Ikke alle opprør er revolusjoner

Ukraina fra et oligarki til et annet. Den nye ukrainske regjeringen står overfor en katastrofal økonomisk og sosial situasjon. Oligarksystemet som har fått rotfeste de siste tjue årene har skapt fattigdom, bitterhet og frykt. Og ingenting tyder på at framtiden er blitt lysere etter Maidan.

Luksushotellet Donbass Palace ligger like ved Lenin-plassen i Donetsk. Et rom i dette utstillingsvinduet til Rinat Akhmetov koster 2800 kroner natta, langt mer enn en gjennomsnittlig månedslønn i regionen. Landets rikeste mann hadde tette bånd til den styrtede Viktor Janukovitsj. Nå gir han en forsiktig støtte til den nye regjeringen som kom ut av opprøret i Kiev. Foruten dette hotellet og en rekke eiendommer, eier milliardæren byens fotballklubb, Sjakhtar Donetsk, samt gruver, stålverk og fabrikker. De rikeste klanene i det nasjonale oligarkiet har oppstått i dette industri- og gruveområdet rundt Don. Disse områdene i oblast-ene (regionene) Donetsk og Lugansk var allerede i sovjettiden viktige industri- og gruvesentre.

Donbass står fortsatt for en fjerdedel av Ukrainas valutainntekter, selv om bare 95 gruver offisielt er i drift, mot 230 for tjue år siden. I denne perioden mistet landet sju millioner innbyggere. Like etter uavhengigheten høsten 1991 tvang økonomisk kaos og stenging av de første statlige gruvene mennene i området til å grave i bakken for å overleve. «Her trenger du bare å grave en meter for å finne kull,» sier en gammel gruvearbeider i naboindustribyen Torez, oppkalt etter den franske kommunistlederen Maurice Thorez (1900–1964). Ulykkene er mange i de hjemmesnekrede gruvegangene holdt oppe av trestokker. I håp om å tjene 2000–3000 kroner i måneden aksepterer gruvearbeiderne faren for å forsvinne i jordens indre. Da Janukovitsj kom til makten i 2010 ble nettverket av kopanki, ulovlige gruver, strukturert og organisert.

«Kullet gravd ut i kopanki ble gitt billig til de offentlige gruvene, så solgt videre til markedspris,» forteller Anatolij Akimosjin, nestleder for Ukrainas fagforening for uavhengige gruvearbeidere. I tillegg til fortjenesten kom subsidier fra myndighetene for å holde de offentlige gruvenes likviditet kunstig høy. «En stor del av disse summene forsvant i lommene på folk fra regimet,» sier Akimosjin. Ifølge ukrainske eksperter kommer ti prosent av kullet utvunnet de siste årene fra de ulovlige gruvene. Bak nettverket skimtes Aleksander Janukovitsj, den tidligere presidentens eldste sønn, som tok sjansen på å konkurrere med eierne av de privatiserte gruvene, i fremste rekke Akhmetov.

Mellom forretning og stat
«Revolusjon? Nei, kortene er bare delt ut på ny.» Sosiologen Volodymyr Ishsjenko, leder for Senter for samfunnsforskning i Kiev, legger ikke skjul på sin bitterhet noen uker etter at Janukovitsj flyktet og et nytt regime kom til makten. «Denne regjeringen har de samme verdiene som den forrige: økonomisk liberalisme og personlig berikelse. Ikke alle opprør er revolusjoner. Det er lite sannsynlig at Maidan-bevegelsen vil føre til store nok endringer til å kalle seg en revolusjon. Den mest seriøse presidentkandidaten til valget 25. mai er ingen ringere enn ’sjokoladekongen’ Petro Porosjenko, en av landets rikeste menn.» Mens kulene fortsatt suste rundt demonstrantene på Maidan, uavhengighetsplassen, episenteret for folkets sinne siden 22. november, ble en underlig overgang framforhandlet på bakrommet mellom de mektige forretningsfolkene som har tatt kontroll over Ukraina.

De siste tjue årene har republikken opplevd en spesiell utvikling som ofte kalles «oligarkisk pluralisme». Etter å ha bygd seg opp enorme formuer ved å kjøpe opp privatiserte gruver og fabrikker for en slikk og ingenting etter Sovjetunionens kollaps, gikk mange forretningsfolk inn i politikken. Slik kunne olje- og gasshandlere bli ministre eller ledere for store offentlige administrasjoner. En som har tjent en formue på gassindustrien er tidligere statsminister Julia Timosjenko, en av lederskikkelsene fra oransjerevolusjonen i 2004, som Vesten ga martyrstatus etter at hun ble fengslet i 2011.

