Fortellingen om oss selv

Hvis det foreligger et misforhold mellom vår biologiske utvikling og vår selvforståelse, kan det skyldes språket

Når vi skal fortelle oss selv hvem vi er, bruker vi en oppfinnelse som har gjennomgått store endringer i løpet av den korte tiden vi har hatt den til rådighet. Mennesket, slik vi kjenner det, har eksistert i vel to millioner år. Før det holdt vi til i trærne. De første spede forsøkene på å framstille oss selv som noe mer enn vår væren og våre behov her og nå – hvor vi prøver å fortelle oss selv som en del av en historie, som tilblivelse og forløp – er antagelig mindre enn to hundre tusen år gamle. Fortellingene vi har fortalt om oss selv i dette korte tidsrommet har forandret seg hele tiden. Og de fortsetter å endre seg.

Skriveteknologien, som vi etter hvert nedtegnet fortellingene om oss selv med, er enda ferskere. Den får vi først i en konkret, sansenær form, hvor billedsymbolene har sitt utspring i det vi ser og sanser, for ca. 10 000 år siden. I en adskillig mer abstrakt form med semittenes alfabet på 22 tegn for 3500 år siden. Og med grekerne, i en helt abstrakt og rent fonetisk form, der tegnene er fullstendig løsrevet fra hva de beskriver.

Redskapene vi forteller om oss selv med er unge, ferske og kanskje lite forstått.

Fra vitenskapen vet vi at instrumentet påvirker observasjonen. Når det gjelder skriftteknologien er dette lite påaktet. Skriftteknologien kan ha hatt større betydning for vår måte å forstå oss selv og verden på enn vi er klar over.

Siden vi er del av fortellingene vi forteller om oss selv, vil det alltid herske usikkerhet rundt dem, også den jeg vil framlegge her. Vi har, som levende vesener, selv en interesse i hvordan vi blir beskrevet.

Evolusjonen
Utviklingen fra å spise frukt oppe i trærne til å bli redskapsbrukere på to ben som endrer adferd med endrede livsbetingelser gikk ganske raskt. Fra å være et sensitivt sosialt, samarbeidende, intelligent dyr tilpasset et avgrenset habitat, skapte endringer i våre ytre omgivelser og noen tilfeldige mutasjoner i løpet av noen hundre tusen år oss om til et dyremenneske som etter hvert raskt tilpasset seg dramatiske endringer i sine omgivelser, ja, som til slutt gjennomgripende skulle endre sine omgivelser.

Da vi for ca. 70 000 år siden igjen vandret ut fra Afrika og krysset vadestedet, videre inn i Eurasia, var vi allerede talende og fortellende. Hva vi fortalte om oss selv vet vi lite om. Til sammen var vi et sted mellom 10 000 og 50 000 menneskeindivider på hele kloden, totalt.

Isen, som med jevne mellomrom la seg over kontinentene og trakk seg tilbake igjen, gjorde oss flinkere til å organisere oss, bruke redskaper og kommunisere, til å danne forestillinger om oss selv og lage fortellinger å agere i.

Det var i tyrkiske Anatolia vi for vel ti tusen år siden fant ut at vi i stedet for å sanke enkeltaks på engene kunne sanke de modne frøene om høsten, plante dem, og samle høstens overskudd i et kornkammer, å lagre store mengder mat – eksternt.

Det var også på denne tiden vi med enkle tegn og symboler begynte å lagre større mengder informasjon eksternt. Lister over matlagre skulle holdes à jour, skatter innkreves. Før måtte alt huskes og gjenfortelles muntlig. Fortellingene våre om oss selv, som nå også blir nedtegnet, får med nedtegnelsen karakter av noe bestandig, evig, statisk, av at slik har det alltid vært.

Alt rundt oss endrer seg hele tiden, men med matematikken og alfabetet kan vi oppbevare og gjenta informasjon til punkt og prikke. Vi beskriver den som har skapt oss, vår tilblivel-se og historie, som noe evig og bestandig. En bestandig Gud som ser oss fra et ubevegelig punkt, utenfra, ser dagens lys. Vår evne til å tenke systematisk åpner samtidig for utvikling av vitenskap og teknologi: Vi gjør oss selv og omverden til objekter for tanken.

Naturmenneskets nære og alltid endrende – sanselige subjektive, smidige, fysiske, taktile, omskiftelige – omgang med seg selv og sine omgivelser avvikles gradvis. Med skriftteknolo-gien får vi etter hvert makten til å beregne, betegne, beseire, erobre, i evighetens og udødelighetens navn.

Fortellingene
I vår kulturkrets oppsto fire fortellinger, fire markante historier om verden og vår plass i den. Alle fortellingene lever med ulike styrkegrader fremdeles side om side hos oss.

