– Vi skulle aldri ha signert

Jeg møter Hanan Ashrawi i PLOs hovedkvarter i Ramallah på Vestbredden. Allerede i 1995 skrev hun en bok om Oslo-avtalen, This Side of Peace: A Personal Account, hvor hun kaller forhandlingene «en ikke-kreativ hendelse». Hun var en framtrendende person i forhandlingene, men trakk seg etterhvert ut «fordi maktforholdet mellom israelerne og palestinerne forble asymmetrisk».

– Det er ikke slik man forhandler. Slike forhandlinger opprettholder urett i stedet for å skape en framtid. Oslo-avtalen endte dessverre som en svært mangelfull avtale. Den utnyttet den svake stillingen til et okkupert folk og lot okkupanten slippe å stille garantier. De kjøpte seg tid. Selv om avtalen kunne ha ledet til en palestinsk stat, var den mer tilbøyelig til å lede til en katastrofe.

Hun skrev boka i 1995, fordi hun opplevde at den politiske prosessen tok lite hensyn til de menneskelige aspektene, noe hun mener gjenspeilte seg i Arafats «altfor politiske» tale i Washington i 1993:

– Talen hadde ikke vår palestinske menneskelighet. Arafat var abstrakt og tørr, framfor menneskelig, intellektuell og engasjert. Da jeg skrev talene og la fram våre fredsinitiativ, skrev jeg fra dypet av mitt hjerte. Jeg kunne ikke være manipulerende med temaer som håp, inspirasjon og lidelse. Arafats tale var ingen palestinsk tale. Den bevitnet ikke vår kollektive erfaring, men solgte oss ut.

For de fleste palestinere var Arafat det siste palestinske symbolet for frigjøringskampen, men ifølge Ashrawi drev han også et enmannsshow:

– Arafat – eller Abu Ammar som vi kaller ham etter dekknavnet hans – var en far, han var paternalistisk, han var et symbol, men også en revolusjonær og en som var i stand til å mobilisere. Folk hadde stor ærefrykt for ham, men også stor hengivenhet. Til og med i Hamas kunne de ikke annet enn å respektere ham. Jeg savner ham virkelig, men jeg vet også at han gjorde mange feil. Han hadde problemer både med å bygge nasjonen og med å ta beslutninger, og han lot dessverre korrupsjonen fortsette. Men folket savner i dag Arafats nærhet, hans oppmerksomhet og omsorg. Han var der for oss, han brød seg ikke om ting for sin egen del.

– Da Arafat spurte meg om jeg ville være PLOs talskvinne under fredsforhandlingene, svarte jeg: «Bare hvis jeg fritt kan si hva jeg mener. Jeg er ingens papegøye.» Han svarte: «Ok, hva du sier blir vår politikk og det vil vi respektere. Du er en del av ledelsen, og tar derfor beslutninger.» Og det gjorde jeg. Jeg laget politikk som talskvinne. Selv om teamet vårt besto av akademikere og intellektuelle, mener jeg at vi var profesjonelle politikere. Vi hadde folkets tillit. Først langt senere opplevde jeg at det etablerte seg et mannssystem med fordeler og privilegier. Mennene som ønsket makt skjøv oss kvinner ut på sidelinjen.



Konkret handling

Det norske utenriksdepartementet overfører nærmere 800 millioner kroner årlig til de palestinske territoriene, og har formannskapet i giverlandsgruppen AHLC (Ad Hoc Liaison Committee), som overfører rundt seks milliarder kroner årlig. Mange av landene i gruppen er blitt kritiske til overføringene, fordi den palestinske statsdannelsen uteblir. Flere mener Oslo-avtalen er død. Også folk jeg møter i Ramallah rister stort sett på hodet av resultatet av avtalen Ashrawi var med på å initiere.

Hvordan vurderer du Norges rolle i forhandlingene?

