Livet etter revolusjonen

«Venstristene [maoistene og trotskistene] var ekstremt puritanske. De foraktet på sett og vis de følelsesmessige bånd, man betraktet kjærligheten som småborgerlig sentimentalisme.» Slik oppsummerer Olivier Assayas forskjellen mellom de følsomme anarkistene på den ene side og det mer ideologiske ytre venstre på den andre. I hans nye film, Etter revolusjonen, undersøker han etterdønningene av opprøret i mai 1968. Det som skjedde i 1968 var et opprør, en revolt, som fikk omfattende kulturelle og holdningsmessige følger, men som strengt tatt ikke varte mer enn en måneds tid. Høyrefløyen satte i gang en reaksjons- og arrestasjonsbølge overfor ytre venstre, og vant parlamentsvalget i 1968, men de Gaulle måtte trekke seg som president i 1969.




Det er februar 1971, vi møter en gjeng med ideologisk relativt frittstående gymnasiaster i utkanten av Paris, halvannet år etter mairevolten. Gilles (Clément Metayer) er snart på vei fra lycée til kunsthøyskolen Académie des Beaux-Arts, De protesterer mot at ledere fra grupperingen Gauche Prolétarienne2 fortsatt holdes i fengsel etter at gruppen og deres avis La Cause du Peuple ble forbudt i 1970.


De unge sloss mot opprørspolitiet CRS og en spesialstyrke som dæljer løs på demonstrantene fra motorsykler. Gruppen hevner seg med å male slagord og graffiti på gymnasets yttervegger en av de første nettene etter konfrontasjonen med politiet. En fra ordensvernet på gymnaset skades av en molotovcocktail. Gilles’ kamerat Jean-Pierre glemmer en skulderveske med kompromitterende gjenstander og papirer. Straff, til og med utvisning truer.

I det følgende blir den halvmilitante gruppen spredd for alle vinder. Noen drar til provinsen og/eller videre til Italia. Laure (Carole Combes), orientert mot angloamerikansk underground, flytter av ulike personlige og estetiske grunner til London, blant annet vil hun oppleve Soft Machine og Incredible String Band på konsert. Ingen militant akkurat, heller en dedisert Free Press-leser. Samtidig må det sies at disse revolterende ungdommene er utpreget søttitallistiske i sin kombinasjon av kreativitet, sinne og forelskelse. Bare trotskistene og maoistene er ensidig opptatt av ideologi. Gilles har fått seg ny kjæreste, Christine, siden Laure dro sin vei.3 Christine lar seg overtale av venstristene til å bli med til Sør-Italia. Gilles drar hjem til Paris, der han gjenopptar kunststudiene sammen med vennen Alain. Laure har slått seg ned i et overklassepreget hippiekollektiv i utkanten av London. Når Gilles kommer dit for å besøke Laure, er det en slags St. Hans-fest. Samtidig setter Laure og den nye kunstnerkjæresten hennes en heroinsprøyte. I sterke visuelle effekter og en kakofoni av lyder ser det ut til at Laure forsvinner, i nærbilde, for godt?

Gilles vender tilbake til Paris, der han dukker opp på en rockekonsert hvor han er medansvarlig for visuelle effekter & sceneshow. Christine dukker også opp under konserten og gir Gilles en håndskrevet melding om sin tilstedeværelse.

Christine bor sammen med venstristlederne hun oppsøkte Italia sammen med. De forteller henne hva de ønsker av henne, så lenge hun er en samboende kvinne. Christines første svar smaker av feminisme, men hun er ambivalent og, skal det vise seg, ganske så svak. Assayas lager ingen heltinne av henne, men fremstiller mennene i kollektivet som ganske så blinde.

En interessant biskikkelse i et ung kvinne-perspektiv er amerikanske Leslie: kunstnerisk anlagt (dans, musikk), som de franske møter i Genova. Leslie (India Salvor Menuez) drar til Østen (Katmandu) sammen med Alain, blir gravid, reiser til Nederland for å ta abort. Det blir en skjellsettende erfaring, der Leslie under sitt nederlandske besøk får øynene opp for 1600-tallsmaleren Frans Hals’ oppdagelser om kvinnelivet, der både borgerlig trygghet og venstreideologiske standardsvar kommer til kort. Abort er ennå et vanskelig valg i 1971.



Ungdommelig søken og selvrealisering

Olivier Assayas (f. 1955) ble midt på 1970-tallet utdannet fra kunstakademiet i Paris med tegning som spesialitet. i likhet med nøkkelpersonen Gilles i Etter revolusjonen forente han tegning og en utviklet oppmerksomhet for musikk4 Han ble tidlig på 1980-tallet redaksjonsmedlem av det legendariske filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma. Her viste han seg som utpreget allsidig i smak og oppmerksomhet: Foruten den nye bølgen og fortsettelsen av denne, obligatorisk for ethvert redaksjonsmedlem i Cahiers, inkarnerte det yngste medlemmet av Cahiers-redaksjonen en spennende kombinasjon av Truffaut og Godard. Men Assayas kom også til å vie mye tid til asiatisk film (inkludert kung-fu), i første rekke taiwanske Hou Hsiao-hsien og Wong Kar-Wai fra Hongkong. Assayas var en i kort periode gift med sistnevntes hovedrolleinnehaver Maggie Cheung i den poetiske In the Mood for Love.5 (2000). Da hadde Cheung allerede spilt hovedrollen i Assayas’ Irma Vep (1996), en vampyrfilm inspirert av stumfilmmesteren Louis Feuillade. Dette var for øvrig Assayas’ første film i ordinær norsk kinodistribusjon. Cheung gjorde en ny film med eks-kjæresten Assayas i 2004, Clean6 som skildrer et miljø der rock, dop og krim står sentralt, noe det også gjorde i begynnelsen på Assayas’ regikarriere, Désordre (1986), der medlemmer av en rockegruppe begår et innbrudd i en instrumentbutikk. Det skal ende med forferdelse, og kritikerros i Venezia.