I første mosebok, andre kapittel, finner vi restene av den første fortellingen: Dampen stiger opp av jorden, busker og trær spirer, mennesket dannes av jordens muld og livets ånde blåses inn i dets nese. I norrøn mytologi er det i mellomrommet – i gapet mellom ild og is, det kalde og det varme – at duggen oppstår og jetten Ymer og en stor ku dannes, før Ask og Embla skylles inn på land som rekved, for så å bli blåst liv i. I andre fortellinger er mennesket halvt plante, halvt dyr eller et faktisk dyr som etter hvert blir omdannet til menneske.

I alle disse fortellingene oppstår mennesket gradvis av den organiske materien, og er nært, nært forbundet med den, og med plantene og med dyrene som et vart, sansende, sydende, motsigelsesrikt, pustende og levende vesen. Vi kommer fra den omskiftelige og sårbare naturen. Og vi er omskiftelig sårbar natur. Nærmere sannheten har vi kanskje aldri vært. Disse fortellingene må huskes, og de varierer med bærernes personlighet og med endringer i omgivelsene. Når de blir nedtegnet og fastholdt med et alfabet er de allerede i ferd med å bli forlatt, å bli historie.

Den andre store fortellingen oppstår i overgangen mellom vandrende jeger- og sankersamfunn til bofast klan- og kongedømme og er forbundet med organisering av jordbruk. Det må føres oversikt over overskudd og matlagre. Bilder og symboler utvikles og systematiseres til et alfabet. For første gang kan samfunnets fortellinger, dets tilblivelse og historie, nedskrives. En hierarkisk struktur med en øverste leder dannes. Skriftteknologien gjør det mulig, gjennom store samfunnsendringer og tidsspenn, å fastholde en og samme forestilling om verden, som noe objektivt, urokkelig. Makten trenger legitimering: Tanken om en statisk, bestandig enhet, en eller flere guder, som årsaken til det hele, som har skapt det hele, og som garanterer sys-temet og straffer forbrytelser, blir etter hvert denne verdens grunnfortelling.

Med det gamle testamentets allmektige skaper som beskytter sitt folk og grekernes ubevegelige beveger og evige former, skaper mennesket seg en instans, en årsak, en garantist helt utenfor seg selv og sitt naturlige opphav. Vi er på vei inn i en ny form for teokrati.

Fra å leve i et skjørt samspill, i en tett symbiose med naturen, til i Guds navn å råde over hvert dyr på jorden og beherske verden med redskaper og logikk, er det et stort sprang – menneskedyret er blitt allmektig, selv en slags Gud, skilt fra sitt opphav. Fortellingen har gjort det mulig for oss å stille oss utenfor vår egen verden og gripe instrumentelt inn i den.

Veien er lagt åpen for å omdanne oss selv og naturen til objekter for vår forstand og våre handlinger, til å gjøre oss selv til redskaper i en utvikling som skal gå over flere tusen år, og som til slutt skal danne en ny kultur, vår kultur.

Hos matematikeren og filosofen René Descartes er naturen og menneskekroppen blitt et mekanisk ur, en maskin som kan studeres utenfra. Tanken, bevisstheten, ånden, Gud alene har i Descartes’ univers verdi, alt annet er å betrakte som nøytral materie. Dyrene og alle som ikke er som oss kjenner ingen smerte.

En mer effektiv natur- og menneskeforståelse kunne erobrerne som på 1500-1600-1700-tallet med våpen i hånd kolonialiserte resten av biotopen aldri fått i hendene.

I renessansen utvikler den frisatte kapitalen teknologier og markeder og den verdinøytrale vitenskapen skyter fart. Med opplysningstiden kastes den gamle, altseende guden ut av systemet. Men forestillingen om tankens, åndens og abstraksjonens ubestridelige rang og virke i verden, hevet over kroppen og naturen, består. Vi befinner oss fremdeles i teokratiet.

Når den tredje tilblivelsesfortellingen vår, Darwins storslagne verk om artenes opprinnelse, ser dagens lys, er den et resultat – og en forlengelse – av den vitenskapelige metoden, hvor livet betraktes utenfra, teokratisk, i fugleperspektiv. Darwin utvider radikalt vår viten, men sementerer vår teokratisk orienterte forståelsesform.

Darwin studerte livet på jorden og dets utvikling som morfologi, som objekt, og fastslo at vi kommer fra apedyrene. Det var en modig intellektuell prestasjon. Men selve verket hans slår på ny fast det nøytrale intellektets forrang framfor uryddig, uren, sanselig, sårbar, pustende liv og materie. Vi kommer fra naturen, men vi er ikke natur. Først og fremst er vi rasjonel-le, klarttenkende hoder med en uovervinnelig kultur, hvor den sterkeste og best tilpassede overlever. Slik tolket i alle fall industrialistene Darwin, og gjorde planeten om til vår bakgård der vi gjør vi hva vi vil.

