Chevrons skitne hånd

Som David mot Goliat bestemte lille Ecuador seg for å tvinge Chevron til å betale for forurensingen oljegiganten har utsatt landets innbyggere for. Tjue år senere pågår kampen ennå.

Bilen vår får tekniske problemer og vi må stoppe i en av disse landsbyene i ecuadoriansk Amazonas som neppe dukker opp på Google Maps. Det er kokvarmt. Ved siden av verkstedet selger en dame nips til bilister i nød. Jeg spør henne om litt vann. Hun skal til å hente, men stopper og peker, nærmest skamfull, på en butikk lenger borte: «Det er bedre om du kjøper en flaske hos naboen. Vannet vårt kan være farlig.» Det er andre gang på turen jeg hører dette. «Men er det ikke farlig for dere?» spør jeg. «Vi er visst blitt immune,» sier hun.

Som mange så mange andre landsbyer i provinsene Sucumbíos og Orellana ble også denne anonyme landsbyen etablert av bosettere som strømmet til da amerikanske Texaco begynte å bore etter olje her i 1962. Noen – Sushufinfi, Tarapoa, Yuca og Socha – kan knapt kalles bygder, mens andre – som Coca og Lago Agrio – har fått opp mot 30 000 innbyggere.

Dagen før forteller kolombianske Josefa, som flyktet hit fra volden i hjemlandet for tjue år siden, at det heldigvis er mulig å samle regnvann. «Og når det ikke regner?» spør jeg. «Brønnvann,» sier hun oppgitt. En indianerkvinne bryter inn for å fortelle at arbeidet med å legge vannledninger bare så vidt har startet. «Selv om vi lenge har svømt i olje.» Noen meter unna hakker en høne ivrig på en diger rusten oljeledning som går tvers gjennom landsbyen Yuca og forsvinner ut i horisonten.

Vannbrønnene ligger et par hundre meter fra to store bassenger med flere tusen liter spillolje. Bassengene er utgravd uten noe underlag som kan hindre giftstoffer å trekke ned i bakken og grunnvannet. Texaco hevder at jorden i Amazonas består av leire og derfor visstnok er ugjennomtrengelig. Dermed er det heller ikke nødvendig å bygge dreneringsgrøfter for å hindre spilloljen fra å flyte over når det regner.

Med tiden reagerer råoljen i kontakt med regnvannet og de tyngste molekylene frigjøres. Disse synker til bunns og danner avleiringer, mens de lette og oljete stoffene holder seg på overflaten. I midten er det et lag med vann. Når det regner, fylles bassengene med vann og oljen øverst presses ut over kantene og ut i jorder og bekker. Texacos løsning har vært å legge rørledninger – kalt «gåsehalser» – inn til vannet i midten og drenere det ut. Selskapet hevder at vannet er helt ufarlig, men ingen av selskapets ingeniører tør drikke det. Blader og greiner faller ned i bassengene og blander seg med væsken. Gradvis dannes det et lag som ligner en svart vannmadrass, men som ved berøring kjennes ut som tykk grøt.

En spørreundersøkelse fra 2003 i området hvor Texaco opererte, viste at 87,3 prosent av innbyggerne her bodde mindre enn 500 meter fra oljebrønner, bassenger eller andre oljeinstallasjoner, mens 42 prosent bodde innenfor en radius på 50 meter. Rapporten konkluderte med at lokalbefolkningen hadde vært «utsatt for en svært høy grad av forurensning».1


Gjorde jakt og fiske umulig

I 28 år var Texaco mer eller mindre eneste oljeselskap i regionen. De informerte aldri om farene for mennesker, dyr og planter. De brydde seg heller ikke om at hus ble bygd på gamle bassenger dekket med jord og greiner.

Selskapet boret 356 brønner. Sammen med bassengene gir dette rundt 820 forurensede steder, ifølge domstolen i Sucumbíos. Småbøndene og urfolkene oppdager stadig nye, godt gjemte brønner. Det siver fremdeles olje ut av flere brønner. Ifølge miljøorganisasjonen Acción Ecológica, pumpet Texaco «opp nær 1,5 milliarder fat råolje […] i et område på 442 965 hektar […] og har med viten og vilje sluppet mange tonn gift- og avfallsstoffer og mer enn 72 milliarder liter spillvann ut i nærmiljøet.»2 Brønngassen ble brent fra lave piper uten noen form for kontroll. Når det regnet, falt soten ned sammen med vannet. Innbyggerne samlet vannet både til matlaging og som drikkevann. De trodde ikke det var forurenset fordi det «kom fra himmelen».

