Fra blindspor til regional krig

Mens nye fredsforhandlinger forberedes i Genève, har den syriske hærens og Hizbollahs nylige seire fått USA til å sende våpen til opprørerne. Blodbadet vil fortsette, så lenge alle i spillet rundt Syria fortsetter å se på konflikten som et nullsumspill.

Etter at den syriske hæren seiret ved Qusair, spådde en innflytelsesrik saudisk spaltist en dyster framtid for en muslimsk verden som har falt i «persernes» og sjiaenes hender: «Ayatollah Ali Khamenei, Irans øverste leder, vil realisere sin drøm om å holde preken fra prekestolen i Umajjad-moskeen i Damaskus, for å annonsere virkeliggjørelsen av den islamske enheten han lenge har lovet. Så vil han pompøst gå ned fra prekestolen og legge hånden på pannen til en lokal gutt i rullestol for å signalisere at tilgivelse er de sterkes egenskap. Deretter vil han stå ved siden av en gruppe lærde sunnier med hvite turbaner. Han vil ta dem i hånden og heve hendene deres mens kameraene fanger dette historiske øyeblikket.»

På samme tid holdt Hizbollahs generalsekretær, Hassan Nasrallah, en tale i Libanon der han forsvarte beslutningen om å sende soldater til Syria. Han hevdet, i motsetning til Bashar Al-Assad, at «om en stor del av syrerne støtter regimet, er en annen stor del utvilsomt imot det». Men denne interne dimensjonen var sekundær for Nasrallah, for «Libanon, Irak, Jordan og hele regionen er målet for en amerikansk-israelsk-takfiristisk plan» som man må stå imot for enhver pris. Derfor må Hizbollah komme regimet i Damaskus til unnsetning.2

«Nå er en syrisk krig med regionale dimensjoner i ferd med å bli til en regional krig rundt Syria,» sier en amerikansk regjeringstalsmann i International Crisis Groups fyldige rapport.3 En ny kald krig splitter Midtøsten, som på 1950- og 1960-tallet, da Nassers Egypt alliert med Sovjet-unionen sto mot et Saudi-Arabia alliert med USA. Men tidene har endret seg, den arabiske nasjonalismen har dabbet av, konflikten mellom tros-samfunn har tilspisset seg. Hvor varige er egentlig de ulike statene og grensene dannet etter første verdenskrig?

Med mange tusen drepte, millioner av flyktninger, industri og kulturarv i ruiner, er Syria det største offeret i denne konflikten. Håpet fra våren 2011 har blitt til et mareritt. Hvorfor er det som var mulig i Kairo umulig i Damaskus?


Iran presser Hizbollah
Det var relativt lett å styrte Egypts Hosni Mubarak av minst to grunner. Eliten og samfunnssjiktene med bånd til makten følte aldri vir-kelig at privilegiene, eller livene, deres var truet. Forretningsmenn, høytstående offiserer og ledere for sikkerhetstjenestene kunne alle rolig og fredelig konvertere etter revolusjonen. Bare en ørliten minoritet har, langsomt og motvillig, blitt trukket for retten. Dessuten innebar Mubaraks avgang ingen radikal endring av den geopolitiske balansen i regionen. USA og Saudi-Arabia kunne tilpasse seg de uønskede endringene, siden disse ikke truet deres grunnleggende interesser.

I Syria utspiller det seg et helt annet scenario. Med etterretningstjenestenes hemningsløse voldsbruk helt fra starten av opprøret vant regimet verdifulle måneder til å organisere seg. Volden tvang opposisjon til militarisering og eskalerte konflikten, også mellom trossamfunn, noe som økte frykten i store deler av befolkningen. Ikke bare blant minoritetene, men også hos borgerskapet og middelklassen i byene, som ble skremt av visse opposisjonsgruppers ekstremistiske utsagn og av regimets rapporter om tilstrømming av utenlandske krigere.

Med den økende volden har enhver overgang uten hevntrang blitt umulig. Relativt store samfunnslag frykter uansett at de ikke vil overleve om «islamistene» vinner og har sluttet seg til Assad-klanen. Det islamistiske skremmebildet Vesten har malt på veggen i en årrekke bidrar til denne frykten og gir en viss mening til Assad-regimets anklage mot Frankrike: «Hvorfor hjelper dere i Syria de samme gruppene som dere bekjemper i Mali?»

