Papirgutt og davidsstjerne

Papirgutten er en oppfinnsom og spennende roman med fokus på jødisk miljø i Stockholm, med forgreininger til Vestbredden og britisk etterretning.

Papirgutten er først og fremst en stockholmsthriller, med noen avstikkere til London og Jerusalem. I de partiene som handler om nær fortid, får vi et troverdig bilde av en vestlig (inkludert israelsk) etterretningsverden i alvorlig villrede etter 11. september 2001. Hasardiøse fremstøt for å verve dobbelt-agenter blant palestinerne på Vestbredden er en del av dette bildet. En Mossad-agent som kommer til Stockholm en januardag i 2013, bokens nåtid, deltok en gang i slike operasjoner. Kristina Ohlsson (f. 1979) har de siste par årene vært krim- og spenningsforfatter på heltid. Hun har bak seg en tidlig karriere som analytiker ved Rikspolisstyrelsen i Stockholm samt OSSE i Wien, der hun jobbet med terroranalyser. Årets bok er hennes femte krim- og spenningsroman siden 2009, og samtlige bøker i Fredrika Bergman-serien har også kommet ut på norsk. Den svenske originalutgaven fra 2013 av Papirgutten hadde tittelen «Davidsstjärnor», det mest gjenkjennelige jødiske symbol. Og handlingen foregikk for en stor del i det jødiske miljøet i Stockholm. En dekkende tittel, skulle man tro, med solid symbolsk ladning. «Davidsstjerne» har imidlertid ingen fremtredende symbolverdi i romanen, ordet er nevnt bare én gang på de nærmere fem hundre sidene, «Papirgutten» over hundre ganger, og Papirgutten har altså blitt tittelen på Gyldendals norske utgave av denne krimthrilleren med storpolitiske skygger eller rettere sagt: skygger av et etterretnings- og dobbeltagentdrama. Bak noen tragiske barnemord i Stockholm ligger på sett og vis svik og bombefeller i en palestinsk landsby. Papirpose En hustrig dag uti januar 2012 skjer det noe dobbelt forferdelig i Stockholm, og begge hendelsene er knyttet til den jødiske Salomonforsamlingens skole i bydelen …stermalm.1 Førskolelæreren Josephine blir skutt i ryggen og drept. Snikskytteren må ha ligget på et tak i nærheten. Etterforskerne blir satt på prøve. Kriminaloverbetjent Alex Recht leder en ny spesialgruppe som blir sentral i denne saken. Salomonforsamlingen og dens skole er en ukjent verden for ham, selv om navnet Recht er av jødisk opprinnelse. Hvem hadde funnet på å skyte en barnehagelærer midt på lyse dagen, omgitt av skolebarn? Alex og hans makker Fredrika Bergman skal se en sammenheng mellom denne skuddepi-soden og et annet sjokk som samtidig rammer det jødiske miljøet i Stockholm. To tiåringer blir kidnappet og bortført på vei til tennistrening. De to jødiske skoleguttene heter Abraham Goldmann og Simon Eisenberg. De møtes for å ta buss i retning Djurgården. Abraham er som vanlig forsinket, de mister en buss. Simon ser Abraham sitte og vinke inni en bil. Simon ser ikke hvem som sitter ved rattet, undres. Og forfatteren forteller oss ingenting om kidnapperens identitet før henimot slutten. Men det går ikke lang tid før vi får vite om guttenes skjebne. Simon, som skjønner at kameraten ikke er i live, får et illusorisk forsprang på den væpnede kidnapperen, i den iskalde kulingen. Men før han fryser i hjel, blir også han skutt. Guttene blir funnet ved golfbanen til Drottningholm slott, med papirposer over hodene. Papirposer med påtegnede ansikter. Er en seriemorder løs? En selektiv seriemorder? Eller er det i stedet snakk om en privat vendetta? Et stadig tilbakevendende spørsmål er om det var én drapsmann eller flere. Én for lærerinnen, én for guttene? Hendelsene synes å henge sammen, tenker Alex. Strategisk divergens Det er Papirgutten som har tatt guttene. Papirgutten, hvem er nå det? Det er en gammel mytologisk skikkelse. Nærmere bestemt fra en jødisk kibbutz grunnlagt før staten Israel, der både Goldmann- og Eisenberg-familiene har sine aner. Skikkelsen med det pussige navnet kan bortføre barn om natten, hvis de sover med vinduet åpent. Noen – kidnapperen og drapsmannen her i Stockholm 2013, har adoptert dette navnet, som også ble brukt av en dobbeltagent på Vestbredden for noen år siden. Vi får vite at Eisenberg-paret også har en datter på fem. Polly må straks beskyttes. Vi blir også etter hvert klar over at Samuel Goldmann og Gideon Eisenberg med ektefeller kom til Sverige i 2002. Hvorfor, det lurer politietterforskerne på, og det tar lang tid å finne svar. Kan det ha noe å gjøre med at en gutt ble drept i en palestinsk landsby det året? Er det et hevnmo-tiv ute og går? Det skal vise seg at en av fedrene mangler alibi for deler av døgnet da deres gutter i Stockholm forsvant. Og hva betyr det at begge fedrene har av-tjent verneplikt sammen med Efraim Kiel, og senere møtt ham i