Urbefolkningen ble verst rammet. Alle anleggene lå på deres territorier. Den massive tilstrømningen av bosettere gjorde ikke situasjonen bedre. «Staten var overhodet ikke til stede,» sier Jimmy Herrera, som deltar i dialogen mellom dagens regjering og indianerne i Amazonasområdet. «Texaco kontrollerte alt. For å kompensere for ulempene, tilbød de indianerne ubrukelig nips og truet med å tilkalle hæren om de protesterte. Så kom evangelistene fra USA.» Han forteller at fly slapp ned «aluminiumsgryter, bukser, fargebånd, knapper og bilder av misjonærer. Det var et kulturdrap, de prøvde å tvinge urfolkene til å forlate territoriene sine og bli materielt avhengige av oljeselskapene».3 Indianerkvinnen i Yuca forteller at livene til folk i landsbyen forandret seg totalt da de ble avhengige av lønn fra Texaco for å overleve, fordi forurensningen hadde gjort jakt og fiske umulig.


Styrkedråper for indianerne

For byfolk som meg, er det en skrekkblandet fryd å høre fuglesang blande seg med lyder fra andre usynlige dyr i disse åpne skogsområdene. Bladverket blir tettere og tettere, og vokser til slutt sammen til en majestetisk grønn akvarell.

Medardo Shingre river meg ut av drømmeriene. Han har bodd i Tarapoa i 40 år, og er et av de 30 000 Texaco-ofrene. Jordene hans er forgiftet. Og det er ikke bare noe han sier: Overalt pipler det ut råolje om du stikker en pinne 20–30 centimeter ned i bakken. Medardo har mistet dyr som ble syke av å drikke forurenset vann, eller druknet i bassengene. Avlingene hans ser like rare ut som avlingene til naboen, Bernardino Pérez: Knøttsmå bananer, underlige knollvekster, fargeløse frukter og blader. Det er utrolig at det i det hele tatt vokser noe i så forurenset jord. Høner og hunder, og mennesker, går omkring på jord som tilsynelatende ser normal og kompakt ut. Men i varmen mykes den opp. Oljen klistrer seg til skoene. Bernardino ser at jeg prøver å fjerne den, men at den fester seg til fingrene mine. «Slik holder ungene på hver dag, men uten sko,» sier han.

Kreftdødeligheten i Sucumbíos og Orellana er tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet. 43 prosent av de berørte familiene har drukket vann hentet 100 til 250 meter fra forurensningskilden.4 Olje kan – alt etter type – inneholde kreftfremkallende og livsfarlige stoffer som bly, cyanid, arsenikk og kvikksølv. Indianerkvinnen i Yuca forteller rasende om hvordan noen fra selskapet fortalte faren hennes at indianerne fikk kreft på grunn av manglende hygiene. Hun glemmer heller ikke den blonde mannen som forsikret dem om at vann med litt olje ville gjøre dem sterkere: «Det er jo tross alt det som får lastebilene til å gå framover!»


Milliardrettssak

I 1992 forlot Texaco Ecuador. 3. november 1993 saksøkte bønder og indianere i Orellana og Sucumbíos selskapet i en domstol i New York, med støtte fra forskjellige, stort sett amerikanske, NGO-er. De anklaget selskapet for å ha forårsaket miljø- og helseskader. Seks måneder senere slo et tjuetall grasrotorganisasjoner og lokalsamfunn fra regionen seg sammen for å støtte anmeldelsen fra Updat, foreningen for skadelidende etter Texaco-operasjoner. Paraplyorganisasjonen Amazonas’ forsvarsfront (FDA) var født.

I et forsøk på å unnslippe søksmål, inngikk Texaco en handlings- og erstatningsplan med den ecuadorianske regjeringen i 1995: Selskapet lovet å rense opp i 162 bassenger. Det viste seg å være spill for galleriet. «De ringte bare en underleverandør som slengte litt jord over,» sier Medardo Shingre. «Selskapet sa det var dette som var opprydningen. Men da de dekket over bassengene gjorde de bare problemet større, for oljen ble der den var og fortsatte å forurense jorda.»

