En avtale for alle

Hvis frihandelsavtalen TTIP blir en realitet, står selve politikkens essens i fare.

«Vi er prinsipielt for frihandelsavtaler,» slik kan den norske regjeringens holdning til Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) oppsummeres. Denne frihandelsavtalen mellom EU og USA kan komme til å radikalt endre ikke bare de demokratiske institusjonene i EU og USA, men også i Norge (særlig via EØS) og en rekke andre land som er nært knyttet til de to handelsstormaktene.

Da Nærings- og fiskeridepartementet holdt pressekonferanse i april i forbindelse med lanseringen av departementets rapport om TTIPs innvirkning på Norge,1 var det denne ideologiske holdningen som ble forsøkt forsvart etter hvert som det dukket opp antydninger til elementer som ikke er særlig positive for Norge, eller verden for øvrig.

Premisset som legges til grunn er at frihandelsavtaler nødvendigvis fører til økonomisk vekst og velstand. Men de historiske erfaringene er heller tvilsomme. Det ser vi for eksempel med den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta, som verken reduserte arbeidsledigheten i USA eller ga noen velstandsøkning for vanlige lønnstakere. Snarere ble arbeidsplasser tapt til underbetalte arbeidere i maquiladoras like over grensen i Mexico. I likhet med Nafta, synes ikke TTIP å bære med seg noen lønnsvekst, som er forutsetningen for en stabil velstandsvekst. I stedet vil den gjøre det lettere å flytte produksjon til de landene som har lavest skatter, lønnsnivå og færrest reguleringer.

Men som mange påpeker er ikke de rent økonomiske aspektene blant de viktigste motivene for avtalen, snarere må den «forstås defensivt: Asias vekst og ’Vestens fall’ betyr kraftig industriell omstilling for både USA og EU.»2 Avtalen dreier seg i stor grad om EUs og USAs forsøk på å befeste sin globale makt, slik Serge Halimi påpeker (se «Former verden i sitt bilde»). I en tid hvor EU har havnet i en tilstand av permanent økonomisk krise og USA sliter med å få sin økonomi på fote, framstår TTIP som et desperat forsøk på å gjenvinne gammel storhet, med samme politikk som har lagt grunnlaget for problemene.

Samtidig er TTIP på mange måter også fullbyrdelsen av det prosjektet EU har vært de siste tjue årene. Et gjennomgående liberalistisk prosjekt der andre visjoner for et samlet Europa ignoreres fullstendig. Det nylige valget i EU, med den store veksten i oppslutningen til høyrepopulistiske og –radikale partier, viser at avstanden mellom innbyggerne i EU og EU-kommisjonens prosjekt får stadig mer skremmende utslag.

Men det mest foruroligende ved TTIP er innvirkningen på politikken i vid forstand. Avtalen skal harmonisere lover og regelverk på et bredt spekter av samfunnsområder. Dette vil i praksis kunne innebære en vidtrekkende avskaffelse av politikken i tradisjonell forstand. Foruten tvisteløsningsdomstolen som gjør at bedrifter vil kunne saksøke myndigheter for politikk som truer deres «framtidige profitt» (se «Urettens industri»), truer harmoniseringen også med å umuliggjøre en aktiv politikk for å begrense CO2-utslipp, fordi alle energileverandører skal likebehandles.3 Det samme gjelder på et utall andre områder. Dermed står hele politikkens essens, nemlig å bestemme hvilket samfunn vi vil ha og hvordan vi vil organisere det, i fare. TTIP er i så måte en verst tenkelig avtale for alle.

© norske LMD