Mossad-sammenheng? Efraim er en meget rutinert Mossad-agent som nå er kommet til Stockholm i minst dobbel hensikt. Hans første oppdrag er å bistå Salomonforeningens generalsekretær med å finne en foreløpig sikkerhetssjef for menigheten. Det har vært mange trusler og farlige episoder før det aktuelle attentatet. Ønskekandidaten er bundet til sin nåværende jobb et halvt år til, så valget faller på en interessant, men problematisk reserve: Peder Rydh er goj (ikke-jøde) med en fortid som lovende politimann, før han begikk den fatale bommert å skyte sin brors morder. Det er et par år siden han fikk sparken. Rydh savner politiarbeid og ser frem til å samarbeide med sine tidligere kolleger Alex Recht og den fiolinspillende Fredrika Bergman. Peder har umiddelbart stor respekt for Efraim Kiel, men skjønner at det er en han bør trå varsomt overfor. Han skal nærme seg Alex’ synspunkt: at det kan være en sammenheng mellom mordene og Efraim Kiels nærvær i Stockholm. Kiel skal altså assistere en jødisk menighet i sikkerhetsspørsmål, men han har dessuten et hemmelig oppdrag, som angår en gåtefull skikkelse ved navn Mona Samson. Opprinnelig en palestinsk kvinne som blir utsatt for israelsk press: en slu sjakal i Mossad har skjønt at de kan utnytte hennes svake punkt, hennes stra-tegiske divergens med ektemannen, et av Mossads hatobjekter. Efraim Kiel deler minst én stor hemmelighet med Eden Lundell, den kvinnelige sjefen for Säpos kontraterroravdeling. Kvinnelig med stor K: Eden er omsvermet av menn, men hun er som regel dyktig til å riste dem av seg. Hun er velsignet med diskret glamour. En perfekt blondine (hennes blonde hår blir fokusert under en hemmelig tête-à-tête med Alex ) – et sted mellom Helen Mirren og Bibi Andersson, men aldersmessig definitivt mer på linje med Kidman og Blanchett. Av og til kan alder bli overdrevent markert i romaner, her er eksakt alder nærmest fraværende, blant de få unntakene er mordofferet Josephine (28) og vektleggingen av den betydelige aldersforskjellen mellom Fredrika og hennes ektemann Spencer, litteratur-professor. Alle hovedpersonene har sine ektefeller, som konvensjonen er i dagens krim, med ett unntak: Alex, som befinner seg mellom to samboerforhold. Edens ektemann Mikael er prest, en langmodig sådan. Nei, jeg kan ikke røpe Eden Lundells største hemmelighet her, men to ting bør nevnes: 1. Ikke alt hun vet om Papirgutten kan hun informere Bergman og Recht om, eller røpe i en svensk rettsinstans. 2. Hun røyker. Og irriterer sin diskrete beundrer Alex med hvor skjødesløst og vulgært hun stumper sigaretten på hans kontor. Hun røyker sin siste sigarett på side 426. Realisme og taktisk spill Et par uttalelser tyder på at Eden Lundell har en slags jødisk bakgrunn. Og det er ingen tvil om at Kristina Ohlsson er opptatt av israelsk kultur og samfunn. Kanskje har vel mange svenske skikkelser i romanen en eller annen tilknytning til Israel, uten å være israelere. Hva israelerne selv angår, er de fleste utilnærmelige og kjølige. Mossad-agenten Isak som skal veilede Fredrika Bergman i Jerusalem, er derimot en innpåsliten serie-erobrer som ikke tar et nei for et nei, og forlater henne på Via Dolorosa (symbolsk så det holder!) når han skal være gentleman og geleide henne til hotellet. Romanen scorer høyt på realisme og taktisk spill, som når Alex prøver å lirke ut av Eden noen hemmeligheter om Efraim. Grensene for Edens åpenhet går både på selvbeskyttelse og «rikets sikkerhet». Ohlsson er en god plotmaker. Foreløpig er hun ikke like dyktig til å unngå gjentagelser. En rekke spørsmål og hypoteser er nevnt for ofte, og det gjelder ikke minst ordet som gir romanen sin norske tittel: rundt 125 ganger er over én gang hver fjerde side. Det hender også at poenger bankes for hardt inn, men Papirgutten fungerer godt når det gjelder mistanker som fødes eller forsvinner, alibier som styrkes eller svekkes. Papirgutten er en oppfinnsom og spennende thrillerkrim med fokus på jødisk miljø i Stockholm. Enkelte gåter søker sin løsning i London og Jerusalem, men først og fremst er dette en Stockholms-roman. I tilbakeblikk fra nær historie hører vi om hasardiøse fremstøt for å verve dobbelt-agenter blant palestinerne på Vestbredden. Efraim Kiel har i høyeste grad deltatt i slike operasjoner. Og han har møtt Eden i London, delvis i regi av britisk etterretning, og i Israel. Her kan nok flere lesere enn meg bli utålmodig over at Säpo-sjef Lundell ikke kan være mer åpen overfor politietterforskerne Fredrika og Alex. Men denne tilbakeholdenheten bidrar til å skape spenning i teksten.

© norske LMD

Kristina Ohlsson, Papirgutten, Gyldendal Norsk Forlag, 2014. 491 s. Oversatt av Inge Ulrik Eriksen.