I 1998 inngikk regjeringen og Texaco en avtale som fritar selskapet fra alle statlige krav etter «opprydningen». Men avtalen sa ingenting om de 30 000 berørte.

Rettsprosessen rullet videre. Selskapet presset på for at den skulle overføres til det ecuadorianske rettsvesenet – de lovet til og med å rette seg etter domstolens beslutning! Den unge ecuadorianske advokaten Pablo Fajardo, som har vokst opp i området, forklarer meg strategien: «Texaco hadde innflytelse på politikken og rettsvesenet og var derfor overbevist om at de kunne styre rettssaken. De tok ikke feil.»5 Rettssaken startet i Ecuador i oktober 2003, to år etter at Texaco var kjøpt opp av Chevron.

Fajardo har i løpet av ti år forklart seg for 39 advokater. Chevron har ifølge ham brukt flere milliarder dollar på rettssaken. FDA har bare hatt sine egne ressurser og internasjonal solidaritet.


Ikke et øre

Det Chevron ikke hadde regnet med, var at landet – og rettsvesenet – skulle forandre seg, da Rafael Correa ble valgt til president i 2006. 14. februar 2011 var dommen endelig klar: Oljeselskapet ble funnet skyldig og dømt til å betale 9,5 milliarder dollar til Updat. Pengene skulle gå til rensing av jorda, vannforsyning og helse og utvikling i området. I tillegg måtte Chevron be de skadelidende om unnskyldning innen to uker. Hvis ikke, ville erstatningssummen dobles. Selskapet nektet. Gjelden ble dermed doblet, men en høyere domstol annullerte denne delen av dommen 12. november 2013.

Chevron svarte med å klage den ecuadorianske staten inn for internasjonale domstoler, med påstander om at selskapet selv er et offer og at det er staten som er erstatningspliktig. Minst åtte lobbybyråer begynte å legge press på amerikanske kongressmedlemmer og det amerikanske handelsdepartementet for å diskreditere den ecuadorianske regjeringen og å svekke landets økonomi.

I 2009 rettet Chevron 14 søksmål mot FDA og folk som jobber med de berørte. I februar 2010 aksepterte den føderale domstolen i New York å rettsforfølge FDA-forsvarere for brudd på loven om «pengeutpressende og korrupte organisasjoner» (RICO).

Selskapet har for øyeblikket en rettssak gående i Washington mot ecuadorianske myndigheter, som de anklager for å bryte en bilateral investeringsavtale mellom de to landene. Den blir ikke avgjort før i 2015. I mellomtiden har Chevron fremdeles ikke utbetalt et øre i erstatning.

Correa besøkte bassenget Aguarico i Sucumbíos i september i fjor. Foran pressekorpset dyppet han hånden sin ned i bassenget, og trakk den opp innsmurt med olje. Slik startet den internasjonale kampanjen «Chevrons skitne hånd». «Vi skal bekjempe Chevron med sannheten, og appellere til verdens borgere om å ikke kjøpe Chevrons produkter i solidaritet,» erklærte han.

«Til og med kongressfolk kom hit for å se på skadene,» forteller Bernardino. «Chevrons advokater kunne forsikre om at problemet var ryddet opp i. For å sjekke stakk de en pinne ned i jorda, men oljen sprutet ut på klærne deres. Vi tilbød dem vann å drikke, men de så ut som om de hadde sett djevelen. De tok med eget vann fra Quito.»

Ti dager etter at jeg forlater Ecuador, mottar jeg en lang e-post, på min personlige epostadresse, fra Morgan Crinklaw, Chevrons samfunnskontakt. Uten større om og men forteller han at han vet at jeg har besøkt «petroleumsområder i det østlige Ecuador» og at jeg var «invitert som gjest av Republikken Ecuador». Så fortsetter han med selskapets egen versjon, der de hevder seg forfulgt av ecuadorianske myndigheter. Crinklaw begynte å jobbe for Chevron i 2008. Før det tilbrakte han fire år som kommunikasjonsansvarlig for Republikanerne i den amerikanske kongressen. Neste dag sender jeg en e-post der spør jeg hvordan han fikk tak i adressen min. Han har fremdeles ikke svart.

Oversatt av K.J.R.

Hernando Calvo Ospina er journalist.