Karrierer bygges mellom forretninger og statlige stillinger. Andre mektige næringslivsledere nøyer seg med mer diskrete posisjoner, de finansierer politikernes valgkampanjer og får dem til å tjene deres interesser. Dette systemet som tok form under Leonid Kutsjma (1994–2005), innebærer stadige endringer i takt med de mektiges konkurrerende interesser, allianser og brudd.

Unge oligarker
To skritt fra Donbass Palace, på toppen av en luksusblokk som huser Metinvest og D.Tek, to av Akhmetovs selskaper, sto neonskiltet til Mako, holdingselskapet Janukovitsj’ sønn etablerte i Sveits for å eksportere ukrainsk kull. Noen dager etter farens fall, ble det diskret demontert, som et tegn på at alliansen mellom Donbass’ sjef og presidentens menn hadde vart lenge nok.

I 2010 besluttet Janukovitsj, som siden 90-tallet er blitt ansett som Donetsk-klanens politiske forsvarer, å frigjøre seg litt fra sin mektige beskytter. Han plasserte folk han stolte på – medlemmer av «familien», som ukrainerne raskt kalte dem – i nøkkelposisjoner i staten. Blant dem var Serhij Arbuzov, hans personlige banksjef, som ble sentralbanksjef høsten 2010. Arbuzov var for en kort tid statsminister da krisen var på sitt verste 28. januar i år og Mykola Azarov gikk av. Presidenten støttet seg også på Vitalij Zakhartsjenko, en nær venn av sønnen Aleksander, som han utnevnte til leder for skatteetaten i november 2011, før han gjorde ham til utenriksminister i november 2010. Etter at han kom til makten valgte han å favorisere forretningene til en annen innflytelsesrik mann, Dmytro Firtasj, som i en tid fikk monopol på import av russisk gass, før han spredte forretningene til kjemisk industri og banksektoren. Zakhartsjenko har nå flyktet til Russland, mens Firtasj ble arrestert i Wien 13. mars.

«Familien» la også til rette for de «unge oligarkene», der Serhij Kurtsjenko var en stigende stjerne. Denne unge mannen (født i 1985), kalt en «åpenbaring» i næringslivet i 2012, eier selskapet Gaz Ukraine, som har 18 prosent av LNG-markedet og en samlet omsetning på ti milliarder dollar. Kurtsjenko kjøpte i 2012 raffineriet i Odessa, samt fotballklubben i fødebyen, Metalist Kharkiv. Lynkarrieren skyldes framfor alt tette bånd til sønnen til den tidligere riksadvokaten Viktor Psjonka, et annet framtredende medlem av «familien». Da Kurtsjenko kjøpte raffineriet i Odessa konkurrerte han åpenlyst med Igor Kolomoiskij, landets tredje rikeste med store interesser i oljemarkedet. «Konkurransen var ikke reell,» forteller journalisten Anna Babinets. «For Kurtsjenko hadde støtte fra regimet.»

«Territorial integritet»
Etter at «familien» falt, flyktet Kurtsjenko samt far og sønn Psjonka til Russland. 2. mars ble rivalen, Kolomoiskij, utnevnt til guvernør for oblasten Dnipropetrovsk av de nye myndighetene. Samme dag ble også «stålkongen» Sergej Taruta, eier av ISD-konsernet, guvernør i Donetsk. Han var med på å finansiere oransjerevolusjonen, men har alltid passet på å skjule sitt politiske engasjement. «Taruta og Akhmetov har aldri vært venner. Men etter mange konflikter har de klart å bli enige om å kontrollere regionen vår,» sier Valentin Kokorskij, professor i statsvitenskap ved universitetet i Donetsk. «Det er utenkelig at Akhmetov ikke har gitt samtykke til utnevnelsen av rivalen.» De to mennene sloss lenge mot hverandre, Akhmetov økte prisene sine for å velte Taruta og ta kontroll over selskapet hans.

En av de få fordelene med oligarksystemet har vært at det har beskyttet landet fra den russiske kapitalens innflytelse.1 «Men det er illusorisk å tro at den ukrainske økonomien, og spesielt økonomien i Donbass, kan komme utenom Russland. Hele foredlingsindustrien vår er rettet mot det russiske markedet og som oftest oppfyller den ikke EU-standardene. Oligarkene våre vet svært godt at Ukraina bare kan finne sin redning i å være en bro mellom EU og Russland.» For eksempel er Akhmetovs formue forankret i Donbass, men strekker seg inn i Russland og flere EU-land (Bulgaria, Italia, Storbritannia). Her sitter han på fabrikker og en rekke frontselskaper og eierinteresser.

