Den røde streken

Syria var uviktig for USA, inntil landet ble viktig for alle de andre aktørene i Midtøsten.

Siden borgerkrigen begynte i Syria har Obama gjort det klart at han foretrekker å unngå et direkte amerikansk militærengasjement. USA har vært involvert i nok kriger i Midtøsten, har han gjentatt, og konflikten i Syria truer ikke USAs vitale interesser. Så hvorfor erklærte han at han ønsket begrensede militærangrep mot syriske styrker etter nyhetene om bruk av kjemiske våpen mot sivile i august? Hvor ble konflikten i Syria plutselig viktig på dette tidspunktet?

Før det kjemiske angrep hadde Syria hatt en marginal rolle i USAs utenrikspolitikk. Selv om kampene hadde rast i over to år, og mer enn 100 000 syrere allerede hadde mistet livet, viste de fleste amerikanske lederne få ønsker om å involvere USA mer i konflikten. Obama hadde sagt at han ønsket å se Bashar al-Assad fjernet fra makten, og lovet å gi trening og annen bistand til de mest moderate og sekulære opposisjonsstyrkene, men han nektet standhaftig å gi dem tyngre våpen eller å gjøre annet som ville tippe den militære maktbalansen i deres favør. Da dødstallene begynte å stige i Syria, lovet imidlertid Obama å øke bistanden til opprørerne og vurdere andre handlinger, deriblant begrensende militæraksjoner, men bare hvis Assad krysset den «røde streken» og brukte kjemiske våpen eller ga slike våpen til allierte væpnede grupper.

Det kjemiske angrepet 21. august krysset en terskel Obama hadde annonsert offentlig og derfor krevde et militært svar for at USAs troverdighet som verdens supermakt ikke skulle fordufte. «Nekter vi, vil vi undergrave troverdigheten til Amerikas andre sikkerhetsforpliktelser,» sa forsvarsminister Charles Hagel til Senatets utenrikskomité. «USA må holde sitt ord. Det er en essensiell utenrikspolitisk valuta.»2

Da motstanden mot et militærangrep vokste i Washington, ble det tydelig at to sentrale utviklinger hadde endret den strategiske kalkylen. For det første var konflikten i Syria blitt viktigere i Washingtons strategiske tenkning etter hvert som det ble tydeligere at andre aktører, som Iran og Hizbollah (se artikkel side 18-19), resolutt fulgte egne interesser i Syria gjennom våpenleveranser og andre midler. For det andre var nivå av utenlandsk involvering på vei oppover, og USAs strategiske rådgivere spilte en stadig mer dominerende rolle. Obamas ønske om å holde Syria i utkanten av USAs kjerneinteresser var i ferd med å overkjøres av andres anstrengelser for å utnytte USAs neglisjering.

Innviklet med Israel
For de fleste amerikanske beslutningstakere har Midtøsten i dag to gravitasjonssentre: Israel og naboene i vest; oljemonarkiene i Persiabukta i øst. Israel er viktig for USA som en hovedalliert i en turbulent region og en sentral innenrikspolitisk faktor, mens oljemonarkiene leverer en stor del av verdens energiforsyning og utgjør en motvekt til Iran. I flere tiår har USAs politikk vært å sikre Israel og Saudi-Arabia, og sørge for en uavbrutt strøm av olje til verdensmarkedene – en politikk som har gitt et massivt amerikansk nærvær i regionen og tidvis direkte militæraksjoner.3

Inntil nå har Syria bare figurert i USAs strategiske planlegging hvis det påvirket amerikanske interesser i Israel eller Golf-statene. Syrias deltakelse i George W. H. Bush’ internasjonale koalisjon for å kaste de irakiske styrkene ut av Kuwait ble derfor ønsket velkommen i Washington, selv om regimets støtte til Hizbollah ble kraftig fordømt. Men sjelden har Syria vært en sentral bekymring. Dette forble også tilfellet etter at den arabiske våren brøt ut våren 2011. Mens USA spilte en sentral rolle i den politiske overgangen i Egypt, Libya og Jemen, valgte amerikanerne å holde seg på sidelinja i Syria. Først da utenlandske makter begynte å få en stadig større rolle i kampene, festet fokuset seg på Syria.

