Propagandaens bakside

Retorikk som fag er ikke bare et middel til å overtale andre. Det er også nyttig for å gjennomskue propaganda. Dette perspektivet mangler altfor ofte i det akademiske retorikkfaget, noe Jens E. Kjeldsens Hva er retorikk viser.

Hvorfor klinger ordet «retorikk» negativt i manges ører? Fordi det kan høres ut ikke bare som «kunsten å overtale», men somkunsten å overtale til tross for at man ikke har gode argumenter. Selv om man klarer å overtale noen, er det jo ikke dermed sagt at det man sier er riktig. Det er forskjell på å overtale og å overbevise. Enkelte virker overbevisende, men er det ikke.

Et skille av denne typen, altså mellom hvordan noe blir framstilt og hvordan det egentlig er, finner vi omtalt som et kjernepunkt i retorikken allerede i antikken. I sitt verk Om talekunsten, som ble utgitt på norsk i 2012, påpeker Cicero at tenkningen etter Sokrates har ført til «denne verkeleg meiningslause, unyttige og kritikkverdige kløyvinga, eg hadde nær sagt mellom språk og hjarte, slik at nokre lærte oss å bruka forstanden, andre å bruka språket.»1 Men ikke all retorikk er uforstandig.

Forestillingen om at all retorikk bare er knep og triks forutsetter at alle er, eller i hvert fall oppfører seg som, psykopater. Og selv om det tidvis kan virke litt sånn, er det grunnleggende sett ikke tilfelle: Det finnes faktisk noen som verken er eller oppfører seg som psykopater. Men også disse forsøker en gang iblant å kommunisere noe til andre mennesker, og da utfører de, enten de vil eller ikke, en retorisk aktivitet.

«Fagene smører bullshit-maskinen i stedet for å plukke den fra hverandre.»

I sin nye bok Hva er retorikk understreker Jens E. Kjeldsen, professor i retorikk og visuell kommunikasjon ved Universitetet i Bergen, at retorikk ikke er synonymt med velklingende og overflatisk språkbruk.2 I stedet definerer han retorikk på to ulike måter, både som teoretisk fag og som kommunikativ praksis: Som fag betraktet er retorikk «vitenskap og teori om menneskets handling»; som praksis betraktet er retorikk «den menneskelige evne til å handle språklig og overbevise hverandre om hvordan vi bør organisere oss som samfunn og leve våre liv». Ikke akkurat smale definisjoner! Men så er da også retorikken en vestlig krondisiplin gjennom nærmere 2500 år.

Særlig viktig er Kjeldsens påpekning av at det retoriske aldri er manipulativt i seg selv: «Begreper som maktspråk og hersketeknikk er nyttige fordi de hjelper oss til å forstå hvordan andre forsøker å påvirke oss, men de fører noen ganger med seg den feilaktige oppfatningen at retorisk påvirkning i seg selv er problematisk.»

Markedsføring på BI

Det er ikke så rart at vi er litt redde for retorikken. Vi frykter vel bare at noen prøver å lure oss. Og det hender jo rett som det er. Så det bør vi frykte. Og da blir plutselig retorikkfaget meningsfullt, ettersom det kan hjelpe oss å gjennomskue lureriet!

Kjenner vi metodene og teknikkene som blir brukt for å føre oss bak lyset, blir all slags løgnaktig propaganda lettere å avsløre. Men her begynner også problemene med det moderne retorikkfaget innen akademia: I stedet for å fungere som et ideologikritisk fag, der studentene får skjerpet sin analytiske sans for bedre å kunne gjennomskue den moderne undertrykkingens blendverk, tenderer retorikk til å bli et fag studentene tar i stedet for markedsføring på BI. Retorikkfaget blir med andre ord bra markedsført, men produktet er uten egentlig verdi.

Hvis vi vil være litt vrange, kan vi si at innledningen til Hva er retorikk er indikativ på denne forflatningen av retorikkstudiet, ettersom den danske professor Kjeldsen her bruker verbet «overbevise» som om det var synonymt med «overtale». Hva ville Cicero sagt til det? Kanskje ville han fryktet at retorikken igjen har mistet sitt hjerte, fordi forstand og sannhet har blitt ofret, og moderne retorikere i stedet dyrker ønsket om å påvirke andre for enhver pris. Til dette ville Kjeldsen kunne svare at det er dårlig filologi å insistere på en entydig forskjell mellom de to nevnte verbene. For én ting bør man lære av å studere de humanistiske kjernedisiplinene språk og historie: Nøyaktig hvilken betydning man tillegger hvert enkelt ord, skal man ikke dvele ved i all evighet. Det viktigste er at kommunikasjonen funker.