Regimet har også spilt på sin strategiske posisjon overfor sine to hovedallierte, Iran og Russland, som har engasjert seg i konflikten på en langt mer besluttsom måte enn de arabiske og vestlige landene – en besluttsomhet som har tatt motstanderne deres på senga.

Syria har vært Irans eneste sikre arabiske allierte etter revolusjonen i 1979. Syria har støttet iranerne i alle vanskelige øyeblikk, spesielt under Iraks invasjon i 1980, da alle Golfen-landene valgte Saddam Husseins side. Iran er blitt stadig mer isolert i de senere årene. Landet er utsatt for nådeløse sanksjoner fra USA og EU, og et militært angrep fra Israel og/eller USA kan ikke utelukkes. Dermed er Irans engasjement i Syria, om ikke spesielt et moralsk valg, så i det minste et rasjonelt strategisk valg som nyvalgte Hassan Rohani neppe vil gjøre om. Teheran har gjort det meste – lån til den syriske sentralbanken, olje, militære rådgivere – for å redde sin allierte.

Engasjementet har fått Iran til å presse Hizbollah, med aksept fra Kreml, til å involvere seg direkte i kampene. Selvfølgelig kan Hizbollahs generalsekretær argumentere med at det allerede har strømmet mange tusen krigere til Syria fra Libanon såvel som fra andre arabiske land. Men Hizbollahs direkte innblanding vil bare øke spenningene mellom sunni- og sjiamuslimer (trefningene øker allerede i Libanon) og gi de mest radikale sunnipredikantene vann på mølla.

På konferansen islamske ledere holdt i Kairo 13. juni, under headingen «støtte til våre syriske brødre», oppfordret de til jihad, hellig krig. Den egyptiske presidenten Mohamed Mursi deltok. Etter å ha vært tilbakeholden om Syria annonserte han her at Egypt ville bryte de diplomatiske forbindelsene med Damaskus. Konferansen markerte en opptrapping av retorikken mot sjiamuslimene, også blant de moderate sjeikene. Hassan al-Shafii fra Al-Azhar-universitetet, den viktigste sunni-institusjonen i Kairo, stilte følgende spørsmål: «Hva betyr Hizbollahs innblanding og utgytelse av uskyldig blod i Qusair? Det er en krig mot sunniene, og et bevis på sjiaenes sekterisme.»4


Russisk besettelse
Russlands engasjement handler om langt mer enn Vladimir Putin, som vestlige medier for det meste framstiller som en karikatur. Det dreier seg framfor alt om Moskvas vilje til å være en sentral internasjonal aktør.

En egyptisk diplomat sier: «Vesten betaler prisen for sine forsøk på å marginalisere Russland etter Sovjetunionens fall. På tross av Jeltsins gode vilje, utvidet NATO seg like til Russlands grenser.» I Syria-spørsmålet har Vesten nå i to år «bedt Kreml ganske enkelt om å slutte seg til deres plan. Det var ikke realistisk».

Måten NATO-landene forvrengte Sikkerhetsrådets resolusjon i 1973 på for å legitimere en militær intervensjon, har brent seg inn hos russerne – og mange andre land (Brasil, India, Sør-Afrika og Kina), som siden har vært reserverte overfor vestlige FN-resolusjoner om Syria. For Kreml vil Assad-regimets fall være et alvorlig tilbakeslag. Det vil bety en ny seier for islamistene, noe som kan påvirke de muslimske befolkningsgruppene i Den russiske føderasjonen, som myndighetene anklager for å spre islamistisk propaganda. Sammenlignet med Russlands og Irans besluttsomhet, har støtten utenfra til den syriske opposisjonen vært splittet, uregelmessig, ineffektiv, og temmelig langt fra forestillingen om en stor «saudi-qatarsk-amerikansk-israelsk-salafistisk» konspirasjon. Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar og Frankrike har alle spilt sitt eget spill, favorisert sine egne, gitt hjelp til noen og avslått andre. Absurditetene toppet seg i april 2013, da Qatar ved hjelp av flere millioner dollar fikk innsatt den amerikanske statsborgeren Ghassan Hitto som statsminister i en syrisk «overgangsregjering». Innblandingen fra egenrådige rike forretningsmenn i Golfen uten noen forbindelse til en statlig strategi, bidrar til ytterligere kaos.5


