Militærets skygge over revolusjonen

Statskupp? Folkeopprør? Ny fase i revolusjonen? Det er vanskelig å tolke de store demonstrasjonene som ledet til at Mohamed Mursi ble styrtet 30. juni. Brorskapet har mye av ansvaret for nederlaget sitt, men bak demonstrantene ser vi konturene av militæret og det gamle regimet.

Det var overraskende å høre en militærkilde si at 14 millioner egyptere (opp mot 23 millioner har blitt nevnt) demonstrerte i gatene 30. juni – og se hæren gi mediene flyfoto som bevis. Det var også underlig at folk fra innenriksdepartementet hevdet dette var de største demonstrasjonene i Egypts historie. Selvsagt kan man tvile på realiteten til de 15, eller 23, millioner underskriftene bevegelsen Tamarod («Opprør») hadde samlet inn for å kreve Mursis avgang. Og det var nærmest bare latterlig da en «egyptisk filosof» forsikret at disse hadde blitt «talt av Grunnlovsdomstolen».2

Men det betyr ikke noe. For 30. juni opplevde Egypt den største mobiliseringen siden januar–februar 2011. Egypterne samlet seg for å gjenta kravene om verdighet, frihet og sosial rettferdighet. De ville vise at de var imot politikken til Mursi og organisasjonen hans, Det muslimske brorskapet.

Det 20. århundret var tornefullt for Brorskapet som ble dannet i 1928. Organisasjonens historie er preget av undertrykkelse, arrestasjoner og tortur. Men hver gang anledningen har bydd seg, har de vunnet stort i valg, både parlamentsvalg og i ulike yrkesforbund (ingeniører, leger, advokater). I flere tiår har organisasjonen fått en viss aura fra slagordet «Islam er løsningen», fra sitt store nettverk og fra medlemmenes ektefølte selvfornektelse. Brorskapet fikk flertall i det første frie parlamentsvalget i november 2011–januar 2012, et valg med en rekordhøy valgdeltakelse på tretti millioner (62 prosent). Utenfor den harde kjernen var det mange velgere som ville gi organisasjonen en sjanse.

«Vi hadde prøvd alt. Vi prøvde monarkiet, det fungerte ikke. Etterpå prøvde vi sosialismen med Nasser, og selv da sosialismen var på sitt sterkeste, fortsatte hæren og sikkerhetstjenesten å trekke i trådene. Deretter prøvde vi sentrum, så kapitalismen. […] Og det fungerer ikke. Nå kan vi likeså godt prøve Muslimbrødrene, se om det fungerer. Vi har uansett ingenting å tape.» Kommentaren er fra en av taxisjåførsamtalene i Khaled Al-Khamissis Taxi (2011).3 Våren 2013 hørte jeg en annen tone fra de samme taxisjåførene: Muslimbrødrene fungerer heller ikke. Det de tidligere regimenes voldelige undertrykkelse ikke klarte, greide to og et halvt år med fri og ofte polemisk offentlig debatt. Dagslys og kontroverser har gitt et nådeløst tilbakeslag for Brorskapet.

Ignorerte rettsordre
I flere måneder viste valgurnene tilbakegangen. I første omgang av presidentvalget i mai 2012 fikk Mursi bare en fjerdedel av stemmene. Eneste grunn til at han fikk flertall i andre runde var at mange mislikte motstanderen, Ahmed Shafik, Mubarak-regimets kandidat. Noen relativt fredelige måneder åpnet for at Mursi i august 2012 klarte å kvitte seg med Det øverste militærrådet, som ledet den katastrofale overgangen etter Mubarak og sto bak mange voldsepisoder, blant annet mot en fredelig solidaritetsdemonstrasjon for kopterne i oktober 2011. Men Mursi og Brorskapet ville tidsnok se sin popularitet falle. Oppslutningen falt i studentvalgene på universitetene, og i flere fagforeningsvalg.

Det finnes en rekke forklaringer på dette nederlaget, og ikke alt skyldes Brorskapet alene. Men grunnleggende sett har ikke organisasjonen klart å tilpasse seg det nye flerpartidemokratiet. Brorskapet har ikke klart å endre kulturen fra tiden da organisasjonen var forbudt, det har ikke klart å bli et politisk parti og danne allianser. Ja, det grunnla Frihets- og rettferdighetspartiet, men dette partiet har vært fullstendig underlagt Brorskapet. En leder fra sosialdemokratene forteller meg at forhandlinger med partiet til stadighet måtte avbrytes fordi motparten skulle rådføre seg med Brorskapets ledelse.

