Monarki i krise

Hæren hjelper den gamle eliten i Thailand. Mye tyder på at det thailandske monarkiet er i ferd med å bryte sammen. Med statskuppet 22. mai prøver hæren å konsolidere sin egen makt på bekostning av demokratiet og staten før monarkiet faller.

Siden slutten på det eneveldige monarkiet i 1932, har Thailand opplevd 17 forsøk på statskupp fra hæren. Tolv av dem har lykkes. Det siste fant sted 22. mai i år, to dager etter at hærsjefen, general Prayuth Chan-ocha, hadde erklært unntakstilstand. I de sju månedene forut ble Bangkok rystet av demonstrasjonene til de såkalte gulskjortene – gult er mandagens farge i den buddhistiske kalenderen, og mandag er fødselsdagen til kong Bhumibol. Demonstrasjonene ble arrangert av Folkets komité for demokratisk reform og ledet av tidligere visestatsminister Suthep Thaugsuban (Det demokratiske partiet). Målet var å framprovosere et rettslig og militært statskupp. Nok en gang.


Kupp på rekke og rad

I 1992 demonstrerte folk fra middelklassen i Bangkoks gater mot en militærdominert regjering. Da demonstrantene fikk kong Bhumibol til å gripe inn, skulle man tro at den infernalske runddansen endelig var slutt. Og etter den asiatiske finanskrisen, trodde mange at «Folkets grunnlov» i 1998 ville etablere et moderne demokrati. Grunnloven fjernet de verste aspektene til det nypatrimoniale1 politiske systemet og la til rette for å danne politiske partier som støttet seg på et program.

I 2001 seiret et masseparti, Thai Rak Thai («Thailenderne elsker thailenderne»). Grunnleggeren var en asiatisk Berlusconi, den kinesisk-thailandske forretningsmagnat Thaksin Shinawatra som tidligere hadde vært politioberst i Chiang Mai nord i landet. Gulskjortene kunne ikke akseptere at han ble statsminister.

Den demokratiske modellen tålte imidlertid ikke trykket først fra statsministeren, så fra opposisjonen, på institusjonene som var etablert for å regulere politikken: Konstitusjonsdomstolen, Valgkommisjonen og Den nasjonale kommisjonen mot korrupsjon. Det nye systemet demokratiet irriterte de økonomiske, militære og byråkratiske elitene i Bangkok, som er samlet bak et monarki som er selve grunnsteinen i samfunnsordenen. Alt lå derfor til rette for kuppet i 2006, som kastet Thaksin-regjeringen. Thaksin var nettopp blitt gjenvalgt, selv om ryktet hans var svertet av korrupsjonsskandaler og grove menneskerettighetsbrudd, blant annet de 2000 utenomrettslige henrettelsene i hans «krig mot narkotika».


Den kloke landsfaderen

Ved første øyekast kan kuppet i mai fortone seg som en repetisjon av kuppet i 2006. Enda en gang stilte hæren opp som voktere av nasjonens enhet og forsvarere av monarkiet. Likevel er det viktige forskjeller. I 2006 var det en tidligere general og statsminister, Prem Tinsulanonda, leder for kongens private råd og representant for Bhumibol selv blant kuppmakerne. I år synes ikke kuppmakerne å ha støtte fra kongepalasset, ikke engang stilltiende. Både den 86 år gamle kongen og hans dronning Sirikit på 82 er alvorlig syke, og ingen av dem har kommet med noen offentlig ytring på over to år.

Utsiktene til at monarkiet forsvinner rykker nærmere for hver dag, og kuppet må ses som et hastig forsøk på å få på plass et regime som kan takle overgangen. Formålet med kuppet er å hindre Thaksin i å komme til makten igjen, det gulskjortene er så inderlig imot; å vende tilbake til situasjonen før 2001, med en svak regjering og en svak stat, slik at elitene fra hæren, byråkratiet og næringslivet kan sikre seg den reelle makten; og å la hæren definere sine privilegier og posisjonere seg før et nært forestående lederskifte.

Under unntakstilstanden fra 1948 til 1972, og senere under kvasi-sivile regjeringer, har hæren alltid holdt monarkiet for å være den ytterste kilden til legitimitet. Hæren griper inn i monarkiets navn. Kong Bhumibol inkarnerer idealet om dhamma raja, den gavmilde og vise landsfader og konge. Bak en nøytral fasade finnes det som forskeren Duncan McCargo kaller «nettverksmonarkiet».2 Like mye som en politisk maktfaktor representerer dette en økonomisk makt med en rikdom på tretti milliarder dollar. Disse midlene forvaltes for en stor del av det kongelige Crown Property Bureau.


By og land

Prins Maha Vajiralongkom er ikke bare Bhumibols arvtaker, han er også upopulær og mange trekker hans mentale helse i tvil. Men rojalistene i Bangkok anser ham som alliert med Thaksin, som er i eksil, og hans søster Yingluck, avsatt statsminister og for tiden i fengsel. Derfor har hæren et dilemma: Hvordan opprettholde myten om monarkiet når den framtidige monarken er ubrukelig i deres øyne?

Regimets nært forestående endelikt forklarer tidspunktet for det siste statskuppet, som objektivt sett virket overflødig for den regjeringsfiendtlige bevegelsen. Faktisk avsatte konstitusjonsdomstolen Yingluck Shinawatra og åtte av hennes ministre allerede 6. mai. Dagen etter foreslo Den nasjonale kommisjonen mot korrupsjon hvordan senatet (der opposisjonen har flertallet) kunne kaste henne og gjøre henne uvalgbar sammen med alle partimedlemmene hennes. Konfrontasjonene mellom hennes tilhengere (rødskjortene) og gulskjortene var i hovedsak over, og voldsnivået betydelig redusert. En pro-Thaksin regjeringsrest fungerte som et interimstyre, og det var planlagt valg i juli, fordi opposisjonen boikottet valget i februar som dermed ble erklært ugyldig.

