Fjern drøm om fred

Mens verdens oppmerksomhet er rettet mot Sør-Sudan, raser krigene i Sør-Kordofan og Blå-Nilen.

En maimorgen i 2012 angrep hæren landsbyen Gabanit ved foten av Ingessana-høydene i den sudanske delstaten Blå-Nilen. Angrepet ble innledet med et Antonov transportfly. Fra stor høyde slapp det flere hjemmelagede bomber (tønner fylt med eksplosiver og metall) ut av flyets lasterom. Så bombet artilleriet landsbyen og åsene rundt, hvor opprørere fra Sudan People’s Liberation Movement/Army North (SPLM/A-N) skjulte seg. Da infanteriet invaderte landsbyen og skjøt på alt som rørte seg, flyktet de sivile i panikk. De som var for trege eller svake ble skutt eller brent levende da hæren tente på husene. Sju måneder senere står bare skolen igjen, den er omgjort til militærbase. Til og med moskeen ligger i ruiner.

Disse scenene gjentok seg i landsby etter landsby i hele tørketiden. Med en brent jords taktikk skulle Ingessana-høydene tømmes for innbyggere. Awedallah Hassan (28) overlevde angrepet mot landsbyen sin, Khor Jidad. Nå er han en av de 120 000 sudanerne fra Blå-Nilen som har søkt tilflukt i flyktningleirene i Maban i Sør-Sudan. I ly for sol og støvskyer under et telt av greiner og presenninger, snakker Hassan med rolig stemme, tilsynelatende uberørt: «Soldatene kom med seks lastebiler og tjue firehjulstrekkere. De tok alt kveget og brant ned landsbyen.»

 

Krigstraumer

Krigen i Blå-Nilen har rast i mer enn tre år, men er nesten glemt av omverdenen. Som i nærliggende Sør-Kordofan, er også dette en konflikt mellom regjeringsstyrker og opprørere fra SPLM/A-N, en historisk alliert av partiet som sitter med makten i Sør-Sudan, SPLM/A. Konflikten startet i juni 2011, da Sør-Sudan gjorde seg klar for løsrivelse. Myndighetene i Khartoum krevde at myndighetene i Juba – Sør-Sudans framtidige hovedstad – hentet hjem sine væpnede styrker i de nordsudanske delstatene Sør-Kordofan og Blå-Nilen. Noen dager senere prøvde den sudanske hæren å avvæpne SPLM/A-medlemmer i Sør-Kordofan og utløste en ny borgerkrig.

Mindre enn tre måneder etter ble også Blå-Nilen innlemmet i borgerkrigen. Opprørerne, som plutselig befant seg nord for den nye internasjonale grensen mellom Sudan og Sør-Sudan, kuttet sine formelle bånd til Sør-Sudan og ble en egen sudansk gruppe. Siden har opprørerne i Sør-Kordofan erobret store landområder. Opprørerne i Blå-Nilen var langt dårligere forberedt og har lidd store nederlag. De mistet raskt den strategiske byen Kurmuk og Ingessana-høydene. I dag kontrollerer de bare en liten del av Blå-Nilen nær grensen til Sør-Sudan.

Reisen fra Sør-Sudan til opprørsområdene i Blå-Nilen byr på et trist landskap. Med det samme den usynlige grensen krysses, vokser akasier og kratt om kapp langs veien. Foruten noen opprørsleire og uniformerte ungdommer som vandrer langs veien, er det få mennesker å se. Mellom grenseovergangen ved Guffa og landsbyen Samari litt lenger nord står en skole med merker etter et bombeangrep fra en Antanov. Det har ikke vært elever der på lang tid. Inne viser barnetegninger på veggene traumene fra krigen: To menn skyter mot en sivil; et halshogd lik under et helikopter.

