Te, småkaker og gode ideer i Shangri-La

«Vi bør uten tvil være glade for at det ikke er mye publikum her, for debatter som disse skremmer TTIP-motstanderne. Helt ærlig, noen av kommentarene jeg hørte i morges ville gitt dem gåsehud.» Under en gigantisk lysekrone i en privat salong på luksushotellet Shangri-La i Paris, hviler EU-parlamentarikeren Marietje Schaake ut mellom slagene.

10. april 2014 huser femstjernershotellet, hvor det billigste rommet koster 850 euro (omtrent 6900 kroner), en konferanse arrangert av The Washington Post, som nylig ble kjøpt opp av Amazon-sjefen Jeff Bezos, og den britiske ukeavisen European Voice.1 Formålet er å diskutere «Framtiden til den transatlantiske handelen». En framtid som alle her ønsker skal bli like rosenrød som marmoren på de luksuriøse toalettene.

«Å samle oss her i eksklusive salonger vil bare øke frykten,» fortsetter Schaake. «Vi må innse det åpenbare: For mange folk er TTIP en giftig cocktail med følgende ingredienser: USA, EU og privat næringsliv.» Deltakerne – amerikanske byråkrater, eurokrater og næringslivsrepresentanter – løfter hodene.

Schaake er ingen alterglobalist. Nederlenderen er med i Allianse av liberale og demokrater for Europa i EU-parlamentet og fast overbevist om frihandelens velsignelser. Men hun tviler på hvor klokt møtet er: «Skal vi få gjennom TTIP, må vi forstå at vi må endre strategi.»


Ingen debatt

I samme øyeblikk samles 150 personer utenfor hotellet for å demonstrere mot møtet. Vel, ikke akkurat foran hotellet – åtte svartemarjer fra opprørspolitiet sørger for at gjestene får være i fred – men litt lenger bak i den fasjonable avenue d’Iéna. Også de ønsker en ny strategi, men ikke den samme: «Vi demonstrerer for å kreve stopp i TTIP-forhandlingene,» står det på flygebladet fra organisasjonen Stop Tafta.2 Plakatene deres protesterer mot klorkylling og hormonbiff på europeiske tallerkener og at europeerne skal underkastes multinasjonale selskapers begjær.

«Jeg foretrekker at vi feirer signeringen av TTIP med champagne i stedet for et nederlag med vodka.»
Vale de Almeida, EUs ambassadør i USA

På den andre siden av de store karnappvinduene til Shangri-La, hvor servitører i livré serverer kaffe, te, appelsinjus og småkaker, er gjestene klar over at «folk i de uinformerte mediene uroer seg». «Som dere vet har vi ikke invitert dere hit for å avgjøre om TTIP er godt eller ondt,» sier Shéhérazade Semsar de Boisséson, direktør for European Voice. «Vi ønsker å starte debatten.» I sin innledning noen timer tidligere forsikret Washington Post-journalist Mary Jordan oss: «Vi har her gleden av å presentere alle synspunktene.»

Møtet blir ingen debattarena. De amerikanske forhandlernes presentasjoner etterfølges av de europeiskes, som alle er for avtalen. Næringslivsledernes anklager om «absurde reguleringer som koster for mye, struper investeringer og svekker sysselsettingen» møter gehør hos fagbevegelsen: de to eneste inviterte var fra Den europeiske faglige samorganisasjon (DEFS) og den franske hovedorganisasjonen Conféderation francaise démocratique du travail (CFDT). Utvilsomt opptatt av å ikke la noen stridstema bli liggende urørt, har Jordan og kollegene hennes strukturert debattene rundt to store spørsmål: «Hvilke goder kan vi vente av TTIP?» og «Hva kan vi frykte hvis forhandlingene mislykkes?».


545 euro eller ikke?