Taruta stammer fra den greske minoriteten langs Azovhavet. Hans fødeby, havnebyen Mariupol, er en bastion for Akhmetovs konsern. Det eier her jern- og stålverkene Azovstal og Illitsj, samt vogn- og lokomotivfabrikken Azovmach, som eksporterer så å si hele sin produksjon til Russland. Noen dager etter utnevnelsen dro Taruta til Mariupol for å treffe lokale næringslivsrepresentanter. «Møtet var fruktbart. Ingen har interesse av at Ukraina går i oppløsning,» sier en av deltakerne, Nikolaj Tokarskiij, redaktør for den innflytelsesrike lokalavisen Priazovskij rabotsjij. Avisen eies av Akhmetovs holdingselskap SKM. Tokarskiij er også folkevalgt i parlamentet i regionen Donetsk, hvor han som «uavhengig representant» forsvarer direkte oligarkenes interesser. Med fare for å forarge leserne, som er svært følsomme for russiske advarsler, har avisen kjempet for Ukrainas «territoriale integritet» – et tydelig tegn på at Akhmetov slutter opp om den nye regjeringen i Kiev.

Dødelig krangel
Regjeringen stoler på oligarkene for å bøte på et sviktende og i stor grad fraværende statsapparat. Den forsøker framfor alt å involvere dem i forsvaret mot «den russiske trusselen», ettersom en varig konflikt vil være katastrofal for deres interesser. Akhmetov og Taruta virker bevisst denne faren og ber til stadighet om ro. Etter de voldelige sammenstøtene i sentrum av Donetsk 13. mars, hvor en demonstrant mistet livet, sendte Akhmetov ut en pressemelding for å si at «Donbass er en ansvarlig region» med et «modig og hardtarbeidende folk» og at den ikke vil gi etter for voldens demoner.

I hele mars har det vært en underlig kamp mellom prorussiske demonstranter og politiet om kontroll over offentlige bygninger i øst. Disse har blitt okkupert av demonstrantene og tatt tilbake av politiet noen dager senere. Da regionaladministrasjonens kontorer i Lugansk ble invadert 9. mars, forlot 300 opprørspoliti bygningen i stedet for å forsvare den, til applaus fra 2000 personer, de fleste kvinner og pensjonister. Mange av politimennene smilte vennlig til de som var kommet for å kaste dem ut. Slike scener har gjentatt seg flere steder i Donetsk. «Politiet visste ikke lenger hvem de skulle adlyde. Sjefene deres tjente de forrige myndighetene,» skriver Denis Kazantskij, en kjent blogger i Donetsk.

Kommandolinjene er usikre på alle nivåer i sikkerhetstyrkene. Sentraladministrasjonene, hvor nye ledere utpekes, fungerer knapt lenger: «Når det gjelder korrupsjon baserer påtalemyndighetene seg på informasjon som vi journalister gir dem, for arkivene er forsvunnet,» forteller Anna Babinets. Mens den ukrainske hæren, ifølge overgangspresidenten Oleksandr Turtsjinov, bare har «6000 stridsklare soldater», vedtok parlamentet 13. mars å opprette en nasjonalgarde. Denne avdelingen som muligens vil innlemme de mest radikale nasjonalistene fra grupper som Høyre Sektor, har få sjanser til å løse sikkerhetsproblemene, men risikerer å ytterligere øke skepsisen i befolkningen i øst. 14. mars var det en dødelig krangel mellom aktivister fra Høyre Sektor og prorussiske demonstranter i byen Kharkiv.

På randen av borgerkrig
I virkeligheten er historien om den ukrainske «revolusjonen» kanskje historien om en tapt anledning, samtidig som staten synes å smuldre opp. Aleksander Tkatsjenko, lederen for Regionenes parti i byen Lugansk tretti kilometer fra den russiske grensen, innrømmer å ha blitt sjokkert – «i likhet med alle andre» – av bildene fra luksusvillaen til Janukovitsj, med sine berømte toaletter i massivt gull: «Da vi var unge lærte vi ordtaket ’Fred i husene, krig i palassene’. Men korrupsjonen har fortært hele landet.»

Innbyggerne i øst ville utvilsomt sluttet seg til de i vest i en felles bevegelse mot oligarkiet og korrupsjonen. Men hyllesten av den ukrainske nasjonalismen har skremt bort de russisktalende i øst, mens tilhengerne av Janukovitsj veiver med skremmebildet om en «fascisttrussel». Det tok bare noen uker før manipulasjonen av frykt og identitet ledet landet til randen av borgerkrig.

Oversatt av R.N.