 

Blokkering av humanitær hjelp

Befolkningen har flyktet ut på savannene etter nesten daglige overflygninger og bombeangrep. Under trærne, på god avstand fra veiene, overlever de fordrevne på det de finner, samt matrasjoner fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) som smugles ut til dem fra leirene. Som tegn på fortvilelse vifter mange av dem med gop, en giftig rot de ser seg nødt til å spise etter å ha kokt den en hel dag for å gjøre den ufarlig.

Myndighetene i Khartoum nekter hjelpeorganisasjonene adgang til opprørsområdene. Det har skapt masseflukt og fullstendig sammenbrudd i de allerede dårlige offentlige tjenestene der. Det finnes verken fungerende skoler eller apotek i Blå-Nilen lenger, selv om flere tusen sivile fremdeles er igjen. De svakeste rammes uforholdsmessig hardt: Handikappede og gamle er blitt forlatt, andre har dødd av sult eller utmattelse på vei til leirene, mens barn har blitt såret i bombeangrepene og dødd i foreldrenes armer før de fikk behandling.

Langt fra alle mikrofoner, forteller hjelpearbeiderne i flyktningleirene i Sør-Sudan meg om dilemmaene de møter. De er bare en mil fra de sårbare flyktningene i Blå-Nilen, men de må forholde seg til grensen. Hvem vil risikere represalier fra myndighetene i Khartoum og bli neste mål for Antonov-flyene? Sør-Kordofan får hjelp av noen ikke-statlige organisasjoner som tar sjansen på å krysse grensen fra Sør-Sudan, men Blå-Nilen er glemt av kameraene og mindre heldig.

Blokkeringen av humanitær bistand antyder at de sudanske myndighetene har som intensjon å fordrive, med sult og terror, befolkningene fra de opprørskontrollerte områdene. Denne strategien har de allerede brukt i Darfur og i grenseområdene mot Sør-Sudan under den andre sudanske borgerkrigen (1983–2005). Opprørerne har svart med å organisere seg og den mest tilgjengelige kilden til menneskelige og materielle ressurser, nemlig flyktningleirene. Uten noen strategiske baser i Blå-Nilen, har de gjort Maban om til en viktig base. I byen Bunj i nærheten av leirene kjører bevæpnede og ubevæpnede menn fram og tilbake i hvite pickuper dekket av søle – en improvisert kamuflasje mot Antonov-flyene. Opprørerne styrer logistikken herfra ved hjelp av smuglerrutene mellom Maban og Etiopia som går gjennom byen Yabus i Blå-Nilen hvor SPLM/A-Ns hovedbase ligger.

 

Somalisering

I leirene er opprørernes makt over flyktningene til å ta og føle på. Opprørsleder Malik Agar organiserer hver måned møter hvor de lokale lederne oppfordres til å bidra med soldater. Først var rekrutteringen basert på frivillighet, men i november 2012 skal de ha begynt å tvangsrekruttere folk. Desertører og de som nekter selv om lederen deres har valgt dem, blir bortført nattestid av væpnede menn. Hver måned kommer det lastebiler til leirene for å kreve «revolusjonsskatt» i form av mat og penger. Ansatte i UNHCR som har prøvd å dokumentere utpressingen har mottatt trusler, og få flyktninger er villige til å snakke fritt om dette med utlendinger.

Mens de sivile betaler prisen, virker kampene nytteløse med tanke på det generelle sammenbruddet i Sudan og Sør-Sudan. På kort sikt har ikke opprørerne noe stort håp om å ta tilbake Kurmuk, deres historiske bastion i Blå-Nilen. Regjeringen begrenser på sin side den militære innsatsen i delstaten for å konsentrere seg om Kordofan. Siden 2011 har SPLM/A-N vært alliert med de tre største opprørsgruppene i Darfur, i Sudans revolusjonære front (SRF), og utvider gradvis utmattelseskrigen sin. Den har nå nådd Nord-Kordofan, sentralmaktens festningsvoll. Samtidig står den sudanske staten overfor en dyp politisk og økonomisk krise, som raskt svekker lojaliteten i utkantstrøkene. På sikt truer en «somalisering» heller enn at opprørerne vil innta Khartoum.