I fortellingen som denne historien skriver fram er naturen, livet, opp gjennom tidene blitt bildet på det vi med intellektet vårt aldri helt klarer å kontrollere.

Den fjerde store fortellingen vår utvikler seg i dette spennet som er oppstått mellom natur og kultur, mellom forestillingen om det mørke, ukontrollerbare opphavet vårt og be-hovet vårt for å kontrollere det, mellom sårbar, uregjerlig natur og vårt behov for forutsigbare omgivelser og en forutsigbar framtid. Mytene, eposene – kunsten – er forsøk på å for-midle mellom disse to verdenene, bygge broer som ingen passerer uskadd, forestillingen om den farlige, ja, regressive, reaksjonære naturen, har slått rot.

Også når vi utvikler industrier, bygger samfunnsstrukturer og skriver traktater om evige rettigheter og verdier, fortsetter vi å synge sanger og male bilder om kreftene som truer med å bryte det hele ned. Det er det klare intellektet som går av med seieren. Opphavet vårt, det som har skapt oss, og som vi har dannet et bruksmessig, instrumentelt forhold til, får rollen som den mørke, truende kraften i denne fortellingen. I vår forestilling er vi opplyste vesener som bedriver kunst og vitenskap på høyt nivå. Vi er gode og tolerante humanister som tar vare på de svakeste blant oss, vi praktiserer ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter. Vi har et utbygget utdanningssystemet og et samfunn som fungerer og virker i overensstem-melse med sin selvforståelse. Vi lever i en trygg demokratisk velferdsstat, vi besitter den beste av alle verdener.

Vi befinner oss på toppen av næringskjeden på den sårbare biotopen. Naturforbruket vårt overgår naturødeleggelsene og voldsutøvelsen i alle tidligere samfunn i historien. Vi tyner livet på jordkloden for å opprettholde livsformen vår, som var biotopen en foraktet slave. Den strukturelle volden vi hver dag – økonomisk, teknologisk og militært – må utøve for å opp-rettholde denne livsformen er blitt en del av vår kulturelle grammatikk. Drapet på menneskene, naturen og dyrene er satt ut på anbud og blir begått av stedfortredere, for at vi skal slippe å se volden som daglig må utøves i vårt navn for at vi skal ha det som vi har det.

Vi forstår, med hodet, hva galt vi gjør mot biotopen, men kroppen vår forstår det ikke. Den er opptatt av å klare seg her, nå. For vi gjør kun det mest naturlige av verden, det mest rasjonelle av alt: Vi forsvarer det vi har. For å overleve.

Den funksjonelle rasjonaliteten
Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble innbyggerne i Sovjetunionen stilt overfor store utfordringer. På bakgrunn av den dype uretten de hadde bak seg, nøden som herjet, den nye revolusjonens vitenskap og prinsipper, virket flere av løsningene for store deler av befolkningen langt fra ekstreme den gangen: Tvangskollektivisering, terror, arbeidsleire, forfølgelse og drap på kontrarevolusjonære var en del av rasjonaliteten.

Etter nederlaget i første verdenskrig, ydmykende fredsvilkår, og rammet av dyp økonomisk nød og arbeidsløshet, fant den tyske nasjonen på 1930-tallet fram til løsninger på sine utfordringer som nesten ikke kan beskrives. Det nye regimets virkelighetsbilde, logikk og vitenskap er i dag nesten umulig å forestille seg. Men for store deler av befolkningen den gangen framsto handlingene der og da som rasjonelle.

Om hundre år vil tippoldebarna våre kunne snu seg, riste på hodet, og si: De dominerte kloden militært, teknologisk og språklig. Løgn, fortielse og overvåkning utgjorde ryggmargen i systemet deres. De benyttet seg av hva det skulle være av teknologiske inngrep og vold mot naturen, utryddet artene, og de gikk til krig hvor enn det måtte være for å bevare livsformen sin. Innenfor deres egen fortelling handlet de rasjonelt. Det var deres rasjonalitet.

Men så de ikke sin egen voldsutøvelse, hvordan de gradvis mistet sensitiviteten og forskjøv grensen for maktbruken sin? vil noen spørre.

Men hvordan skulle de det? De satt jo som menneskene alltid har gjort med sin dypt erfarte kunnskap om at livet i seg selv er basert på vold. Vi utøver jo en type vold når vi rydder en liten biotop for å få plass til huset vårt, dreper et dyr for å spise det, oppdrar barna våre, karer oss fram i karrieren. Den volden vi daglig utøver for å overleve er en vold som tilhører livet selv, den er en del av livet.

