Sikkerhetssamfunnet

«Kontrollen er kortsiktig og endrer seg raskt, men den er også kontinuerlig og grenseløs,» skrev den franske filosofen Gilles Deleuze om det gryende samfunnet han for 25 år siden kalte «kontrollsamfunnet».1 Kontrollen antar mange former, Deleuze var opptatt av hvordan markedsføring og bedriftsideologien gir en gjennomgripende sosial kontroll («vi blir fortalt at bedriften har en ’sjel’, noe som er verdens mest skremmende nyhet»). Men den stadige strømmen av avsløringer om amerikanske etterretningstjenesters grenseløse overvåking i kjølvannet av Edward Snowdens lekkasjer, viser utvilsomt at kontrollønsket overskrider disse mekanismene. Samtidig er kontrollen også privatisert, både gjennom outsourcing av overvåkingen til private sikkerhetsselskap og gjennom de store nettgigantenes enorme datainnsamling.

«Nylig fikk vi vite at våre regjeringer sammen har skapt et system for verdensomspennende masseovervåking, og ser alt vi gjør,» sa Snowden i julen og la til: «Et barn som blir født i dag vil ikke ha noe begrep om hva privatliv er.» Dette grensesprengende kontrollønsket – drømmen om å ha kontroll over hele planetens innbyggere – er på vei mot å skape et kontrollsamfunn i en langt mer inngripende form enn det Deleuze så vokse fram. Til Washington Post forteller Snowden at kollegene hans i sikkerhetsselskapet hvor han jobbet ofte ble «overrasket når de fikk vite at vi samlet inn mer i USA om amerikanere enn om russere i Russland».2

Det er åpenbart naivt å tro at denne drømmen om full kontroll over innbyggernes privatliv er ny, snarere har en teknologisk utvikling og endring først nå åpnet for at den kan realiseres, om den ikke allerede er en realitet. Men samtidig har noe utover teknologien endret seg grunnleggende. Å forebygge betyr ikke lenger å handle på samfunnet, å bedre de sosiale kårene for befolkningen og kommunikasjonen mellom folk for å forhindre kriminelle handlinger. I dag framstilles kriminelle handlinger stadig mer som uunngåelige, som iboende i gener, kulturer eller ideologier. Hos de som forsvarer overvåkingen ser vi at sikkerhet blir et argument som overskygger alle andre hensyn, samfunnet må beskyttes med alle midler, om det så innebærer en grunnleggende endring av forholdet mellom stat og borger.

Overvåkingen bunner i et sikkerhetsregime, som den italienske filosofen Giorgio Agamben beskriver, hvor sikkerhet «synes å ha erstattet alle andre politiske begrep», hvor «statens normale relasjon til borgerne er mistanke, registrering og kontroll» (se side 18–19). Borgernes sosiale identitet er i ferd med utelukkende å bestemmes av fysiske markører snarere enn deres eksistens som politiske subjekter, mener Agamben og stiller det kritiske spørsmålet: Kan slike samfunn fortsatt kalles demokratier, eller i det hele tatt politiske?

© norske LMD