På 1990-tallet begynte Brorskapet å modernisere seg, de aksepterte ideen om demokrati og folkestyre, men trakk seg igjen tilbake etter undertrykkelsen som etterfulgte parlamentsvalget i 2005. Under organisasjonens landsmøte i 2009 styrket den konservative fløyen, ledet av Khairat al-Shater, sin posisjon og tilsidesatte de mer liberale medlemmene, som Abdel Moneim Abul Fotuh.

Det er ikke deres religiøse aktivisme eller ønsker om sharia-lover som har skremt bort egypterne: Brorskapet har lite å vise til på dette området, noe også salafistpartiet Al-Nour kritiserer dem for. I virkeligheten er det deres inkompetanse og manglende evne til å reformere staten som har overrasket mange. Som en konservativ organisasjon har Muslimbrødrene respektert den rådende orden og ikke klart å skape de alliansene som kunne ha åpnet for å reformere hæren, politiet og rettsvesenet – som i stor grad har forblitt tro mot det gamle regimet.

Brorskapet har behandlet de sosiale bevegelsene og fagbevegelsen svært likt det gamle regimet gjorde. I parlamentet, skriver det amerikanske tidsskriftet Merip, «forkastet Brorskapet et utkast til en arbeidslov som ville garantert retten til å danne uavhengige fagforeninger gjennom frie valg. I stedet foreslo de å ’regulere’ streiker og valgte arbeidsgivernes side under de ulovlige streikene som fortsatte etter at Mubarak ble kastet. På forsommeren svartelistet Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) Egypt for ikke å overholde arbeidskonvensjonene landet har signert. […] Mursi-regjeringen ignorerte en rettsordre om å ugyldiggjøre flere salg av offentlige selskaper til skammelig lave priser.»4

Underlig u-sving
En isolert Mursi malte seg opp i et hjørne i november 2012 med en konstitusjonell erklæring som ga ham vide fullmakter. Ute av stand til å sette den ut i livet mobiliserte han militsene sine og forsøkte å plassere sine folk i sentrale stillinger. Dermed stilte han seg lagelig til for anklager om «brødrisering» av staten – en lite konsistent anklage med tanke på at de fleste institusjonene var utenfor presidentens kontroll. Men det er naivt å tro at dette var den eneste årsaken til opprøret.

Brorskapet sto overfor en destabiliseringskampanje regissert av det gamle regimet: det folkevalgte parlamentet ble oppløst, politiet nektet å sørge for offentlig orden og beskytte Brorskapets lokaler (det er talende at innenriksministeren ble gjeninnsatt etter 30. juni), og rettsvesenet frikjente ledere fra Mubarak-tiden. Da Reportere uten grenser i mai 2013 førte opp regjeringen på sin liste over «rovdyr» mot pressefriheten (en liste Mubarak-regimet aldri havnet på) var det ifølge nettstedet The Arabist (30. juni) en «nådeløs mediamaskin som demoniserer og delegitimerer Mursi-regjeringen langt utover dens selvpåførte skader. Alle som ser på CBC, ONTV, Al-Qahira wal-Nas og andre satellitt-TV-stasjoner, eller leser hysteriske aviser som Al-Destour, Al-Watan og Al-Tahrir (og stadig mer, Al-Masri Al-Youm) har blitt fôret med en jevn diett av propaganda mot Mursi.»

Opposisjonen, samlet i Den nasjonale redningsfront, har deltatt i denne kampanjen og ikke nølt med å gjøre felles sak med det gamle regimet. Som Esam Al-Amin bemerket kvelden 30. juni, «i den ideologiske kampen mellom tidligere revolusjonspartnere har fouloolene (tilhengere av det gamle regimet) klart å gjenoppfinne seg og bli viktige aktører i den sekulære opposisjonen mot Brorskapet og islamistene. Nylig inviterte ElBaradei alle medlemmene i Mubaraks gamle parti til å slutte seg til hans parti og opposisjonen, mens nassaristen Hamdeen Sabbahi erklærte at kampen mot fouloolene nå kom i annen rekke, fordi hovedkonflikten i dag er med Brorskapet og deres allierte islamister.»5 Sabbahis fascinasjon for hæren og Nasser synes å ha ledet ham til denne underlige u-svingen med tanke på at han i parlamentsvalget samarbeidet med Brorskapet.

