Mitt er mitt, det som er ditt kan vi forhandle om

Grunnen til at forhandlingene mellom Israel og Palestina brøt sammen og aldri vil lykkes.

«Forhandlingene burde ha startet med en beslutning om å stanse byggingen av bosettinger. Men vi trodde ikke vi ville få gjennomslag for det på grunn av sammensetningen til den israelske regjeringen, derfor droppet vi kravet.» Dette sier en amerikansk diplomat til den kjente journalisten Nahum Barnea fra den israelske avisen Yediot Aharonot på spørsmål om hvorfor forhandlingen mellom Israel og Palestina ikke førte fram.1 «Vi innså ikke at Netanyahu brukte anbudene om utbygging i bosetningene til å sikre sin egen regjerings overlevelse. Vi innså heller ikke at byggingen gjorde at ministre effektivt kunne sabotere utfallet av forhandlingene,» forteller den anonyme diplomaten. «Først nå, etter at samtalene feilet, har vi fått vite at utbyggingen [av 14.000 boliger] også innebefattet ekspropriering av mye land.»

Når Barnea spør om amerikanerne ble overrasket da de innså at israelerne ikke var genuint interessert i forhandlingene, svarer Obama-administrasjonens representant: «Ja, vi ble forbløffet. Da deres forsvarsminister, Moshe Yaalon, sa at John Kerry kun var ute etter å bli nominert til Nobels fredspris, var fornærmelsen stor. Vi gjorde dette for dere og palestinerne.»

Selv om Barneas kilder er anonyme, vet vi at han har hatt tilgang til alle de amerikanske diplomatene, spesielt Martin Indyk, Obamas spesialutsending til de israelsk-palestinske forhandlingene som ble innledet i juli 2013 og skulle ende 29. april 2014. Amerikanernes hovedargument kan oppsummeres med fire ord: «Vi visste det ikke.» Vi visste ikke hva koloniseringen innebar; vi visste ikke at den israelske regjeringen ikke var interessert i forhandlingene.

Arrogansen irriterer USA

Er dette troverdig? Hvordan kan USA, Israels viktigste allierte, som i fire tiår har deltatt i «fredsprosessen», påstå at de «ikke visste»? Skal vi virkelig tro at utenriksminister Kerry har krysset Atlanterhavet et dusin ganger, hatt flere hundre timer med forhandlinger, telefonsamtaler og videokonferanser, møtt de fleste lederne i regionen, at han har brukt så mye tid og krefter bare for først nå å innse at israelerne egentlig ikke var særlig interessert i forhandlinger? Oslo-prosessen har jo vært død og begravd under tyngden av bosetterne i over ti år. Siden 1993 har over 350 000 israelere bosatt seg på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Og Washington har ennå ikke forstått det?

Hva foregår i hodet på John Kerry? Hvorfor fortsetter han når nederlaget er et faktum? Visste han virkelig ikke? Saken er at Kerry, Obama og alle forgjengerne deres, har omfavnet det israelske perspektivet i så stor grad at de ikke lenger ser virkeligheten. De forstår ikke palestinernes synspunkter. Palestinernes forhandlingsleder, Saeb Erekat, sa til israelerne: «Dere ser oss ikke, vi er usynlige.» Det samme kunne han sagt til amerikanerne.2 Akkurat som israelerne, følger de et gammelt prinsipp: «Mitt er mitt, det som er ditt kan vi forhandle om.» Områdene som ble erobret i 1967 er «omstridte territorier» og palestinernes rettigheter kan diskuteres – enten det gjelder Øst-Jerusalem, bosettingene eller sikkerhet, flyktningstatus og vannforsyninger. Det er altså de okkuperte som skal fire på kravene, ikke okkupantene. Så når israelerne går med på å avstå 40 prosent av Vestbredden kan de rope himmelhøyt om dette smertelige tapet som setter i fare landets sikkerhet og rettighetene til «det jødiske folk» i Erez Israel («israelsk jord»).