– Norge bidro med en svært viktig framgangsmåte. Egentlig tror jeg ikke på hemmelige samtaler, men Norge viste et mot til å gripe inn. Norges prinsipper utgjør en forskjell, selv om dere er et lite land. Utenriksminister Johan Holst var en fremragende mann som jeg respekterte og var glad i. De andre som deltok i prosessen var for politiske, Holst hadde derimot visjoner. Han mente han gjorde noe godt ved å bringe to folk sammen. Da jeg etablerte den første bak-kanalen mellom israeleren Yair Hirschfeld og palestineren Abu Alaa, trodde jeg også at jeg gjorde noe godt. Jeg visste ikke at dette skulle lede til Oslo-avtalen. Det alvorlige var at man manglet forståelse for maktforskjellene. Dessuten bragte man inn to palestinske forhandlere som ikke hadde levd her under okkupasjonen og erfart vår virkelighet – de behersket heller ikke engelsk særlig godt. En maktens asymmetri lå innebygd i Oslo-avtalen, og i den flerfasete framgangsmåten ble Israel sittende med makten, sier Ashraw og legger til:

– Men Norge har fortsatt med å bidra til nasjonsbyggingen, støttet Palestina, stemt for oss i internasjonale fora og ønsker fred. Norge kan bidra. Jeg synes heller ikke Norge skal skamme seg over Oslo-avtalen. Jeg klandrer ikke en tredjepart som forsøkte sitt beste. Jeg klandrer palestinerne, vi skulle aldri ha signert avtalen, vi burde ha visst bedre. Forhandlerne skulle sett at det var feil.

Men i det minste fikk dere etablert Den palestinske selvstyremyndigheten?

– Ja, vi fikk etterhvert en sivil administrasjon. Israel sa: «Bygg deres skoler, sykehus og plukk opp deres eget søppel.» Vi svarte: «Vi vil ha frihet, vi vil ha slutt på okkupasjonen. Vi ønsker ikke å drive okkupasjonen for dere, vi ønsker å leve som frie mennesker, og nekter å samarbeide.» Vi nektet, men ble truet og utfordret.

Med Oslo-avtalen 2 i 1995, ble Vestbredden delt opp i A-, B- og C-områder. Bare A-området, tre prosent av territoriet, fikk «reelt» palestinsk selvstyre:

– Vi har hele livet levd her med betydningsfulle historiske navn, steder som du kan lese om i Bibelen. Nå har vi bare bokstavene A, B og C. Og Israel driver etnisk rensning av C-området – der er det nå flere israelske bosettere enn palestinere. I det «frie» A-området er det stadige israelske raid. Når jeg og min mann går en tur om kvelden, ser vi ofte israelske militærpatruljer. De arresterer og ødelegger akkurat som det passer dem. Staten Israel har ingen respekt for signerte avtaler, folkeretten, eller menneskeheten som sådan.

USA gir Israel årlig rundt tre milliarder dollar, hovedsakelig til militærapparatet. Var de norske forhandlerne for naive overfor Israels hensikter?

– De kan ha vært naive, men jeg vil ikke legge skylden på Norge. Dere har gjort langt mer enn andre land, i det minste ønsket dere ikke å gjøre skade. Jeg sier stadig til USA at «hvis dere ikke kan gjøre noe godt, vær så snill ikke skad oss», men de fortsetter stadig å skade oss. Andre europeiske land også, fordi de gjør det USA ber dem om. Og USA gjør hva Israel ber dem om. Norge prøvde å bryte denne sirkelen, sier Ashrawi før hun fortsetter:

– Israel mener at de med sin historie har et privilegium som hever dem over lovene man finner i andre land. Det kan ikke vare i all evighet. I dag er det på tide å snakke om konkrete ting, få slutt på okkupasjonen. Vi må sammen med andre europeiske land etterspørre et arabisk fredsinitiativ, prøve å endre realitetene på bakken. Det er ikke lenger tid til prat. Vi ser stadig at fredsforhandlinger brukes imot oss, slike avtaler får et liv i seg selv uten kontakt med virkeligheten. Vi trenger virkelig handling, bindende tidsplaner, kollektive forpliktelser som kan endre virkeligheten. Om det kan skje, kan jeg se Norge spille en rolle i det. Jeg ville ikke kalle det Oslo 3, men jeg ville gjerne se Norge delta, fordi de alltid har utvist et mot og hatt en visjon om å gjøre noe. Vi trenger en handlingsplan, framfor å signere flere avtaler – som Israel likevel fornekter. Da heller voldgift, seriøse forpliktelser som forteller Israel at det er en pris å betale hvis de fortsetter denne oppførselen. Det kan gjøre en forskjell, sier Ashrawi.



Historisk kompromiss

Mens USAs utenriksminister Kerry for tiden forsøker å få partene til nye fredsforhandlinger i løpet av en ni-måneders periode, kan man lure på hva som er alternativet om enda en fredsprosess ikke fører fram. Mange har mistet troen på en tostatsløsning. Vestbredden er i dag så fragmentert av bosettinger at en sammenhengende palestinsk stat virker som en umulig løsning. Nylig bevilget også den israelske regjeringen enorme beløp for å bygge ut jernbanenettet til byer over hele landet, inkludert de okkuperte palestinske territoriene. De planlegger ikke akkurat for en tostatsløsning. Og like etter at forhandlingene startet igjen i sommer, fortsatte Knesset med å godkjenne tusen nye bosettinger. Netanyahus koalisjonsregjering er svært negativ til fredsforhandlinger. Høyrepolitikere går også offentlig ut og sier at Israel bør slutte å spille og heller annektere hele området mellom Jordanelva og Middelhavet.

Vil man ende opp med en stat for to nasjoner?

– Enstatsløsningen er de facto resultat av den israelske politikken i dag. Israel ødelegger tostatsløsningen, mens deres versjon av enstatsløsning er tydelig, nemlig et land uten vårt folk. De vil fylle opp med bosettere til siste bredd. De vil kvitte seg Gaza, heller gjøre det til et egyptisk problem. Dette innebærer å samle palestinerne i befolkningssentre, gi dem administrative rettigheter, men la dem være Jordans ansvar. Eller kanskje vil de sparke oss ut, gjøre livet vårt så vanskelig at vi flytter ut. Vi har allerede en svært alvorlig hjerneflukt. Skulle Israel virkelig gi oss borgerskap og fulle rettigheter? Ifølge Israels rasistiske lover kvalifiserer vi jo ikke til å få pass en gang,, sier Ashrawi.

Men om dette på sikt er eneste løsning, kan du se for deg felles skoler og institusjoner for jøder og arabere?

– Mange år fram i tiden. Det er en utopisk visjon. Akkurat nå har vi et maktsystem, en stat som slavebinder en hel nasjon. Husk at den palestinske befolkningen har blitt undertrykt og ekskludert i 65 år. Tror du virkelig at de plutselig vil se palestinere på Vestbredden og Gaza som likeverdige? Alt vi har er et palestinsk reisedokument og muligens et jordansk midlertidig pass, sier Ashrawi og legger til:

– Jeg ser ikke for meg at det internasjonale samfunn vil gå inn for en enstatsløsning. I dag presser de på for en tostatsløsning, selv om de ser at Israel ødelegger den. Tilbake i 1968–1969 forsvarte vi enstatsløsningen. Vi ønsket et demokratisk ikke-sekterisk og sekulært Palestina, der muslimer, kristne, jøder og andre kunne leve fritt og likeverdig. Men vi ble umiddelbart avvist.

– Tenk også hva som ville skje om flyktningene fikk returnere og vi endte opp med to–tre millioner flere palestinere enn jøder i hele Israel? Tror du virkelig vi ville få fulle rettigheter og statsborgerskap? I dag nekter de jo å behandle de 1,2 millioner israelske palestinerne som likeverdige borgere, sier Ashrawi.