USA rydder hjemme
Enda vanskeligere er det å orientere seg blant de mange fraksjonene, gruppene, katibas (kampenheter) plassert under den bekvemme men misvisende etiketten «islamister», som dekker over hvor mangfoldige de er og hvor mye de avviker fra hverandre både strategisk og politisk.6 For eksempel vekker Jabhat al-Nosra, som hevder de tilhører Al-Qaida, uro både i Vesten og i Saudi-Arabia, som i 2003–2005 førte en nådeløs kamp mot Bin Ladens organisasjon. Denne engstelsen eksisterer også i de salafistiske gruppene. Nader Bakkar, den medievante talsmannen for Egypts største salafistparti, Al-Nour, forteller meg hvordan man kan stikke kjepper i hjulene for Al-Qaida: «Vi ønsker en flyforbudssone. Slik at de revolusjonære selv kan vinne krigen. Vi oppfordrer folk i Egypt til ikke å dra til Syria: Syrerne selv bør stå for seieren.»

USAs reservasjoner har forsterket denne forvirringen. Selv om amerikanerne gjerne ser at det syriske regimet faller, er de lite lystne på en ny fiasko i Midtøsten etter nederlagene i Irak og Afghanistan. Den amerikanske holdningsendringen viser seg tydelig hos Richard Haass. Han var en av hjernene bak den republikanske utenrikspolitikken under George W. Bush. I dag leder han det innflytelsesrike Council of Foreign Relations i New York og har nettopp gitt ut en bok med tittelen Foreign Policy Begins at Home: The Case for Putting America’s House in Order,7 der han mener de hjemlige problemene – alt fra forfallet i transportsystemene til mangelen på faglært arbeidskraft – hindrer USA i å utøve sitt globale lederskap.Hvordan forstå Obamas beslutning om å sende våpen til de syriske opprørerne? Rapportene om den syriske hærens omstridte bruk av giftgassen sarin (ifølge Washington har den drept 140 av de 90 000 døde i konflikten så langt) framstår som det de er, nemlig et påskudd.8 Men for hva?


Blodbadet fortsetter
Syria er blitt en regional og internasjonal slagmark og ingen av de to leirene kan akseptere at deres helter taper. Etter seieren i Qusair vil USA hindre at det syriske regimet vinner. Dette er imidlertid lite sannsynlig, fordi makthaverne avvises av en så stor del av befolkningen, som er blitt radikalisert og ikke lenger har noe å tape. Men USAs vilje vil sannsynligvis ikke vise seg i en massiv intervensjon, og enda mindre i flyfor-budssoner eller utplassering av bakkestyrker. Hvis dagens styrkebalanse opprettholdes, vil uføret fortsette med ødeleggelser og flere døde, men det er også en fare for at konflikten vil utvides til resten av regionen.

Irak, Jordan og Libanon er fanget i konflikten. Irakiske og libanesiske krigere, sunnier og sjiaer, står nå på hver sin side i Syria. «Motorveiene» fra Afghanistan til Afrika sør for Sahara med krigere, våpen og ideer er smekkfulle. Så lenge de eksterne aktørene fortsetter å se på konflikten som et nullsumspill, vil det syriske blodbadet fortsette – med fare for å trekke hele regionen inn i stormen.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Jamal Khashogi, Al-Hayat, gjengitt av BBC Monitoring, London, 15. juni 2013.

2 Tale gjengitt av BBC Monitoring, 15. juni 2003. Takfirismen fordømmer som frafalne alle muslimer som ikke følger den.

3 «Syria’s metastasising conflict», International Crisis Group, Brussel, juni 2013, www.crisisgroup.org.

4 «Sunni clerics shift stance on Syria, urge djihad», BBC Monitoring Analysis, 14. juni 2013.

5 Se Joby Warrick, «Private money pours into Syrian conflict as rich donors pick sides», The Washington Post, 16. juni 2013.

6 For å få en oversikt, så langt det er mulig, se «Tentative Jihad: Syrias fundamentalist opposition», International Crisis Group, 12. oktober 2012.

7 Richard Haass, Foreign Policy Begins at Home: The Case for Putting America’s House in Order, Basic Books, New York, 2013.

8 Se erklæringene fra Joost Hilterman i Kareem Fahim, «Still more questions than answers on nerve gas in Syria», The New York Times, 13. juni 2013.