Også Sør-Sudan har den siste tiden vært på vei mot full kollaps. I desember dukket president Salva Kiir opp i uniform på landsdekkende TV og anklagde sin tidligere visepresident – og gamle rival – Riek Machar for kuppforsøk. I frykt for sitt eget liv flyktet Machar fra hovedstaden i kano og startet et væpnet opprør. På få dager erobret opprørerne den strategiske byen Bor, to hundre kilometer fra Juba, før de tok kontroll over store deler av delstaten Unity og lammet 20 prosent av landets oljeinfrastruktur. Over 200 000 sivile var allerede drevet på flukt, da en våpenhvile ble inngått 23. januar.

 

Ofret demokratiet

I den indre krisen i Sør-Sudan holder opprørerne fra SPLM/A-N seg nøytrale. Men flyktningene fra Sør-Kordofan og Blå-Nilen har mye å tape på at vertslandet destabiliseres. Hvis kampene blusser opp igjen og sprer seg, vil de bli avskåret fra den humanitære bistanden og havne mellom den sudanske hæren og opprørsgruppene fra sør. «Folk drar tilbake til Blå-Nilen hvis de må,» sier den unge flyktningen Al-Jundi i Maban.

Al-Jundis fatalisme synes velbegrunnet. Reaksjonen fra det internasjonale samfunn har ikke vært på høyde med situasjonen. Stormaktenes og de lokale aktørenes oppmerksomhet hopper fra den ene krisen til den andre, og overser situasjonen i Sør-Kordofan og Blå-Nilen. FNs sikkerhetsråd var en stund opptatt av forholdet mellom de to krigerske brødrene Sudan og Sør-Sudan, men konsentrerer seg nå om krisen i Sør-Sudan. De internasjonale fredsmeklerne fra Den afrikanske union (AU) har gitt opp å få de sudanske myndighetene og SPLM/A-N til forhandlingsbordet. Et planlagt møte i desember 2013 ble avlyst. Den offisielle begrunnelsen – Nelson Mandelas død – skjulte dårlig mangelen på entusiasme for en ny forhandlingsrunde som virket dømt til å mislykkes. «Meglerne beviste at de ikke klarer å jobbe med to saker samtidig,» sier Jérôme Tubiana fra International Crisis Group. Krigene i Sør-Kordofan og Blå-Nilen anses som mindre viktige og blir glemt – til glede for myndighetene i Khartoum som dermed har frie hender til å fortsette militæroffensivene.

Dagens situasjon bekrefter hvor mislykket den over ti år lange tilnærmingen til konflikten i Sudan har vært, hvor konfliktene i Blå-Nilen og Sør-Kordofan, krisen i Darfur og det autoritære styret i Khartoum blir behandlet separat.1 «Det internasjonale samfunn har behandlet de ulike sudanske problemene hver for seg, noe myndighetene i Khartoum alltid mer eller mindre har oppmuntret til, fordi de tjener på det,» sier forskeren Claudia Gramizzi.

For kjernen til de sudanske problemene dreier seg om en liten elites økonomiske, politiske og kulturelle dominans over utkantregionene. Sør-Sudans selvstyre, fravristet Khartoum i 2005, da myndighetenes brutale krig mot opprørerne i Darfur nådde sitt klimaks, skulle egentlig følges opp med nasjonale demokratiseringstiltak. Men med motstanden fra elitene i Khartoum og Juba, som motsetter seg alle åpninger mot et mer pluralistisk samfunn, foretrakk stormaktene å ofre demokratiet til fordel for Sør-Sudans løsrivelse og en kortsiktig stabilitet. Nå ønsker stadig flere europeiske og amerikanske diplomater en helhetlig innsats for å løse krisene i Sudan. Men uten en samordnet demokratikamp forblir fred i Sudan en fjern drøm.

Oversatt av K.J.R.