Med andre ord hadde den utenomparlamentariske opposisjonen (gulskjortene) nådd de fleste av sine mål, bortsett fra en grunnlovsreform – sikkert viktig nok – der parlamentet og regjeringen for en stor del ikke lenger skal velges, men utnevnes. For den parlamentariske opposisjonen, representert ved Det demokratiske partiet, har vunnet et eneste valg på tjue år og vet at flertallet i folket støttet den avsatte regjeringen, dermed er den eneste måten å ta makten på å endre spillereglene. Det er nettopp det statskuppet gjør mulig.

I tillegg kommer maktkampen mellom de politiske og økonomiske elitene i Bangkok og deres motsvar i provinsene. Denne rivaliseringen har eksistert siden slutten av det eneveldige monarkiet, men ble intensivert på 1970- og 1980-tallet, da hæren holdt seg i bakgrunnen (men den sto hele tiden parat til å gripe inn) og byråkratiet ble profesjonalisert.

Til å begynne med, og med kongens velsignelse, førte det til en bekvem maktdeling innad i establishmentet i Bangkok, støttet av hæren og offentlig sektor. En rekke svake koalisjonsregjeringer lot byråkratiet, sammen med hæren, holde grepet om makten, mens de la så få begrensninger som mulig på næringslivet i Bangkok. Situasjonen endret seg da det på 1980-tallet dukket opp ledere og forretningsfolk med maktbase i provinsen, slik som Barharn Silpa-archa. Thaksin og Yingluck er perfekte eksempler på denne sosiopolitiske endringen.


Bønder i byen

Denne nye politiske kløften mellom by og land ga den politiske uroen i Thailand en ny sosial dimensjon. For middelklassen i Bangkok er bygdefolk og deres fattige fettere i byen «vannbøfler», det vil si skikkelige folk, men idioter, ute av stand til å begripe demokratiet. Men disse folkene hjalp til to ganger – i september 2006 og nå i mai – å destabilisere og styrte en regjering de selv hadde valgt, med parlamentariske manøvrer og juridiske knep. Rødskjortenes okkupasjonen av sentrum i Bangkok i mars 2010 endte i en brutal aksjon fra myndighetene med over 90 drepte demonstranter. Dette viser faren for borgerkrig som henger over Thailand.

Men motsetningen by-land er ikke nok til å forklare situasjonen. Det finnes også store spenninger mellom de mange klassene og etniske gruppene i landet. Bortsett fra bøndene i nord og nordøst, er mange av rødskjortene «bønder i byen». De er kommer fra det indre av landet og er ufaglært arbeidskraft i Bangkok-området, mens de beholder de sterke båndene til landsbyene de kommer fra. Det er denne befolkningsgruppen Thaksin frigjorde da han ga landsbyer og bygdekommuner bedre tilgang til helsetjenester og infrastruktur.

Søsterens regjering gjennomførte enda mer radikale tiltak, som å subsidiere ris til 40 prosent under markedspris, og innføre en minstelønn på 300 baath (50 kroner) per dag. Befolkningen i den nordøstlige regionen Isan tilhører folkegruppen lao. Thaiene i midten av landet, som er lysere i huden, ser på dem med forakt. Men lao-folket vil ikke lenger akseptere en nyføydal samfunnsorden.3


Kamp om legitimitet

For å forstå legitimitetskrisen til dagens politiske system, må vi gå tilbake til reformene tre suksessive konger – Mongkut, Chulalongkorn og Vajiravadh – gjennomførte for å modernisere og konsolidere nasjonalstaten mellom 1850- og 1920-tallet.4 Disse monarkene styrket Bangkoks rolle som maktsentrum, og mente at å tilhøre det nasjonale fellesskapet var en tilslutning til «thaiheten» (thainess), det vil si språket, verdiene og skikkene til thaiene i midten av landet. En effektiv offentlig skole skulle homogenisere det multietniske samfunnet med å undervise på et standardisert thai-språk og redusere historien til én enkel fortelling: Når Siam, som landet het den gang, var det eneste landet i Sørøst-Asia som forble selvstendig, så skyldtes det monarkenes kloke styre, den paternalistiske samfunnsorden og hæren.

Likevel manglet den thailandske nasjonalismen den grunnlagsmyten en nasjonalstat kan skape gjennom en uavhengighetskrig, når befolkningen er hevet over de sosiale og etniske skillelinjene. Slik sett er Thailand verken Vietnam eller Indonesia. Resultatet er at identiteten som borger i en nasjon, i motsetning til det å være undersått i et kongedømme, mangler kraft, og spørsmålene om legitimitet forblir uløste. Kuppmakerne og gulskjortene mener at monarkens makt og et styre av gode menn gir legitimitet, mens for rødskjortene og deres tilhengere er det demokratiske valg som gir legitimitet.

Kanskje vil statskuppet 22. mai gi stabilitet på kort sikt. Men snarere enn å løse legitimitetskrisen vil den trolig forsterke den, uten å berøre dens dype sosiale røtter eller landets utfordringer.

Oversatt av L.H.T.

 

David Camroux er foreleser og forsker ved Centre d’études et de recherches internationales (CERI), Sciences Po.