Når arbeidere sulter

USA har tilsynelatende kommet seg langt bedre ut av den økonomiske krisen som landets finansindustri utløste for over fem år siden, enn Europa. I motsetning til Brussels sparebesettelse, har amerikanske myndigheter latt seddelpressen gå varm, til stor glede for finanssektoren. Og det har utvilsomt fått finansmarkedene tilbake i full spekulasjon igjen. Men om disse finans-pengene lar seg konvertere til kjøpekraft for vanlige amerikanere er fortsatt et åpen spørsmål.

I begynnelsen av januar offentliggjorde det amerikanske arbeidsdepartementet sysselsettingstallene for desember til allmenn glede og sedvanlig børsoppgang. Antall nye arbeidsplas-ser var høyere enn forventet – sysselsettingen hadde vokst med 238 000. Samtidig var også tallene på førstegangssøkere til arbeidsledighetstrygd lavere enn forventet, 330 000. Og den offisielle arbeidsledigheten falt fra 7 til 6,7 prosent. At flere søker arbeidsledighetstrygd enn økningen i sysselsetting, trenger ikke nødvendigvis være negativt, men skyldes sirkulasjon på arbeidsmarkedet. Et mer foruroligende fenomen er derimot at veksten i sysselsetting ikke klarer å holde tritt med befolkningsveksten, noe som betyr at stadig flere amerikanere havner utenfor arbeidsmarkedet enn det arbeidsledighetstallene viser.

Siden finanskrisen har 8,8 millioner amerikanske arbeidsplasser forsvunnet, mens bare 8,1 millioner er blitt skapt. Yrkesdeltakelsen blir dermed stadig lavere. Ifølge U.S. Bureau of Labor Statistics har yrkesdeltakelsen sunket jevnt og raskt siden den økonomiske krisen slo til for fullt i 2008. På begynnelsen av 2000-tallet var over 67 prosent av alle amerikanere over 16 år i arbeid. Nå i desember var kun 62 prosent i arbeid – et nivå man må tilbake på slutten av 1970-tallet for å finne. Fra å stige siden 1950-tallet har kurven vært på vei nedover de siste fem årene, i takt med de raskt økende sosiale forskjellene i kjølvannet av finanskrisen. I tillegg er mange av de nye jobbene som skapes lavtlønnede jobber i blant annet hurtigmatindu-strien.

Situasjonen i hurtigmatbransjen er talende for utviklingen. Når opp mot halvparten av arbeiderne er avhengig av offentlig hjelp fordi lønningene ikke strekker til, er det åpenbart at tendensen ikke kan fortsette. Derfor har mange av de 13 millioner arbeiderne i næringen gått til flere streiker det siste året (se Thomas Frank). Kravet deres er enkelt: en levelig minstelønn, det vil si en økning fra dagens 7,25 dollar til 15 dollar timen. Hurtigmatkjedene kan, som Frank påpeker, ses som høydepunktet i amerikansk kapitalisme. Her er alt effektivisert og rasjonalisert ned til den minste detalj. Samtidig må det offentlige ut med sju milliarder dollar for å hindre at de ansatte sulter. Privat profitt, offentlige utgifter. Spørsmålet er hvor lenge dette kan fortsette, hvor lenge sultelønninger og økende forskjeller er sosialt og økonomisk levedyktig?

I Europa har Tyskland lenge hatt en lignende strategi med lønnspress, med det resultat at innenlands etterspørsel har falt jevnt og trutt. Nå skal Tyskland innføre en minstelønn på 8,50 euro i timen. Den nedadgående spiralen med press på lønninger for å bedre konkurranseevnen som EU har forkynt de siste årene, kan dermed kanskje bremses opp. Men det forutset-ter en erkjennelse av at økonomisk vekst uten lønnsvekst ikke er bærekraftig på sikt.

© norske LMD