politisk strid mellom overklassen og folket». «Ikke bare var styret fullstendig oligarkisk, men de fattige, med kvinner og barn, var slaver under de rike,» skriver Aristoteles. «All jord var i hendene på noen få, og hvis leien ikke ble avlevert, risikerte både jordarbeiderne selv og deres barn å bli bortført. Alle som fikk lån, måtte stille sin egen person som sikkerhet. Det massene opplevde som det tyngste og bitreste var den slavetilstand som det politiske systemet holdt dem i.»

Krisen ingen har klart å finne den enkle løsningen på ruller videre i EUs utkanter. Verken den berømte troikaen – IMF, ESB og EU-kommisjonen – eller andre kriserammede land klarer å knekke koden med sine stadig mer drastiske sparetiltak. Og bak lurer den økende sannsynligheten for at krisen i eurosonen snart vil krype nærmere Europas midte.

Etter at søkelyset de siste ukene har vært på Kypros’ falleferdige banker, er turen nå kommet til Portugal, igjen. Statsminister Passos Coelho overlevde nylig sin fjerde mistillitsavstemning i parlamentet, og lovet i begynnelsen av april nye kutt i helse- og utdanningsbudsjettene. Selv om regjeringen har kuttet 13 milliarder euro siden den kom til makten i juni 2011, har budsjettmålene troikaen satte for sin redningspakke ikke blitt nådd, og nye kutt må til. Portugals økonomi krympet med 3,2 prosent i fjor. I Slovenia sliter også bankene og kan bli neste euroland som trenger en redningspakke, og dermed gå inn i samme nedadgående spiral som alle de andre landene som har blitt påtvunget nedskjæringer som gang på gang har vist seg å feile å gjøre situasjonen verre.

Og gang på gang viser de at «i valget mellom demokratiet og økonomien», som Nixon sa i sitt forsvar for USAs involvering i statskuppet mot Allende i Chile i 1973 (se side 28–29), «velger vi økonomien». Det samme har troikaen sagt med handlinger siden finanskrisen vokste til en generell økonomisk krise. Men det kan se ut som om ofringen av demokratiet på ingen måte redder økonomien.

Å redde vekstparadigmet begynner å vise seg som en stadig fjernere drøm i de utviklede landene. Verdens nest største utviklede økonomi, Japan, forsøker nå et dristig grep for å hale landet ut av en krise som begynte lenge før boblene på 2000-tallet grisebanket ideen om evig økonomisk vekst og finansøkonomiens dyder i USA og Vest-Europa. Japan har prøvd det meste for å gjøre noe med den vedvarende stagnasjonen land har havnet i. Utlånsrenter som nærmer seg null prosent, devaluering av yen-en, stimuleringspolitikk så vel som sparepolitikk, alt har vært prøvd i ulike varianter og kombinasjoner, uten hell. Nå har sentralbanksjefen annonsert tidenes pengepolitiske eksperiment. Seddelpressen skal gå for fullt i 21 måneder og doble basispengemengden. Ideen er kort og godt at folk skal få mer penger og dermed handle mer varer. Håpet er å få inflasjon i et land der fallende priser har vært normen. Mye kan gå feil i sentralbanksjefens plan for å nå sitt mål om to prosent inflasjon, mot fjorårets deflasjon på 0,3 prosent. Japan har en statsgjeld på enestående 240 prosent av BNP og et budsjettunderskudd på 10 prosent. Hvis planen slår feil og rentene på gjelden stiger, vil Japan få problemer med å betjene den, noe som kan svekke verdensøkonomien ytterligere.

Men det er foreløpig i Europa at krisen får de største sosiale konsekvensene. Krisen gjør en voksende andel av Europas befolking uvirksomme. Enorme menneskelige ressurser står ubrukt, mens samfunnene forvitrer (se artikkel om Napoli, se 4–5). Dette får stadig flere til å erkjenne noe få tenkte på for bare få år siden, nemlig at penger (både som kapital og som kjøpekraft) ikke er annet enn en sosial relasjon, en måte å regulere fordeling av ressurser, oppgaver og posisjoner i samfunnet, det vil si en måte å organisere og styre mennesker på. Pengene i seg selv er ikke problemet, la oss ikke være naive på dette punktet. Problemet er den usynlige hånden, det sekulariserte forsynet, som vi ble fortalt skulle fordele og øke samfunnets ressurser til alles fordel. For dette forsynet er gjeld aldri et tema.

Før demokratiet, forteller Aristoteles, reiste athenerne seg mot de rike i «voldsomme uroligheter» før Solon (ca. 638–558 f. Kr.), den «første folkelederen», grep inn og reformerte Athens forfatning: «Han [ga] folket frihet, både for øyeblikket og for fremtiden, ved å forby lån mot sikkerhet i skyldnerens person. Videre ga han lover, og slettet lån, både private og offentlige.» Hvem kan i dag gi europeerne en slik reell frihet?

© norske LMD