En av de første innlederne, portugisiske João Vale de Almeida, EUs ambassadør i USA, liker å framstå som en fornuftig kar: «For meg er dette nokså enkelt: TTIP er en god idé. Og når en idé er god, må vi gjøre alt for at den blir en realitet.» Her er man nemlig overbevist om at avtalen betyr arbeidsplasser. Flere millioner arbeidsplasser.

«Hver milliard euro i handel med varer og tjenester gir 15 000 arbeidsplasser i EU,» står det i et dokument EU-kommisjonen publiserte i september 2013. Det støtter seg på en rapport fra Centre for Economic Policy Research (CEPR), en London-basert tenketank finansiert av blant andre Deutsche Bank, BNP Paribas, Citigroup, Barclays og JP Morgan. CEPR mener at avtalen vil øke europeisk eksport med 28 prosent, det vil si 187 milliarder euro. Konklusjonen til EU-kommisjonen (som innrømmer at dette er «det mest optimistiske» scenariet) er at TTIP kan «skape flere millioner nye arbeidsplasser i EUs eksportsektor».3 Det var ingen arbeidsledige i salen som trengte å overbevises, likevel går argumentet igjen som et ledemotiv i innleggene. Dagens æresgjest, EUs handelskommissær Karel De Gucht, leder forhandlingene for EU. Han bruker en stor del av sitt åpningsinnlegg til å snakke om sysselsetting.

«De Gucht sier hva som helst!» På gata utenfor hisser EU-parlamentarikeren Yannick Jadot (De grønne) seg opp når jeg spør ham om kommissæren. «Estimatene hans mangler fullstendig rot i virkeligheten. Snart vil han nok snu, som i spørsmålet om avtalens velsignelser for husholdningene.» 14. juni 2013 holdt De Gucht en tale der han hyllet medlemslandene for å ha gitt grønt lys til å innlede forhandlinger mellom Brussel og Washington. Han trakk fram «de siste estimatene» og sa at «en framtidig handelsavtale med USA vil i snitt gi nesten 545 euro mer i året til hver europeisk husholdning.»4 Et tall han og Kommisjonen har jobbet iherdig for å selge inn.5Men 31. mars i år knuste en rapport bestilt av European United Left–Nordic Green Left (GUE/NGL) lokkematen til De Gucht.6 Jadot spør ham om dette. Kommissæren blir plutselig forsiktig. Hva kan en familie forvente seg å få? «Man kan ikke tallfeste dette ned til euroen. Jeg gjør det ikke.» Og summene han inntil da hadde kastet ut? «Du vet, det finnes en rapport som sier at hver husholdning vil tjene 545 euro i året. Jeg vet ikke hvordan de har kommet fram til disse summene. Derfor nevner jeg dem svært sjelden.»


Slaveri i Brasil

Inne i salongen fortsetter ambassadør Vale de Almeida sin innledning: «Vi må selvsagt vurdere fordelene ved TTIP. Men vi må også være klar over kostnaden hvis forhandlingene ikke fører fram.» Han nevner krisen i Ukraina og legger til med en innforstått tone: «Jeg foretrekker at vi feirer signeringen av TTIP med champagne eller portvin i stedet for et nederlag med vodka.» Daniel Hamilton sitter til venstre for ham og plukker opp tråden. Direktøren for den amerikanske tenketanken Center for Transatlantic Relations mener at de geopolitiske aspektene er noe av det viktigste ved prosjektet: «Det dreier seg om den mest strategiske avtalen vi vil ha på begge sider av Atlanteren. En langt viktigere avtale enn den som grunnla NATO.» Før krisen i Ukraina var ikke energi blant forhandlernes prioriteringer, forklarer han, hvorpå han minner om at Russland eksporterer 70 prosent av sin gass til EU. «Det er tilfellet nå!»