Med denne holdningen kan den israelske regjering fortsette å stikke kjepper i hjulene, forlange den ene avståelsen etter den andre og aldri bli fornøyde. Når palestinerne har anerkjent staten Israel (det motsatte er ikke tilfellet), forlanger Israel at de skal anerkjenne landets jødiske karakter, noe de aldri har krevd av Egypt eller Jordan, eller av palestinerne under Netanyahus første periode (1996–1999).

Men denne gangen har en til de grader urokkelig arroganse irritert amerikanerne, en irritasjon som har vist seg flere ganger. Flere av dem, blant andre Obama, har sagt at det eneste alternativet til en tostatsløsning er én stat på det historiske Palestina. Kerry har også advart mot et «apartheid-system», selv om han raskt trakk uttalelsen tilbake.3

Israelske borgeres sikkerhet

USA var til å begynne med tilfreds med hvordan forhandlingene forløp. Den palestinske selvstyremyndigheten har gjort en rekke innrømmelser med hensyn til folkeretten: avmilitarisering av den framtidige palestinske staten, israelsk militær tilstedeværelse langs Jordan-elven i fem år, som så ble erstattet av amerikanske styrker; overføring av bosettingene i Jerusalem til israelsk suverenitet; utveksling av territorier slik at 80 prosent av bosetningene på Vestbredden kan innlemmes i staten Israel. Til slutt er flyktningenes retur blitt en betingelse for en avtale med Israel. Ingen andre palestinske ledere har strukket seg så langt som Mahmoud Abbas, og det er lite trolig at en annen i framtiden vil godta de samme innrømmelsene.

Til alle disse framskrittene (eller tilbakeskrittene, alt etter hvordan man ser det) har Israel svart: Nei! Som en av de amerikanske kildene sier til Barnea: «Israel la fram sine sikkerhetsbehov på Vestbredden: De krevde full kontroll over territoriene [amerikanerne sier aldri «de okkuperte territoriene» på tross av FNs sikkerhetsråds resolusjon 242]. For palestinerne betyr det […] at Israels kontroll over Vestbredden vil fortsette til evig tid.» Samtidig har sikkerhetssamarbeidet mellom Israel og Den palestinske selvstyremyndigheten aldri vært tettere, sikkerheten til israelske borgere har aldri vært så godt ivaretatt – på bekostning av, la oss ikke glemme det, sikkerheten til palestinere som er innesperret i de oppstykkede territoriene, som ydmykes av utallige kontroller og stadig blir skutt på Vestbredden og i Gaza. I 2013 ble 36 palestinere drept, tre ganger så mange som året før, ifølge menneskerettsorganisasjonen B’tselem.

Forsoning mellom Fatah og Hamas

Få uker før fristen løp ut 29. april ble det klart at Netanyahu bare forsøkte å vinne tid. Først gikk han tilbake på løftet om å løslate en fjerde gruppe palestinske fanger fengslet før 1993. Selvstyremyndigheten svarte med å ratifisere en rekke internasjonale konvensjoner, blant annet Genève-konvensjonen, som bestemmer forpliktelsene til en okkupasjonsmakt og som den israelske regjering bekymringsløst har brutt siden 1967. Men de lot være, for nå, å ratifisere Romavedtektene som ville gjort det mulig å rettsforfølge israelske ledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Den internasjonale straffedomstolen. Ifølge denne domstolen er bosetninger i et okkupert område en krigsforbrytelse.

Da den israelske regjeringen bekreftet at de ville beholde kontrollen over Vestbredden «i evigheters evighet» (Daniel 7:18), besluttet den upopulære Abbas, som møter stor motstand innad i Fatah, at tiden var inne for å få en slutt på splittelsen som har svekket palestinernes sak siden 2007. Alt lå til rette for det på begge sider. Selv Hamas sluttet seg til ideen, fordi de er svekket av en felles blokade fra Israel og de nye myndighetene i Egypt, samt den brutale antipalestinske kampanjen fra egyptisk side, og utfordres av mer radikale grupper som Islamsk Jihad eller Al-Qaida-tilknyttede grupper.

