Syklon og skyld

Herjet av enda en voldsom syklon, har Filippinene vansker med å hele sine sår. Sivilsamfunnet er flinke til å redusere katastrofefaren, mens myndighetene leter etter syndebukker i stedet for å ta ansvar.

Mellom 1950 og 2012 ble Filippinene rammet av 536 større katastrofer, ifølge Emergency Events Database (Em-Dat).7 Men de store, spektakulære katastrofene må ikke få oss til å glemme at flere tusen filippinere hver eneste dag er utsatt for jordskred og mindre oversvømmelser som truer matsikkerheten og rammer barnas helse og utdanning. Men i stedet for å gå løs på de dypereliggende årsakene, peker man på skyldige: naturen, de slemme, de fattige.

I et geologisk utsatt land som hvert år rammes av over tjue sykloner, virker det innlysende for mange forskere, medier og politikere at det er naturens skyld. Klimatologiske og geologiske data siden slutten av det spanske koloniveldet, viser imidlertid at sykloner, jordskjelv, vulkanutbrudd og tsunamier ikke er hyppigere i dag enn på slutten av 1800-tallet. Mellom 1881 og 1898 ble landet rammet av i snitt 21 sykloner per år, mot 15 i andre halvdel av 1900-tallet.

Oversvømmelser i forbindelse med de fleste katastrofene er vanligere i dag, men de skyldes verken mer nedbør eller et betydelig høyere havnivå. De er snarere forårsaket av en svært rask subsidens (sedimentavleiring) i deltaene til de største elvene, som skyldes økt tapping av grunnvann til husholdningene og landbruket. Jordskred skjer også hyppigere nå, men det henger som oftest sammen med en massiv avskoging og jorderosjon. Begge fenomenene er menneskeskapte.

TVUNGET TIL UTSATTE OMRÅDER

De «slemme» er først og fremst fiendene av staten, i første rekke kommunistgeriljaen til New People’s Army (NPA), og de ulovlige skoghoggerne som anklages for avskogingen og dermed jordskredene. Men disse hogstfolkene driver på videre fullstendig ustraffet, fordi de støttes av lokale politikere eller selv sitter med makten. Og NPA er primært imot regjeringens nyliberale politikk; miljøvern er en av deres sentrale kampsaker.

Blant de «slemme» finner vi også de som ikke respekterer statens og kirkens moralske verdier. For mange filippinere innebærer overskridelse av visse moralske og religiøse forbud å utsette seg for en guddommelig straff. «Vi bør alle nå ha skjønt at katastrofene som skjer i vår nasjon ikke er tilfeldige hendelser, men konsekvensen av vår stahet og vårt opprør mot Sannheten i Hans Ord,» sa kirkelederen Eddie Villanueva etter en rekke katastrofer i 1995.2

Regjeringen og mediene går også løs på de fattige: De som lever i uformelle bosettinger anklages for å forverre oversvømmelsene, fordi de kaster søppel i kanalene og blokkerer dreneringen. Samme beskyldning rettes mot de mange fjellsamfunnene som driver svedjebruk og hogger ved. De får skylden for avskoging og jorderosjon. Etter de voldsomme oversvømmelsene som rammet Manila i 2009, sa en regjeringstalsmann at han «hadde gitt en kraftig anbefaling om å fjerne disse menneskene [400 000 jordokkupanter] fra fareområdene og ikke la dem vende tilbake».3 Som om de ikke, for å overleve, var tvunget til å slå seg ned i utsatte områder eller forringe miljøet, uten midler til å beskytte seg mot den lunefulle naturen. For dem veide kampen mot sulten mer enn trusselen fra en årlig flom, et jordskred eller et vulkanutbrudd hvert hundrede år.4

RURALE OMRÅDER

De fattiges problemer med å dekke sine daglige behov og å beskytte seg skyldes ikke uvitenhet, men en svært ulik fordeling av ressursene. Ved hver katastrofe er skadene ulike: noen bygninger står imot, mens andre blir til pinneved, noen mennesker overlever, mens andre omkommer. Vi ser det i dag etter syklonen Hayan, eller Yolanda som den kalles på Filippinene. Katastrofene forsterker vanskene med å finne et sted å bo, skaffe mat og å bli hørt. Denne skjeve fordelingen av rikdom og beskyttelsesmuligheter henger sammen med arven fra kolonitiden, dagens politiske og økonomiske situasjon, og internasjonalt press.

350 år som spansk koloni (1565–1898) skapte en liten elite som tok kontrollen over det meste av jorda og de øvrige ressursene. Det halve hundreåret med amerikansk herredømme etter at spanjolene trakk seg ut, forsterket denne tendensen. I begynnelsen av det 21. århundre kontrollerer de ti prosent rikeste filippinske familiene 33,9 prosent av landets rikdommer, mens de ti prosent fattigste eier 2,4 prosent. Dette er tydeligst i rurale områder, der en tredjedel av bøndene ikke eier jorda de dyrker. Mange jordløse bønder foretrekker å flytte opp i de skredutsatte fjellene eller til skråningene opp mot vulkanene, for å få eierskap over det de produserer. Heller det enn å fortsette å leve i lavlandet, der de må gi fra seg 50–75 prosent av avlingene sine til landeierne. Denne økende flyttingen til utsatte områder skaper mange katastrofer.