Marcelo Odebrecht, en av Brasils mektigste næringslivsledere, har krysset Atlanteren for å delta på møtet. Og for å svare på ett spørsmål: Hvilken innvirkning vil TTIP ha på de framvoksende økonomiene? «All regulering USA og EU blir enige om vil få innvirkning på resten av verden, det er sikkert,» sier han og vedgår at avtalene vil skape en kjedereaksjon. Men er det et problem for ham? «Nei, egentlig ikke. Hadde vi innført amerikanske arbeidslivsbestemmelser i dag, ville det være slaveri ifølge brasiliansk lov.» Utsagnet er såpass overraskende at Jordan ber ham gjenta det. Han gjør det, før han konkluderer at en justering av brasiliansk lovverk til TTIPs nivå «ikke vil være særlig komplisert». På tross av løftene om en harmonisering «ovenfra», er det åpenbart ingen her som ser for seg at den kan gå i arbeidernes favør.


Manglende transparens

Når det er hennes tur til å snakke, lover Bernadette Ségol å legge en demper på optimismen. Men generalsekretæren i Den europeiske faglige samorganisasjon modererer likevel budskapet sitt: «Fagbevegelsen vil per definisjon alltid ha mer,» sier hun til hjertelig latter fra salen, som utvilsomt ville ha mislikt en lignende kommentar om aksjonærer. Hva er det som bekymrer Ségol? Mangelen på transparens i forhandlingene. Foran en litt perpleks Jordan nevner fagrepresentanten at Washington Post i sin tid avslørte Watergate-skandalen, og sier: «Det må gjøres på ny!»

Mange organisasjoner har i flere måneder kritisert ugjennomsiktigheten i forhandlingene mellom Washington og Brussel (se side 14–15). Ségol spør blant annet om hvem som taper på TTIP, «for noen vil det, ikke lyv for oss.» Må avtalen forkastes? Nei, «det er ikke vår holdning.» Men det må «sies klart og tydelig» i hvilke sektorer vi kan forvente tap av arbeidsplasser. Kort fortalt, forsvare arbeidernes rettigheter for å forberede oppsigelser. Kravet til fagrepresentanten plager ikke Vale de Almeida: «Det er svært bra: Det er viktig at fagbevegelsen gjør seg hørt. Det gleder meg også at Sególs bemerkninger er så konstruktive.» Og slik fortsetter det fram til fem på ettermiddagen.


Borgere vs. lobbyer

Etter hvert som rekkene tynnes ut, ser jeg navnelappene på dressjakkene og (langt sjeldnere) draktene: HSBC, General Electric, Daimler, The Walt Disney Company, Dow France, Total. På slutten av dagen sitter jeg igjen med et spørsmål: Er det virkelig for å høre på disse innleggene at disse folkene har betalt opptil 1500 euro per person?

Jeg ringer arrangøren for å høre. «Vi ønsket å få folk fra Brussel og Washington som er involvert i forhandlingene slik at alle kunne stille dem spørsmål,» svarer Semsar de Boisséson. «Du vet, de folkene der har ikke ofte anledning til å møtes.»

Blant sponsorene for arrangementet er lobbyselskapene Business Software Alliance (BSA) og APCO Worldwide. På en plakett står det: «Gjennom solid kunnskap om spørsmål knyttet til bilateral handel har APCOs team allerede lykkes med å fremme interessene til våre kunder i flere frihandelsavtaler. […] I løpet av årene har APCO bygd gode arbeidsrelasjoner til handelspolitiske eksperter i de europeiske institusjonene, nasjonale myndigheter og i Washington. Derfor vet vi hvordan vi skal formulere budskapene som blir sentrale i offentlighetens øyne.» Mellom hver debatt var det lagt inn coffee breaks og networking breaks, og en lunsj som pressen ikke var invitert til.

Mens demonstrantene bønnfaller EU om å slutte å overlate borgerne til lobbyene, klager direktøren for General Electric Europe, Ferdinando Beccalli-Falco, inne på Shangri-La over korporatismen som kan bremse opp forhandlingene: «Vi vil ikke la noen fås interesser ødelegge for allmenninteressen.»

Oversatt av R.N.