Frykten for Iran

Det er på tide med en fredeligere forståelse av Iran enn fiendebildet politikere og media framsetter om en aggressiv atomvåpenmakt.

Når Iran nevnes i vestlige medier, er bildet som oftest negativt: Dette er et land som daglig bryter menneskerettigheter. Det ruster til jihad mot oss gudløse, og i all hemmelighet anskaffer det seg masseødeleggelsesvåpen. Det er bare et tidsspørsmål før de har anriket nok uran til å bli en atomvåpenmakt – om man ikke stanser dem.

Flere dokumentarer de siste årene tegner et slikt entydig bilde: Iran må stoppes. Iranium (2011) produsert av Clarion Project1 og 33 minutes (2010) produsert av Heritage Foundation2 viser tidligere president Ahmadinejad, og før ham Khomeini, annonsere en forestående utslettelse av USA og andre «gudløse» stater. Filmene antyder at Irans atomprogram vil kunne utslette oss andre og innføre Islam som verdensreligion.

En rekke personer i USAs militær- og etterretningsapparat uttaler seg i filmene. På nettet finnes også kortfilmer som StopIranNow.com der det henvises til Neville Chamberlains naivitet overfor Hitler før andre verdenskrig. Her oppfordres Obama til å ta Iran, «før de tar oss». Ifølge en statistikk i Iranium, støtter ikke bare 78 prosent av USAs befolkning tøffe sanksjoner mot Iran, men over 60 prosent vil at USA skal angripe landet. Dette er i tråd med Israels statsminister Netanyahu, som i flere år har ønsket å angripe Iran for å utslette alle påståtte iranske atomvåpenanlegg.

USA har allerede gjennomført en krig på falskt grunnlag, mot Irak. De vil ikke igjen kunne late som om de har funnet masseødeleggelsesvåpen. En slik mer eller mindre begrunnet propaganda, har ofte andre geopolitiske mål.

Men med presidentskiftet fra populisten Ahmadinejad til pragmatisten Hassan Rouhani i fjor, innledet P5+1 (de faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Storbritannia, Kina, Russland, Frankrike, pluss Tyskland) reelle forhandlinger – med gjennombrudd i Genève i november. Avtalen gir foreløpig Iran tilgang til over fire milliarder dollar og lettelse på sanksjonene, mens Iran har lovet å begrense anrikingen av uran til sivile fem prosent.3 Partene er allerede enige om en transparent kontroll av Irans atomprogram via Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Forhandlingene vil fortsette fram til 20. juli.

Israel og Saudi-Arabia er selvfølgelig kritiske. Netanyahu mener den foreløpige avtalen har dempet presset på Iran slik at regimet kan fortsette sine farlige aktiviteter. Saudi-Arabia ga i høst Israel – ved et eventuelt militært angrep på Iran – mulighet for tilgang til deres luftrom, samt støtte med droner, helikoptre og etterfylling av drivstoff.4

Upopulært regime
På nettsiden til Irans ambassade i Norge står det at «Irans atomprogram er helt fredelig […] Masseødeleggelsesvåpen, atomvåpen inkludert, har ingen plass i Irans forsvarsstrategi.»5 De erklærer samtidig at sanksjoner mot dem ikke har noen preventiv effekt i å hindre Iran i å fortsette sine legitime aktiviteter, men heller «øker deres trang til uavhengighet, selvtilstrekkelighet og fremgang på alle områder.»

Men sanksjonene har de siste årene gitt Iran store økonomiske problemer med misnøye i befolkningen. Dessuten bryter landet stadig menneskerettighetene med henrettelser og undertrykking av kvinner og dissidenter. Og det var en stor protestbevegelse under valget i 2009 som ønsket et nytt og mer provestlig styre. Gjenvalget av Ahmadinejad er av mange kalt valgfusk.

Man trenger heller ikke ensporede dokumentarer som de fra Clarion Project og Heritage Foundation, daglige offentlige hengninger i heisekraner er grunn nok til å kalle regimet et teokratisk barbarisk styre.


Behov for atomkraft
Men er virkelig Iran så truende som mange skal ha det til? Bildet av et Iran på jakt etter atomvåpen er tvilsomt. Selv amerikansk etterretning sier at det militære atomprogrammet ble stanset i 2003. Men Irans behov for atomkraft havner ofte i skyggen av mediebildet. At en så olje- og gassrik nasjon skal ha behov for atomkraft vekker naturlig nok mistanker.

Irans oljeforbruk økte fra 1,3 millioner fat om dagen i 2001 til 1,9 million daglig i 2010. Med stadig flere biler på veiene, må Iran faktisk snart importere olje. Dessuten varer ikke oljen evig. Oljeprisene er dessuten tre ganger så høye som da Iran begynte å planlegge atomkraftverk. Sjah Mohammed Reza Pahlavi (1919–1980) planla i 1957 å bygge 23 atomkraftverk innen 1994. USA støttet det den gang, men med Khomeini og revolusjonen i 1979 snudde de av frykt for hva det islamistiske regimet kunne finne på med teknologien.