– Tostatsløsningen var et historisk kompromiss, en urettferdig løsning, men en relativt mulig løsning. Men ikke en gang 78 prosent av det historiske Palestina var nok for israelerne. Siden har de økt okkupasjonen, stjålet land, bygget Sikkerhetsmuren, forandret Jerusalem, behandlet oss som slaver og annenrangs mennesker. Tror du da virkelig at det internasjonale samfunn vil klare å overtale Israel til å akseptere en enstatsløsning?



Bidrag til fremtiden

Hvordan er det å være kvinnelig politiker i denne tradisjonelt mannsdominerte regionen?

– Vi har et patriarkalsk samfunn, et stammesamfunn grunnleggende sett. Makten ligger i familierøttene, fellesskapene og stammene, men disse fungerer også som beskyttelse. Dessverre blir tradisjon og religion brukt mot kvinner.

– Kvinner kan utgjøre en forskjell når de er genuint kvinnelige og arbeider kollektivt, framfor de som bare tar etter mannens typiske egeninteresse og ønske om privilegier. Dessuten gjør ikke bruk av makt deg til en virkelig mann. En mann trygg på sin egen maskulinitet, trenger ikke undertrykke kvinner for å kjenne seg mektig. Jeg liker skapende menn, de fintfølende sjelene, med fantasi og selvfølelse.

Ashrawi er selv gift med en kunstner, og har skrevet flere bøker om litteratur. Har hun som politiker egentlig tid til familie?

– Jeg har to døtre. Foreldreskap er et fellesansvar for både mor og far – en glede og et ansvar. Det er ditt bidrag til framtiden, til menneskeheten, til livet. Men også en risiko, fordi du bringer dem inn i en urettferdig og ikke alltid så lykkelig verden. Her må du derfor utstyre barna med alle humanismens verktøy for å overleve, sier Ashrawi og legger til:

– Husk at de som har barn, også har en pant i lykken. Å være en politiker henger sammen med dette. Når du elsker din familie, dine barn, kan du så elske ditt folk, og deretter menneskeheten. Med trygghetsfølelsen, den reelle selvløse kjærligheten som du gir dine barn og familie – evner du også å elske ditt land, og menneskeheten som sådan. Heri ligger engasjementet for en mer menneskelig framtid.



– Det vil ikke bli pent

Ashrawi avslutter fortvilt med å fortelle at de ennå ikke har en slik menneskelig framtid, med frihet til engasjere seg politisk, til å uttrykke seg, bruke landets ressurser eller bevege seg fritt:

– Vi har alltid vært innesperret, holdt vekk fra solen med Muren og kontrollpostene. Jeg er ekstremt sint. Jeg er rasende over mangelen på ansvar, forutsigbarhet, mangel på moral, og manglende menneskelig aksept av oss. Hva skjer med oss i framtiden? Israel slipper unna med mord. Det vil før eller senere slå tilbake på dem, det hele kan bryte sammen i store voldsutbrudd. Det vil ikke da bli enkelt, det vil ikke bli pent, det vil ikke bli komfortabelt, men man vil ikke kunne holde det tilbake.

– Dette fordi vi ikke er ofre, vi er ikke et føyelig folk. Vi har lenge vist selvkontroll og utvist et ansvar, men det er ikke blitt verdsatt. Før eller senere vil et folkelig opprør bryte ut. Det er farlig bare å la oss sitte her uten en framtid. Dessverre tyr Israel til vold hver gang de føler seg truet, som om de har rett til det. Men det vil slå tilbake på dem – bruker man vold, gir man også andre lov til å gjøre det samme. Men vold er feigingens atferd, av det følger bare en kjede med hevnaksjoner.

© norske LMD. truls@lmd.no