En sky av logikk


Argumentet er en god illustrasjon av hvordan ideologi kan fungere i dag (se side 34–35). Troen på at noe er tilfellet og erkjennelsen av at det er det er to vidt forskjellige ting, for eksempel troen på at fair trade-kaffe eller kvotemarkedene for CO2 ikke fungerer og den faktiske erkjennelsen av at de ikke gjør det. Så lenge man tror kan man handle som om kjensgjerningen ennå ikke er en realitet, mens en reell erkjennelse, i det minste for Gud ovenfor, vil lede til en performativ inkonsistens, en ytring som i det den uttales motsier seg selv.



Nylig publiserte FNs klimapanel sin nye rapport om de menneskeskapte klimaendringene, der de igjen kommer med overveldende bevis på at klimaendringene eksisterer og at de er menneskeskapte. Siden klimapanelet ble etablert i 1988 har antallet klimafornektere sunket radikalt og svært få vil i dag benekte bevisene, likevel behandles klimaendringene fremdeles som et trosspørsmål. Det har nærmest blitt et ritual for våre politikere å bekjenne sin tro på bevisene, eller avkreve tro fra de antatt tvilende. Likevel synes få å ta konsekvensene av overbevisningen, det vil si å erkjenne problemet reelle natur.



«Månelandingen» på Mongstad nå er kansellert. Dette mislykkede prosjektet framstår nå tydelig som det kritikerne i mange år har hevdet, nemlig at det bare har vært en unnskyldning for ikke å trekke de åpenbare konsekvensene av klimaendringenes eksistens og systemiske årsaker. Mer oljeutvinning på norsk sokkel og stadig økende forbruk er et bidrag til klimaendringene. Mer enn sju milliarder er blitt brukt for å holde fast på troen på en quick-fix på et ekstremt omfattende og komplisert problem som går til kjernen av måten vi forvalter planetens ressurser på, og dermed også krever mer enn teknologisk ønsketenkning. Selv om CO2-fangst skulle bli mulig i stor nok skala, gjenstår det faktum at vi bruker mer ressurser enn jorda kan gi over tid. Derfor er politiske, økonomiske og sosiale endringer uunngåelige.



Men «månelandingen» har fylt sin åpenbare funksjon: å skape tro på at det finnes en løsning, som ikke vil endre noe som helst, ligger like rundt hjørnet. Dette har gjort at oljeutvinningen kan fortsette i fullt tempo som om den ikke er en stor bidragsyter til de menneskeskapte klimaendringene. Vår kommende regjerings tilgjorte sjokk og vantro over at eksperimentet nå stanses, vil endre lite på dette. Deres tidligere iver etter å åpne for oljeboring i Lofoten og Vesterålen gir ingen grunn til å tro at det vil komme noen kursendring de neste fire årene, snarere tvert imot.



De katastrofale konsekvensene at klimaendringene på sikt, har av mange blitt sammenlignet med andre katastrofe-scenarioer: Hva ville for eksempel skje hvis man oppdaget at en asteroide var på kollisjonskurs med jorda? Utallige filmer og bøker har tatt opp en slik situasjon. Der blir det alltid mobilisert massivt for å gjøre det som må til for unngå katastrofen, i erkjennelsen av at å ikke gjøre noe ikke er et alternativ. Denne direkte relasjonen mellom erkjennelsen av problemet og nødvendig handling synes i dag å tilhøre fiksjonsuniversene. Verken vår avtroppende eller kommende regjerings påstander om den norske oljeutvinningens fordeler for verden har endt med at de har forsvunnet i en sky av logikk.

© norske LMD




Fotnoter:
1 Babelfisken som telepatisk oversetter alle språk.