Demokratisk kultur

I løpet av 2011 spredte en rekke protester seg fra Egypt og Tunisia til indignados i Spania og Hellas, og Occupy Wall Street i USA. Sist-nevnte ga også støtet til en kortvarig global protestbevegelse over hele verden under merkelappen Occupy. Den store oppslutningen den gangen har så langt ikke brakt med seg noen større synlige endringer. Alle disse protestbevegelsen har siden forsvunnet som store folkelige mobiliseringer, men flere lever videre i mindre og mer varige lokale initiativ, fra bydelskomiteer i Madrid til gjeldsslettekampanjer i New York.

Men etter 2011 har det stadig kommet nye utbrudd på uventede plasser, nå nylig i Brasil og Tyrkia, i noe som kan ligne en global protestbølge. Protestene henviser stadig til hverandre og har på overflaten en svært lik strategi med okkupering av offentlige plasser, og ikke minst den samme mistroen til de etablerte politiske kreftene, både til høyre og til venstre.

Ifølge Slavoj Zizek (se side 10–11) er de mange protestbevegelsene de siste årene, på tross av sine lokale mål og krav, forent i det faktum at de alle fordømmer et sammenfall mellom autoritære makthavere eller demokratisk valgte regjeringers autoritære tendenser, og en intensivert økonomisk liberalisme med en stadig økende og mer synlig kommersialisering av det offentlige rom. «Dagens protester og opprør drives fram av overlappende krav, noe som forklarer deres styrke,» skriver Zizek: De kjemper for demokrati mot autoritære regimer, mot rasisme og kjønnsdis-kriminering, for velferdsstaten mot nyliberalismen, mot politisk og økonomisk korrupsjon, for nye former for demokrati som går langt forbi fler-partiritualene, og ikke minst stiller de spørsmålstegn ved det globale kapitalistiske systemet som sådan.

I Brasil (se side 13) retter demonstrasjonene seg mot offentlig sløsing på fotball-VM og OL, utbredt korrupsjon og sviktende offentlige tjenes-ter, og ikke minst politivolden. Med det talende slagordet «Vi er alle Taksim», henviser de til politivolden på Taksim-plassen, der demonstrasjonene først startet mot kapring av et offentlig rom for å bygge et kjøpesenter, men raskt viste seg også som en protest mot det stadig mer autoritære styret til Recep Erdogan (se side 12–13). Likhetene synes klare selv om de lokale kontekstene er vidt forskjellige.

Også her som ved de andre tidligere settes det spørsmålstegn ved protestene, fordi de mangler et klart program, «realistiske» krav og en tydelig ledelse. Denne kritikken ble særlig rettet mot Occupy, og sympatisører har også brukt den til å forklare hvorfor denne protestbevegelsen fikk så lite til. I sin nye bok, The Democracy Project, imøtegår David Graeber denne kritikken. Graeber, som var sentral i Occupy fra den spede begynnelsen, hevder snarere at Occupy lykkes og fortsetter. «På ett år klarte Occupy både å identifisere et problem – et system av klassemakt som faktisk har smeltet sammen finanssektoren og myndighetene – og foreslå en løsning: opprettelsen av en genuint demokratisk kultur,» skriver han og mener at det hele bare så vidt har begynt: «Hvis det lykkes, vil det sannsynligvis ta svært lang tid, men virkningene vil være epokeskapende.»1

© norske LMD