Konflikten har blitt innviklet med utviklingen i Israel og Golf-statene. Israel står overfor stadig større farer etter hvert som kampene i landets periferi hardner til og Assad blir stadig mer avhengig av militærstøtte fra Hizbollah, med utsikter til flere syriske våpenleveranser til Hizbollah i Sør-Libanon. Jordan, en viktig amerikansk alliert på Israels flanke, opplever en massiv tilstrømming av syriske flyktninger. Syria har blitt en stedfortrederkrig for Iran, Saudi-Arabia og andre Golf-stater som alle forsøker å motvirke de andres involvering.4

Uforenlige målsetninger
Syria har blitt et sentralt fokus for Russlands utenrikspolitikk. Russland har lenge hatt interesser i Syria, deriblant en marinebase i Tartus – Russlands eneste utenfor de gamle sovjetrepublikkene – og lukrative våpenhandler med Assad. Og ikke minst har Moskva sett på USAs neglisjering av situasjonen i Syria som en gyllen anledning til å utvide sin innflytelse og begrense USAs.5

Obamas sikkerhetsteam er klar over denne faren og har i flere måneder presset på for en større involvering i den syriske konflikten, på grunn av faren for å miste innflytelse til USAs rivaler og fiender. Denne vendingen gjenspeilte seg i Obamas beslutning i juni om å begynne å gi våpen til opprørerne, i tillegg til det ikke-dødelige utstyret de allerede fikk. Samtidig trappet USA opp sine diplomatiske anstrengelser for å finne en ikke-militær løsning på konflikten.6

Denne vendingen kan ses som et syrisk motsvar til Obamas beslutning om å gi USA et tydeligere nærvær i Asia og Stillehavet. Denne strategien – å «dreie» mot Asia – er et uttalt mål for å reversere USAs fallende innflytelse i regionen (hovedsakelig et resultat av at USA har vært fastlåst av krigene i Irak og Afghanistan) og Kinas tilsvarende økning i innflytelse. De nye interessene i Syria drives av en uro for at Obamas nylige opptatthet av Asia har latt Iran, Russland og andre styrke sitt fotfeste i Midtøsten. Dette er årsaken til Obamas plutselige skarpe tone overfor Assad.

Obama vil tjene mye på en diplomatisk løsning i Syria. Russerne vil i en slik prosess, som følge av deres nøkkelrolle i videre forhandlinger, granskes nøye internasjonalt og forhindres fra destabiliserende handlinger i regionen. Og den foreslåtte innsamlingen og destruksjonen av Syrias kjemiske våpen – om enn delvis – vil gi iranske ledere kraftige bevis på det internasjonale samfunnets vilje til å handle mot illegale ambisjoner om å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, noe som kan presse iranerne til å bli mer fleksible.

Tiden da USA påtvang sitt syn på verden synes å være over. Nå sjonglerer Obama tilsynelatende uforenlige målsetninger: å motvirke Kinas innflytelse gjennom en tyngre rolle i Asia og å involvere seg mer i Syria for å demme opp Iran og Russlands forsøk på å styrke sin regionale innflytelse i Midtøsten.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se James Ball, «Obama issues Syria a ‘red line’ warning on chemical weapons», Washington Post, 20. august 2012.

2 Charles Hagels uttalelse til Det amerikanske senatets utenrikskomité, 3. september 2013.

3 Se Michael T Klare, Blood and Oil, Metropolitan Books, New York, 2005; Michael Palmer, Guardians of the Gulf, Free Press, New York, 1992.

4 Se Tim Arango, Anne Barnard og Duraid Adnan, «As Syrians Fight, Sectarian Strife Infects Mideast,» New York Times, 1. juni 2013.

5 Se Yagil Beinglass og Daniel Brode, «Russia’s Syrian Power Play,» New York Times, 30. januar 2012.

6 Se Mark Mazzetti, Michael R Gordon og Mark Landler, «U.S. Is Said to Plan to Send Weapons to Syrian Rebels,» New York Times, 13. juni 2013.