Og det gjør den stort sett i denne boka, av den enkle grunn at Jens E. Kjeldsen er en «dyktig retoriker», som vi i denne konteksten bør forstå at tilsvarer en «flink fagmann». Hans forgjenger som retorikkprofessor ved Universitetet i Bergen, Georg Johannesen, var en annen type. Han var en rølpete dikter og tenker, og et sant renessansemenneske. Det aller meste Kjeldsen skriver i sin bok, ville Johannesen ha avfeid som minimumsretorikk.

Johannesen og Derrida

Selv anså Georg Johannesen retorikk for å være det ene store dannelsesfaget, nærmest koekstensivt med humaniora som sådan. Kjeldsen har i denne forbindelse funnet et fint sitat fra Johannesen, som jeg finner det verdt å gjengi her. Ifølge Johannesen tar det genuine retorikkstudiet form av et «stort brøl, som blåser ned veggene mellom ordkunst og filosofi og gjør dem til åpne vinduer.»

Helt fra 1970-tallet argumenterte Johannesen for at moderne universitetsforskere lever i fortiden, nærmere bestemt på 1800-tallet, og nekter å innse at det ikke er mulig å behandle studieobjektene på samme måte som hundre år tidligere: En tekst er ikke lenger en tekst, en tale ikke lenger en tale. Hele det norske samfunnets samlede kulturuttrykk må i stedet bli forstått under ett, i en totalretorikk. Med dette for øyet foreslo Johannesen at humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskere burde studere norsk språkbruk slik den framtrer i samfunnets viktigste organer. Dermed ville han også framprovosere refleksjon over spørsmålet om hvilke disse organene er: Er det Stortinget, avisene, eller kanskje organisasjons- og bedriftsstyrene som møtes i lukkede rom?

Johannesen, som opprinnelig var magister i litteratur, stilte seg kritisk til datidens liksom-inkluderende «utvidede litteraturbegrep», der visse former for essayistikk, reiseskildringer og selvbiografier aller nådigst skulle bli anerkjent som litteratur. I stedet snakket han om det «totale litteraturbegrep»: Alle tekster er litteratur. Slik sett sto Johannesens prosjekt nær tenkningen til Jacques Derrida, som i De la grammatologie (1967) foreslo et generalisert tekstbegrep som analyseverktøy for å dekonstruere de tradisjonelle forestillingene om «tale» og «skrift», ettersom moderne lyd- og bildeopptak hadde gjort dette skillet utdatert.

Innsiktene til Johannesen og Derrida er fortsatt levende. Vil vi tenke i deres ånd, bør vi eksempelvis ikke se tv-nyhetsopplesernes utsagn som «tale». Tv-nyhetene bør forstås på samme måte som vi forstår en tekst, med samme innstilling, nærmere bestemt en «litteraturkritisk» innstilling til hvorvidt den enkelte nyheten er reell eller fiktiv, sober eller polemisk, typisk eller unntaksmessig, tragisk eller komisk, og ikke minst: relevant eller irrelevant.

Massekommunikasjons tidsalder

Jens E. Kjeldsen tenker i liten grad som Johannesen og Derrida. Han snakker fortsatt om det å «holde en tale» som om fenomenet var det samme da Fridtjof Nansen gjorde det i Folkeforbundet i 1921 og da Jens Stoltenberg gjorde det med tv-kameraer til stede den 24. juli 2011. Hvis vi forholder oss til det å «tale offentlig» som om alt annet var forblitt likt gjennom disse 90 årene, vil vi aldri noensinne fatte egenarten ved vår egen tidsalder: massekommunikasjonens tidsalder.

Likevel glimter Kjeldsen til med historiske innsikter, som når han kommenterer at Bjørnstjerne Bjørnson talte til tusener av mennesker uten noen som helst form for mikrofon eller høyttaleranlegg. Buldrebassens stemme måtte bære helt av seg selv. «Bjørnson var tettere på Cicero enn på Jens Stoltenberg,» oppsummerer Kjeldsen.