Men kraftbehovet har mangedoblet seg i Iran. Befolkningen har tredoblet seg siden 1957, til 77 millioner. Beregninger viser at Iran vil trenge rundt 438 terrawatt-timer (twh) årlig,6 nesten hundre av disse skal komme fra atomkraft. Til sammenligning brukte Norge 122 twh i 2011.

Atomkraftverk utgjør i dag seks prosent av verdens energiforbruk. 434 anlegg er i drift, 70 er under oppføring og ytterligere 173 er planlagt. 45 land baserer store deler av sitt kraft-behov på denne teknologien. Så hvorfor ikke Iran?

Den reelle geopolitiske grunnen kan være at Vesten ikke ønsker at Iran skal bli en teknologisk stormakt. Politikere, og mediene, bruker derfor prestestyrets ekstreme uttalelser til å lamme landets utvikling.

Norge er også med på dette. Norske myndigheter og PST avviste nylig 64 iranske studenter under mistanke om at de tilegner seg vitenskapelig kunnskap som kan brukes til produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Et svært vinklet innslag på TV2 viste blant annet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (Høyre) stå fram med et mildt sagt kunnskapsløst politisk fiendebilde.7Israel er nok den aller viktigste pådriveren for å lamme Iran. I denne regionen med mer eller mindre reell fare for islamsk ekstremisme, viser de til Iran og Hizbollah som de store terroristene. Forsvar og frihetskamp kalles gjerne terrorisme, mens Israels vold, eller for den saks skyld USAs droner, ikke kalles det. Den maskuline praten om våpenbruk i denne regionen, underbygger fiendebilder enkelte statsmenn er tjent med. Frykten for fiender styrker gjerne israelske politikeres posisjon.


Nye forhandlinger
Den iranske sjahens autoritære modernisering var i utgangspunktet drevet av en sekulær nasjonalisme. Hvordan er Iran etter årtier med Khomeinis teokratiske revolusjon?

Dagens Iran har noen paradokser det er verdt å merke seg: Landets regjerende elite består av et gammelt presteskap der alle er menn. Samtidig er 64 prosent av alle utdannede innen vitenskap og ingeniørfag kvinner.8 Selv om det kan virke som regjeringen legger opp til kjønnsapartheid – med stokkeslag for de som tilfeldigvis har en synlig ankel eller hårlokk – arbeider stadig flere kvinner innen moderne arbeidsområder. Dessuten har Iran en fallende fødselsrate, noe som antyder en sekularisering.

I kontrast har Israels store ortodokse befolkning en fødselsrate på 6,5 – langt høyere enn de drøye to barna resten av landets kvinner føder. Israels demografi er i ferd med å endres. De ortodokse og det ekstreme partiet Jødisk hjem har til sammen en fjerdedel av setene i Knesset. De ultraortodokse er undertrykkende overfor kvinner, noe som illustreres av filmen Black Bus (2009) av israelske Anat Yuta Zuria. Denne viser hvordan kvinner i visse ortodokse områder tvinges til å sitte bakerst i bussene, gå på andre siden av gata, eller tildekkes med et laken med hull i når de seks–syv barna skal unnfanges.

Netanyahu har tydelige apokalyptiske synspunkter, ikke så ulikt visse dommedagsprofetier fra Khomeinis Iran. Slik kan det synes som om Israel gradvis beveger seg mot å bli et teokrati.

I USA er den jødiske lobbyen ikke lenger så sterkt favoriserende for landets politikk. I International New York Times advarer jøder mot udemokratisk politikk som ødelegger Israels omdømme. 65 år med apartheid og okkupasjon er nok. Dette kan også være en av grunnene til at Obama innledet forhandlinger med Iran framfor å høre på Iran-advarslene fra Netanyahu.

Dessuten bemerker den iranskediasporaen seg i USA, innen både økonomi, vitenskap og kultur. Det anslås i dag at fem til sju millioner iranere er bosatt i USA. Disse bidrar til å fremme iraneres demokratiske synspunkter og internasjonale relasjoner. Man skal ikke undervurdere hvilken kraft disse har, ikke ulikt betydningen den jødiske diasporaen hadde da Israel ble opprettet og fram til i dag.

Irans regjering møter P5+1 igjen i Wien 13. mai og vil fram til 20. juli utarbeide detaljene for deres legitime bruk av atomkraft, transparent og til sivile formål.

Iran synes å være på vei til å bli et post-teokratisk moderne land. Dette er en stor mulighet for det iranske folket. Om ikke Israel klarer – i samarbeid med visse republikanere i USA – å få utsatt forhandlingene til etter fristen i sommer, slik at den endelige avtalen blir avgjort etter det amerikanske kongressvalget i november, der republikanerne sannsynligvis får flertall.

© norske LMD