DUGNADSARBEID

Statens politiske og økonomiske valg forsterker fenomenet.5 Alle regjeringene siden 1960-tallet har ført en nyliberal politikk. Mange offentlige tjenester er blitt privatisert, som vann og strøm på 90-tallet, ofte til fordel for folk med bånd til makten. Dette reduserer ytterligere de fattiges mulighet for beskyttelse. Parallelt har regjeringen oppfordret til eksport, noe som også har vært gunstig for forretningsfolk som står på god fot med makthaverne. Plyndringen av skogressurser er årsak til mange jordskred. Og åpningen av landets grenser for internasjonal handel, særlig multinasjonale matvareprodusenter, har ikke bare akselerert skadene, men også bidratt til å ta jorda fra småbønder og urinnbyggere.6

Mye av denne politikken har blitt diktert av strukturtilpasningsprogrammene landet har blitt påtvunget siden 1979. Tilstrømming av billige matvarer og nedleggelse av lokale markeder har tvunget mange bønder til miljøskadelige praksiser, eller til å flytte til katastrofeutsatte områder. Dessuten la tilbakebetaling av utenlandsgjelden på 2000-tallet beslag på ti prosent av BNP, på bekostning av helse og utdanning. Handelsglobaliseringen og prissvingninger på råvarer og matvarer tvinger i tillegg småbøndene til å ta stadig større risiko for å få dekket sine grunnleggende behov. Prisøkningen på en basisvare som ris tvinger også mange fiskere ut på havet selv om det er høy sjø, med livet som innsats.

Arven fra kolonitiden og dagens politiske og økonomiske forhold gjør at de fattigste har stadig mindre kontroll over årsakene til at de er utsatt, samtidig besitter de mye kunnskap, ferdigheter og andre ressurser som gjør at de kan stå imot de mange katastrofer som rammer landet.7 I tillegg til erfaring fra tidligere hendelser dreier det seg om solidaritetsnettverk, livrenteordninger, tradisjonell byggeteknikk og medisin, jakt, fiske og sanking, samt et tett og svært aktivt nett av lokalorganisasjoner som støttes av NGO-er.

INNOVATIVT INITIATIV

Mange av disse organisasjonene springer ut av kampen mot diktaturet til Ferdinand Marcos. De har beholdt en sterk opposisjon til regjeringen, særlig i kampen for større sosial utjevning. Deres internasjonalt anerkjente aktiviteter gjør Filippinene til et pionerland innen dugnadsarbeid for å redusere risikoen for katastrofer.8 Dessverre er disse prosjektene fortsatt temmelig spredte. En større utvidelse vil kreve en institusjonalisering – og dermed at staten involveres i langt større grad.

En rekke lokale initiativ og press fra sivilsamfunnet førte til en ny lov i mai 2010 som betraktes som et forbilde internasjonalt. Den legger til rette for deltakelse fra flere ikke-statlige aktører og samordning mellom lokale initiativ og statlige tiltak. Regjeringen stiller også offentlige midler og menneskelige ressurser til disposisjon for lokalmyndigheter i arbeidet med å forebygge katastrofer. Selv om dette foreløpig bare er gjennomført i enkelte områder, viste det seg at syklonen Yolanda gjorde mindre skade i disse områdene. Det er tilfellet for byen Guiuan på øya Samar og øya San Francisco i provinsen Cebu.

Men NGO-enes innsats og dette solide institusjonelle virkemidlet er ikke nok og gjør ingenting med de sosiale ulikhetene som gjør de fattigste så sårbare. Kampen mot avskoging er et typisk eksempel. Det eksisterer en overflod av lover og regler mot hogging av skog. Men den illegale hogsten fortsetter over hele landet. Og jordskredene kommer på rekke og rad og ligner hverandre til forveksling, selv om det har vært en reell framgang i reduksjonen av sårbarheten til enkelte svake grupper, for eksempel barn. I denne situasjonen kan vi håpe at omfanget av skadene etter Yolanda vil virke som et elektrosjokk.

Oversatt av L.H.T.

1Statistikken omfatter katastrofer der minst ti mennesker har mistet livet, hundre er rammet, eller de som har krevd internasjonal bistand.

2 Eddie Villanueva, «RP’s disasters not incidental occurrences», Philippines Star, Manilla, 7. oktober 1995.

3 Cecil Morella, «400 000 lakeshore squatters key to fixing floods», Philippine Daily Inquirer, Manilla, 8. oktober 2009.

4 Se People’s response to disasters: vulnerability, capacities and resilience in Philippine context, Center for Kapampangan Studies, Angeles City, 2011.

5 Walden Bello, Herbert Docena, Marissa de Guzman og Mary Lou Malig, The Anti-Developmental State: the Political Economy of Permanent Crisis in the Philippines, Zed Books, London/New York, 2005.

6 Robin Broad og John Cavanagh, Plundering Paradise: the Struggle for the Environment in the Philippines, Univ. of California Press, Berkeley, 1993.

7 Greg Bankoff, Cultures of Disaster: Society and Natural Hazard in the Philippines, Routledge, London, 2002.

8 Annelies Heijmans og Lorna P. Victoria, «Citizenry-based and development oriented disaster response: experiences and practices in disaster management of the Citizens’ Disaster Response Network in the Philippines», Center for Disaster Preparedness, Quezon City, 2001.