Demokratiets kiste


Da Bolivias president Evo Morales ble nektet å fly gjennom luftrommene til Frankrike, Italia og Spania la det for dagen hvor stor makt USA har over europeiske ledere. At den blotte mistanken om at Snowden kunne være om bord var nok til at disse landene ikke bare nektet, men også forsøkte å komme seg inn i presidentens fly (se Morales’ egen beretning om hendelsen på side 4), sier det meste om det mildt sagt skjeve maktfor-holdet mellom USA og Europa. Eller som Morales selv sier det: «De brøt alle prinsippene om oppriktighet og internasjonale konvensjoner, og for-vandlet deler av det europeiske kontinentet til et kolonialisert territorium.»


Hendelsen sier ikke bare noe om dette maktforholdet, men også noe om de organene som i sitt mandat skal ivareta innbyggernes interesser og demokratiske rettigheter. Foruten å ha enorme overvåkningsorganer, har amerikanske myndigheter også gjort overvåkningen til et stort marked for private underleverandører, blant annet selskapet Snowden arbeidet for. Spørsmålet har vært reist før og reises nå igjen med enda større relevans: Er dette overvåkningskomplekset selv i ferd med å bli en av de største truslene mot det liberale demokratiet det i prinsippet skal beskytte?

Som Snowdens avsløringer viser er USA her ute på en ferd som har snudd opp ned på forholdet mellom borgernes rettigheter, personvern og demokratiske forhåpninger og etterretningstjenestenes verdenssyn. Etter angrepene 11. september ble et nytt sikkerhetsregime innført, også utenfor USA, der utvidede fullmakter og unntak for grunnleggende rettsprinsipper ble normen under dekke av «krigen mot terror». På tross av at Obama erklærte denne «krigen» for død etter at han ble valgt til president, har ikke utviklingen stoppet opp under hans styre, snarere tvert imot. Som Snowdens avsløringer viser, har Obama lykkes der Bush måtte gi etter for motstanden mot enda mer overvåking. En hundre år lang kamp mot avlytting og overvåking (se artikkel side 5) der borgerne og rettsvesenet kjempet for personvern er nå øyensynlig over, med et illevarslende resultat.


Denne utviklingen viser en tendens der stadig nye spikre slås inn i demokratiets kiste. Institusjonene blir stadig mer til for andre rettssubjekter enn vanlige mennesker, det vil si selskaper og etterretningsorganer – som Snowdens avsløringer viser har egne hemmelige domstoler til å skrive ut rettsordre. Åpenbar korrupsjon viser seg også i skifergassens Amerika (se artikkel side 11–12), der oljeselskaper gis full makt til selv å kontrollere sin egen forurensende utvinning og rettsvesenet til og med dømmer borgere som forsøker å stille selskapene til ansvar. Kapitalismens ekteskap med det liberale demokratiet går mot skilsmisse, for å sitere Slavoj Zizek, til fordel for en ny allianse.

Denne alliansen mellom selskaper og offentlige «demokratiske» organer mot folkets viten og vilje, er også avdekket på høyeste nivå. Snow-dens avsløringer skapte en kortvarig spekulasjon om forhandlingene mellom USA og EU for tidenes største frihandelsavtale, kalt Transatlantisk handels- og investeringspartnerskap (TTIP), ville bli utsatt. Men i midten av juli startet forhandlingene om avtalen som europeisk næringsliv hev-der vil skape millioner av arbeidsplasser i EU og generere 119 milliarder euro i året i EU. Prisen for demokratiet nevnes ikke. Etter at protestene på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet la en demper på frihandelsavtaleiveren, vekkes nå gamle planer til live igjen. Men denne gangen er hemmeligholdet større. Til tross for dette er allerede mange av EUs forhandlingsdokumenter lekket. I et av dem står det at en EU i forhandlingene ønsker å få på plass «avanserte» forordninger for å «løse tvister». Planen er å etablere spesialdomstoler for å la selskaper gå til sak mot regjeringer som ødelegger for dem. EU-kommisjonens plan om at alle «relevante instrumenter og politikkutforming» skal brukes verden over «for å sikre at alle får like spilleregler», skriver David Cronin i New Left Project. Arbeidslover, sosiallovgivning og miljøreguleringer vil dermed bli underkastet en domstol, i stedet for innbyggernes ønsker. I praksis at selskaper gis flere rettigheter enn mennesker.

© norske LMD


Fotnoter:
1 David Cronin, «The European Union: Where Corporate Fantasies Come True», www.newleftproject.org, 18. Juli 2013.