Det finnes dertil tegn på at også Jens E. Kjeldsen har blitt påvirket av ideen om «totalretorikk». Han omtaler blant annet den unge AUF-jenta, som 23. juli 2011 skrev: «Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.» Hva man enn måtte mene om dette utsagnet, så er det definitivt ikke noen klassisk tale. Kjeldsen nevner videre at det moderne retorikkfaget ikke bare forholder seg til språklige utsagn, men også til «nonverbal påvirkning». På dette punktet blir det imidlertid mye tell og lite show fra professorens side.

I mine øyne er kapittelet som tar for seg retorikkens historie det mest vellykkede i Hva er retorikk: Her gjør Kjeldsen flere kloke overveielser, og viser en viss evne til å tenke historisk. Men langt større plass kunne ha vært viet spørsmålet om hvor mye utviklingen av moderne lyd-, bilde- og informasjonsteknologi har hatt å si de siste hundre årene. Det er disse teknologiske endringene som har gjort vår tids medialiserte «virkelighet» mulig.

Retorikkfaget innen akademia har noen av de samme problemene som medievitenskapen – et fag Kjeldsen henviser til som retorikkens nabo. I prinsippet er det snakk om de viktigste fagene i vår tid, men i praksis er de fullstendig ubetydelige. Deres kritiske potensial blir sjelden realisert. Fagene smører bullshit-maskinen i stedet for å plukke den fra hverandre.

Propaganda i går og i dag

Tenker du på retorikk som noe suspekt fordi du er redd for å bli lurt, så har jeg stor forståelse for det. Men noen ganger er det nok mindre viktig å frykte at man blir lurt i møte med et menneske som «taler» direkte til deg. Det er vesentligere å spørre om vi ikke alle blir forsøkt ført bak lyset på mer grunnleggende måter. Retorikk som fag kan hjelpe oss å tydeliggjøre forskjellen mellom regelrette konspirasjonsteorier på den ene siden, og en kritisk holdning til løgnaktig propaganda på den andre.

Skal vi forstå moderne massemediers funksjon, må vi fatte hvor stor innflytelse disse mediene har over hvilken informasjon som regnes for å være «offisiell» eller «allment kjent». Det mest relevante retoriske begrepet i denne sammenhengen er doxa, forstått som «alminnelig antatte og utbredte meninger i en bestemt kultur». I et klartenkt øyeblikk sannsynliggjør Jens E. Kjeldsen at det i mellomkrigstidens Norge ble etablert en forestilling om at statistikk og økonomi var det eneste sanne grunnlag for utformingen av politikk. Mellomkrigstidens partitalsmenn hadde liksom lært seg «politikk som fag», og så kry var de av det at de nå «argumenterte med statistikk og sifre, og talte som en skriftlig tekst». Med henvisning til historiker May-Brith Ohman Nielsen kaller Kjeldsen dette en overgang fra «talenes tid» til «tabellenes tid».

I forlengelsen av dette problematiserer retorikkprofessoren vår tids spørreundersøkelsers krav om å bli akseptert som «fakta». Denne problematiseringen kunne uten tvil bli trukket svært mye lenger enn den blir i Hva er retorikk. Men Kjeldsen skal uansett ha anerkjennelse for overhodet å ta opp emnet meningsmålinger. For i dag blir den norske offentligheten manipulert på ganske usynlige måter. Sannheten blir forsøkt skjult bak et ganske så mystisk maya-slør. Det er dette sløret et retorikkfag med respekt for seg selv må forsøke å rive av.

Det er ikke slik at all retorikk lar seg dele inn i én ond og én god del: I enten Leni Riefenstahls nazistiske propagandafilm Viljens triumf (det moderne kroneksempelet på «ond retorikk»), eller den moderne sjefsretoriker Jens Stoltenbergs tale 24. juli 2011, da statsministeren samlet den ellers visnende nasjonen med sin sindige framtoning.

Massekommunikasjonens tidsalder må analyseres på andre og mer subtile måter enn dette. Fritt etter Georg Johannesen: Goebbels døde ikke i 1945. Han flyttet til USA og skiftet navn til Gallup.

© norske LMD

Espen Grønlie er kritiker i norske Le Monde diplomatique.