Flere valg


Valgkampen har båret preg av at Norge er unntaket i Europa. Her er det (foreløpig) ingen tegn til at Norge er det minste berørt av nedgangstidene som herjer på kontinentet. Selv i Tyskland, som ofte blir framhevet som et annet unntak, bærer stadig større lønnspress og sosial dumping bud om en dyster framtid. Utviklingen der er den samme som de fleste andre steder med press på vanlige lønnsmottakere og stigende lederlønninger. Den tyske modellen i ferd med å gå i oppløsning, selv om deres næringslivsledere ikke ser ut til å bekymre seg særlig (se artikkel side 4–5).



I likhet med Tyskland står valget i Norge mellom to mer eller mindre like blokker. Begge vil bevare det meste slik det er i dag, men den ene snakker om «de gode løsningene» og den andre om «nye ideer og bedre løsninger». Høyres «nye løsninger» tildekker dårlig det konservative i at de nye løsningene selvsagt er gamle, og velutprøvd i et Europa som de siste årene har fått dosert stadig flere slike «løsninger» – privatisering av offentlige tjenester, samt kutt i sosial- og kulturbudsjetter. Forslagene er for så vidt milde og presenteres i den gamle devisen om å endre for å bevare – i den grad man tror det er den ærlige intensjonen. Det store spørsmålet er derimot hva som vil skje om krisen når Norge i løpet av de neste fire årene. Vil tegn til økonomiske problemer bli et påskudd for å intensivere disse «nye og bedre løsningene», slik de konservative i Storbritannia har gjort med en kuttpolitikk som selv IMF og Verdensbanken har advart mot? Vil «de nye ideene» da melde Norge på det europeiske kappløpet mot bunnen?



Det urovekkende bakteppet for alle «løsningene» er mangelen på andre prosjekter, andre horisonter – en mangel som har felt store deler av den europeiske venstresiden. Mangelen på mer grunnleggende debatter har også, som vanlig, preget den norske valgkampen. Men noen antydninger til en større debatt har dukket opp, for eksempel i Miljøpartiet De grønnes påpekning av at vekst ikke lenger bør og ikke lenger kan være vårt samfunns alfa og omega. Denne tanken er verken ny eller radikal, men rokker likevel med «løsningenes» aksiom, nemlig at politikkens oppgave er å gi mer av det samme, mer for pengene, og større mulighet til å tjene mer penger. Her står målet om å skape flere arbeidsplasser i en særstilling, uten noen som helst debatt om arbeidsplassenes samfunnsnytte, innhold eller potensielle skadevirkninger på miljø og samfunn, eller om hvorfor den teknologiske utviklingen de siste tiårene ser ut til å skape en haug «tullejobber» i stedet for å virkeliggjøre Keynes’ visjon om en langt kortere arbeidsuke (se David Graebers artikkel på side 3).



Det finnes relativt enkle prosjekter og virkemidler som kan skape reelle alternativer til denne status quo. Det finnes flere valg, mener Serge Halimi (se side 22–24).

© norske LMD