Men så de ikke hvordan de slaktet ned fiendene sine, drepte dyrene, utryddet de svakeste i samfunnet sitt?

Nei, hvordan skulle de merke at de gradvis mistet den ryggmarksrefleksen som varsler oss når vi trår over grensen for hverdagsvold den gangen samfunnet deres økte makt- og voldsbruken? Helt umerkelig, av rent behagelighetshensyn – ikke forstyrr oss i lykken vår! – gled de bare over fra hverdagsvolden til den uhørte volden, som om ingen ting hadde skjedd. De visste rett og slett ikke om det. Og hvis noen fortalte dem det, ville de ikke vite av det – for de var jo ikke sånn!

De var så innforlivet med livsstilen sin, bedøvet av forbruk og av å holde seg på høyde med naboen at de ikke merket at kulturen deres hadde fjernet seg fra følsomheten, empatien med alt levende, som de en gang hadde.

Da utopiene deres etter siste store krig brøt sammen og sannheten kunne ha gått opp for dem, forlot de bare opplysningen og krøp inn i hver sin lille private fortelling, for å slippe å se. De hadde mer enn nok med å betjene studie- og boliglånene sine, finansiere forbruket, betale skattene og sørge for at barna deres fikk en framtid. Og husk det: I hverda-gen var de ordentlige, fredselskende mennesker, samfunnsborgere som mente å ha omsorg for de svakeste og mest utsatte blant dem, og som alle siviliserte var de glade i kultur, god mat og underholdning. Egentlig syntes de at de med sin kultur siviliserte verden.

At de begikk grov vold mot opphavet sitt, som en annen Oidipus i en gresk tragedie, at de selv skapte sulten og ødeleggelsen på planeten var dem helt fremmed. Det skjedde liksom et annet sted, i en helt annen leir. De visste det, men visste det ikke.

Akkurat som det under annen verdenskrig fantes nazister med jødiske venner som offentlig forsvarte jødeutryddelsene, dyrket de naturen og gikk tur i skogen, mens utryddelse av artene og naturødeleggelsen skjedde med deres godkjennelse rett i nærheten.

Utbryteren
Bare en og annen gang brøt en ensom sjel seg ut av systemet, ved å kjempe seg ut av det, eller ved rett og slett falle utenfor, og gjenoppdaget biotopen, kloden, natu-ren, hele den sårbare livsverden som en del av seg selv, som liv, som det som hadde skapt henne, gjenoppdaget seg selv som en skjør, sansende og sårbar del av dette levende, gjenoppdaget at hun var en del av den store livsveven, som hun kom fra, og var laget av, og som, dypt forbundet med henne, hver dag ga henne liv.

Men å stå alene i det grelle lyset og se at det ikke var anstendighet igjen var en påkjenning. Å se det hun lenge hadde vegret å ta inn over seg – å oppdage at hun gjennom hele livet hadde bedrevet vold mot opphavet sitt, denne sårbare livsveven, forstå at hun hadde vært i en slags krig med seg selv, kunne være ganske vanskelig å bære.

Da hun prøvde å ytre seg om de dype sårene hun hadde påført seg selv, og biotopen vår, og all smerten hun hadde forårsaket mot dyr og mennesker, forakten hun hadde vist det som lever, ble hun forsøkt tiet i hjel. Å høre at de levde i en ekstremt voldelig kultur var utålelig for dem. De var blitt harde, redde for å vise sårbarheten sin, og ble sinte når noen påpekte det.

Egentlig hadde kulturen deres mange likhetstrekk med victoriatidens, da den tidens ledende klasse i Europa måtte forskjønne produksjonsmetodene, utbyttingen og kolonialiseringen, som bare ble råere og råere, med mer og mer kultur og festtaler, for selv å holde ut, det som Henrik Ibsen så godt viser i sine skuespill: De var fanget i sin egen motsigelse. De levde godt og så på seg selv som de mest siviliserte i verden, samtidig som sivilisasjonen deres var basert på dyp urett og vold.

Men den gangen, i det nyindustrialiserte Europa, gjaldt det jo bare en liten klasse, en liten prosentdel av samfunnet. Og det ble gjort opprør. Men i den opplyste moderniteten gjaldt det så å si alle. Hver og en var delaktige, innrullerte, medvirkende. Det var så å si umulig å bryte ut, intellektuelt som praktisk. De forsto det ikke selv. De visste ikke en gang at de bodde i en umulig fortelling. Og de som visste det, ante ikke hvordan de skulle komme seg ut av den.

© norske LMD