Hjelpen som aldri kom

Er det noen som fortsatt husker Deauville-avtalen? I mai 2011 møttes G8-landene (USA, Russland, Japan, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Canada) i franske Deauville. Der lanserte de en enorm hjelpeplan for landene rystet av den arabiske våren. En politisk del skulle sikre at landene ble rettsstater med beslutningsmakten hos borgerne, mens en økonomisk del skulle sørge for velstand i disse unge demokratiene. Frankrikes president Nicolas Sarkozy var vert for toppmøtet og ønsket at det skulle bli et «grunnleggende øyeblikk» for et nytt forhold mellom G8 og de arabiske landene.

Dette var det første møtet etter at de arabiske revolusjonene brøt ut. For G8 var det en prioritet å få denne historiske forvandlingen til å lykkes, derfor lovet de dristige tiltak. En enestående pakke både i sitt omfang (80 milliarder dollar) og sin sammensetning som et imponerende politisk og økonomisk prosjekt. Pakken skulle sikre den demokratiske overgangen for landene som ble med i partnerskapet: Tunisia, Egypt, Libya, Jemen, Marokko og Jordan. Ikke mindre enn ti internasjonale organisasjoner og utviklingsbanker samlet rundt Det internasjonale pengefondet (IMF) skulle lede prosjektet. Dessuten skulle flere naboland – Tyrkia, Kuwait, Qatar, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – bidra som regionale partnere. Kort sagt, med enorme midler og originale tiltak viste det internasjonale samfunnet sitt engasjement for demokrati i den arabiske verden. For, som det står i G8s Deauville-erklæring, «demokratiet er den beste veien til fred, stabilitet, velstand, felles vekst og utvikling». (…)