Overdreven voldsbruk
Bakenfor det forenklede bildet av uorganiserte unge som velter en «islamistisk diktator» kan vi skimte et mer dunkelt bilde. En av Tamarod-bevegelsens grunnleggere, Mahmoud Badr, skryter (naivt eller idiotisk?) av at hærens øverstkommanderende ga etter for hans formaning under deres første møte: «Jeg sier deg det, du er kanskje øverstkommanderende for hæren, men det egyptiske folket er din øverstkommanderende og beordrer deg umiddelbart til å slutte deg til dem og kreve et tidlig presidentvalg.»6 En mer realistisk aktivist sier at hun ga opp tre dager før demonstrasjonene, da hun plutselig så flere nye ansikter «som jeg kjente igjen som foulool eller som forsvarte sikkerhetstjenestenes handlinger.»

Mye tyder på at hæren i lang tid har forberedt grunnen for protestbevegelsen, med garantier fra Saudi-Arabia og De arabiske emirater, sikkerhetstjenestene og fouloolene. Milliardæren Naguib Sawiris, med bånd til det gamle regimet, har innrømmet at han har finansiert aktivistene i Tamarod, mot deres viten og vilje. Tahani Gebali, tidligere visepresident for grunnlovsdomstolen, har fortalt hvordan hun var med på å lage en plan for å få hæren til å gripe inn.7 Etter fallet til Mubarak-regimet, som hun var en av pilarene til, erklærte den samme Gebali at høytutdannedes stemmer burde telle mer i valg. Etter Mursis avgang endte bensinmangelen på mirakuløst vis og politiet var ute i gatene igjen – men det ser ikke ut som om de beskytter kvinnene: 3. juli, dagen da Mursi ble styrtet, var det over hundre tilfeller av seksuell trakassering og voldtekt på Tahrir-plassen. Og var det ikke general Abdel Fatah Sissi, regimets nye sterke mann, som forsvarte hærens «jomfrutester» av demonstranter i januar-februar 2011?

Mursis avgang har ikke gitt mediene større frihet. Snarere tvert imot: et halvt dusin kanaler er blitt forbudt, journalister arrestert, utenlandske medier fordømt i samme toneleie som den offisielle pressen under Mubarak. At overgangsregjeringen har beholdt posten som informasjonsminister lover heller ikke godt. Mens de statlige mediene nekter å dekke Brorskapets demonstrasjoner, som samler over hundre tusen personer, følger nesten alle journalistene den offisielle linjen, i et nasjonalistisk-sjåvinistisk toneleie. Utover Brorskapet retter truslene og presset seg mot alle som kritiserer den offisielle linjen. Det er likevel verdt å få med seg det elegante og modige standpunktet til den berømte komikeren Bassem Youssef, en erklært fiende av Brorskapet, som fordømmer avhumaniseringen av hele samfunnsgrupper.8

Et skoleeksempel er tildekkingen av volden mot en sit-in Brorskapet holdt 8. juli 2013 utenfor republikanergardens hovedkvarter, hvor minst femti personer ble drept. På spørsmål om den overdrevne voldsbruken svarte hærens talsperson uten å smile (eller å gråte): «Hvilken overdreven voldsbruk? Det ville vært overdrevent hvis vi drepte tre hundre personer.» Det engelskspråklige nettstedet Mada Masr, et av de få som ikke henfaller til propaganda, har publisert rammende vitnesbyrd om hærens framferd, særlig videoen til en filmskaper som arbeider for en opposisjonskanal. Videoen som viser soldater skyte uten grunn ble raskt fjernet fra nettsiden, «i påvente av hærens offisielle standpunkt.» En artikkel i avisen Al-Chourouk, som siterer flere beboere i strøket som bekrefter at hæren skjøt først, forsvant også.9