23. april inngikk Hamas og Fatah en avtale om å opprette en «teknokratregjering» ledet av Abbas, samt å holde parlaments- og presidentvalg innen seks måneder. Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) skal også holde interne valg og innlemme Hamas, som aldri har vært medlem. Avtalen samsvarer med avtalen som ble undertegnet i Kairo i 2011 og stadfestet i Doha i 2012, men som aldri har trådt i kraft. Avtalen vakte ikke reaksjoner i Washington og ble hyllet av EU, likevel brukte Israel den som påskudd til å bryte forhandlingene, som uansett sto i stampe. «Abbas må velge, enten slutte fred med Israel eller forsone seg med Hamas,»4 sa Netanyahu, som i månedene før hadde sådd tvil om Abbas var representativ, fordi han ikke kontrollerte Gaza. Den palestinske lederen svarte at den framtidige regjeringen ville bestå av teknokrater og uavhengige. «Israelerne spurte: Vil denne regjeringen anerkjenne Israel? Jeg svarte: selvfølgelig. Vil den ta avstand fra terrorisme? Selvfølgelig. Vil den anerkjenne internasjonal lov? Selvfølgelig.»5

De samme spørsmålene kunne man stilt til Netanyahu, og til hans koalisjonsregjering og de fascistiske partiene som er med i den, for eksempel Naftali Bennetts Jødisk Hjem og partiets tolv parlamentsmedlemmer (av 120). Anerkjenner de en uavhengig palestinsk stat innenfor grensene av 1967 eller FNs resolusjoner? Selvfølgelig ikke.

Ubrytelige bånd

Men det forlengede bruddet i forhandlingene skader både USA og Israel. «Det finnes et større problem som truer Israel i umiddelbar framtid. Dette er en svært konkret trussel. Hvis Israel forsøker å innføre økonomiske sanksjoner mot palestinerne, kan det slå tilbake på Israel,» sier en av de amerikanske diplomatene til Barnea. «Det er et stort potensial for forverring her, som kan ende med at Den palestinske selvstyremyndigheten oppløses. Israelske soldater vil da måtte administrere livene til 2,5 millioner palestinere, til deres mødres store fortvilelse. Giverlandene vil stoppe utbetalingene, og regningen på tre milliarder dollar vil måtte betales av Israels finansdepartement.»6

Dessuten, så lenge den såkalte fredsprosessen ennå pågår, er oppfordringer til sanksjoner mot Israel eller boikott mindre sannsynlige (se side 4–5). Det er ingen tilfeldighet at den tyske regjeringen besluttet å ikke subsidiere Israels kjøp av tyske atomubåter etter at samtalene stanset. Dette vil koste israelske skattebetalere flere hundre millioner dollar.7 Og EU kan etter mye om og men komme til å innføre sanksjoner.

En ting vil ikke endre seg, uansett hvor mange brudd på folkeretten som blir begått: USA vil fortsatt stille seg hundre prosent bak Israel. Som Martin Indyk sa nylig: «Forholdet mellom Israel og USA har endret seg radikalt (siden oktoberkrigen i 1973). Bare de som kjenner det fra innsiden, slik jeg er så heldig å gjøre, kan bekrefte hvor dype og sterke båndene er som nå knytter våre to land sammen. Når Obama, med en berettiget stolthet, snakker om ’ubrytelige’ bånd, mener han det han sier. Og han vet hva han snakker om.»8 Indyk sier videre at i motsetning til det som skjedde etter oktoberkrigen, da USAs utenriksminister Henry Kissinger forhandlet fram en avtale mellom Israel og Syria og Egypt, ville Obama aldri funnet på å bryte de militære båndene til Israel slik Richard Nixon gjorde.

«I morgen, i morgen …» slik kan man oppsummere USAs holdning.9 Vi må innse at USA ikke vil skape fred i Midtøsten alene og ikke uten press. Det må kraftige tiltak og sanksjoner til mot Israel, og boikott, fremmet av sivilsamfunnet, før palestinerne kan feire «neste år i Jerusalem».

Oversatt av M.B.

Alain Gresh er journalist i franske Le Monde diplomatique.