Selv om Assayas forlot Cahiers-redaksjonen da han begynte som regissør, ga han i 1990 ut en bemerkelsesverdig samtalebok om Ingmar Bergman i tidsskriftets regi, sammen med den svenske kritikeren og cineasten Stig Bj…rkman.

Mellom debutfilmen Désordre og Etter revolusjonen, har tre–fire av Assayas’ spillefilmer satt ungdommelig søken og selvrealisering i sentrum. De viktigste er L’Eau froide (der 70-tallsmusikk som Bob Dylan, Leonard Cohen og Janis Joplin foregriper visesang/akustisk rock i den nye filmen) og dessuten L’Heure d’été (2008) der regissøren samarbeider med Musée d’Orsay i Paris om storyboards og inspirasjon fra tegninger.



Forvirrende tid

De ulike venstreradikale anno 1971 kan enes om kulturprodukter som Bo Widerbergs samtidige film om visesangeren Joe Hill. Men maoistene lar seg irritere over at anarkister bruker den anerkjente sinologen Simon Leys’ sterkt kritiske bok om den kinesiske kulturrevolusjonen, les Habits neufs du président Mao, utgitt på det Debord-tilknyttede forlaget Champ Libre samme år.7

Debord og International Situationniste var allerede i 1967 svært skeptisk innstilt til den maktkamp «kulturrevolusjonen» i realiteten var. Nå er det Leys (og ikke Debord) som er nevnt i denne filmen. Og jeg har liten grunn til å tro at Assayas, som andre kunstnervenner av Debord, har noe positivt å si om situasjonistlederens eksklusjonsmani de siste fem til ti årene, en praksis som på sitt verste kom til å ligne en dårlig parodi på formann Mao partiutrenskninger.

Og Carlos-filmen fra et par år tilbake? Carlos er neppe noen helt for Assayas, heller en pseudorevolusjonær som klarte å lage en spektakulær reality thriller. Det hele handlet (og handler også i Assayas’ thriller) om et storpolitisk spill der Carlos til slutt var dømt til å tape ettertrykkelig. Filmen virker som helhet autentisk nok, enten det gjelder kaldblodig mord eller konsum av kvinnekjønn.

Etter revolusjonen
burde ha fått tittelen Etter mai også på norsk. For det er de særegne franske etterdønningene av mai 1968 vi får se mest av. Filmen viser at det var en forvirrende tid, der militantismen ble holdt kunstig i live og i noen tilfeller blandet seg med angloamerikansk musikkultur. Men partibyggerne vi blir vitner til, holder seg stort sett borte fra narkotika, og vice versa. Maoister og trotskister, disse eksotiske tradisjonalistene har effektive organisasjoner og aviser. De rødsvarte er flinkest til å leve livet og spille musikken. De klerikale leninistgrupperingene blir avløst av strukturalister til venstre og nyfilosofer til høyre, de sistnevnte ofte angrende maoister.

© norske LMD

1 Intervju med Assayas i Trois Couleurs, magasinet til filmdistributøren MK2, november 2012, s. 38-42.

2 Gauche Prolétarienne, den største og kanskje mest Kina-uavhengige maoist-grupperingen. Ledet av Alain Geismar og Benny Lévy. Andre kjente medlemmer var Serge July (tidligere redaktør for Libération), forfatterbrødrene Rolin, psykoanalytikeren Gérard Miller, filosofen Jean-Claude Milner, og enkelte som hoppet av fra «det proletariske venstre» til nyfilosofien, som André Glucksmann.

3 Hovedpersonene i 1994-filmen het også Gilles og Christine, spilt av Matthieu Amalric og Virginie Ledoyen.
4 Assayas er opptatt av klassisk musikk (også modernistisk, han har laget en film om Stockhausen) og moderne dans, men det er også verdt å nevne at han noen år var redaksjonsmedlem i Rock & Folk (!) og at akustisk rock (som Incredible String Band) er en viktig del av lydsiden i denne filmen.
5 Etterpå livsledsager til en adskillig yngre Cahiers-kritiker som er blitt en lovende regissør: Mia Hansen-Løve.
6 Der to utpreget forskjellige franske stjerner deltar, Béatrice Dalle og Jeanne Balibar, med sin opprinnelse hos henholdsvis Beineix og Rivette, samt Nick Nolte.
7 Champ Libre var eid av filmprodusenten Gérard Lebovici, myrdet i et parkeringshus mars 1984.