Ny unntakstilstand?
All makt er nå i hendene på Adly Mansour, medlem av grunnlovsdomstolen. Han hadde vært leder for den i bare 48 timer, da han ble utpekt til midlertidig president. Dommeren med en karriere knyttet til det gamle regimet og Saudi-Arabia, hvor han arbeidet i mer enn ti år, har offentliggjort et «veikart» – en grunnlovserklæring som gir ham full utøvende og lovgivende makt fram til et planlagt valg om seks måneder.10 Et par omstridte artikler i den gamle grunnloven har blitt fjernet, blant annet det islamske universitetet Al-Azhars rådgivende rolle i lovutforming og begrensningen på fagforeninger. Men hæren er fortsatt unndratt all sivil kontroll. Underlig nok er den nye formuleringen på det religiøse feltet et tilbakeskritt, for «sharias prinsipper» er fortsatt «lovgivningens hovedkilde», men denne gangen er det presisert at det må være i tråd med sunni-islam. Erklæringen har satt Den nasjonale redningsfronten i en pinlig situasjon, de kritiserte den første men trakk seg så tilbake. Tamarod har derimot kjempet for å forby Brorskapet og salafistpartiene – som representerer minst en tredjedel av befolkningen!

Den nye regjeringen har også gitt general Sissi enda mer makt, han er utnevnt til visestatsminister, men fortsetter samtidig som forsvarsminister. Og regjeringen domineres på det økonomiske området av liberalister og en rekke skikkelser fra det gamle regimet. Den eneste gode nyheten er at lederen for en uavhengig fagforening er utpekt til arbeidsminister.

Lenge har opinionen spurt seg om det fantes en returbillett etter at Brorskapet ble valgt. Når den folkevalgte presidenten nå er styrtet, er spørsmålet om det vil bli frie valg i framtiden. Mens enkelte ledere, deriblant ElBaradei, sier det er nødvendig å inkludere Brorskapet, sier de ingenting om hærens og sikkerhetstjenestenes brutale framferd mot demonstrantene fra Brorskapet, som mediene kaller «terrorister» og behandlet deretter.

Hvordan ellers forstå etterforskningen av Mursis og flere andre brorskapslederes flukt fra fengselet Wadi Al-Natroun under opprøret i januar–februar 2011? I flere måneder har pressen, fôret av sikkerhetstjenestene, kommet med stadig flere «avsløringer» om rømningen. De påstår til og med at Brorskapet ble hjulpet av Hamas, Hizbollah og Al-Qaida, noe som bidrar til en voldelig og sjåvinistisk antipalestinsk kampanje.11 Når vil demonstranter bli siktet for å ha krevd Mubaraks avgang i januar–februar 2011?

Dreier det seg om å presse Brorskapet til å utøve vold for å innføre en ny unntakstilstand i navn av «krigen mot terror»? Kan uroen i Sinai, som ikke begynte med Mursi, gi et påskudd? Uansett hva som skjer, vil det ikke bli noen politisk orden uten at alle kreftene inkluderes, også islamistene og Brorskapet.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 For mer om disse estimatene, se Ruth Alexander, «Counting crowds: Was Egypt’s uprising the biggest ever?», BBC News Magazine, London, 16. juli 2013.

2 Ayyam Sureau, Le Figaro, Paris, 30. juni 2013.

3 Khaled Al-Khamissi, Taxi, Bloomsbury, London, 2011.

4 «Egypt in year three», Merip, Washington, DC, 10. juli 2013.

5 Esam Al-Amin, «Egypt’s fateful day», 26. juni 2013, www.counterpunch.org.

6 «The Egyptian rebel who ’owns’ Tahrir Square», Reuters, 8. juli.

7 Ben Hubbard og David D. Kirkpatrick, «Sudden improvements in Egypt suggest a campaign to undermine Morsi», New York Times, 10. juli 2013.

8 Bassem Youssef, «Alas, nobody lives there anymore», 17. juli 2013, www.tahrirsquared.com.

9 Ali Abdel Mohsen, «The killing of islamist protesters: State censorship or self-censorship?», 9. juli 2013, http://madamasr.com.

10 «In the interim», 12. juli 2013, http://madamasr.com.

11 Dina Ezzat, «Wild rumours of Hamas interference in Egypt find audience», Ahram Online, 12. mai 2013.