Konkurranse om frihandelsavtalene

Med sin «asiatiske vending» og forhandlinger om Trans-Pacific Partnership konkurrerer amerikanerne med kinesernes nye «silkevei» om å oppnå de gunstigste frihandelsavtalene i Asia.

I juli avviste Indias nye statsminister Narendra Modi handelsavtalen for landbruksvarer som ekspertene i Verdens helseorganisasjon (WTO) hadde kokt sammen. Med det signaliserte han til verden at den døende Doha-runden ikke lenger kunne reddes.1 Selvsagt var målet hans først og fremst innenrikspolitisk, nemlig å fortsette å subsidiere kornproduksjonen. Men selv om India ikke er det første landet som legger ned veto, fikk beslutningen stor oppmerksomhet, fordi motstanden mot WTOs ambisjoner er blitt stadig større. De fremadskridende landene allierer seg mot de mektige med USA i spissen. Liberaliseringsmaskinen har fått kjepper i hjulene.

Av denne grunn har de vestlige landene (og de multinasjonale selskapene) satset på bilaterale (EU-Canada, USA-Sør-Korea, osv.) og geografiske frihandelsavtaler: TTIP mellom USA og EU, Trans-Pacific Partnership (TPP) mellom USA og elleve stillehavsland. Med denne oppdelingen av planeten håper Washington å lede an i dansen.

Opprinnelig omfattet TPP bare fire økonomiske og politiske dverger (Brunei, Chile, New Zealand og Singapore), som forsøkte å stå imot sine dampveivalsende naboer. Fire år senere plukket USA opp ideen, for å demme opp for Kina som hadde inngått flere frihandelsavtaler med de sørøstasiatiske landene. Washington fryktet for sitt hegemoni i regionen og fikk derfor med seg Australia, Malaysia, Peru og Vietnam, og senere Canada og Mexico som allerede er bundet av den nordamerikanske frihandelsavtalen Nafta. Men først i november 2011 sluttet Kinas fremste handelspartner, Japan, seg til kortesjen. Siden har Japans nasjonalistiske statsminister Shinzo Abe sett på avtalen som en anledning til å styrke landets rolle som USAs forlengede arm i Asia.


Avsløringer fra WikiLeaks

Dette er altså det amerikanske eksperter kaller «århundrets handelsavtale». Hvis den blir en realitet, vil den omfatte nær halvparten av verdiskapingen i verden, 35 prosent av verdenshandelen og 30 prosent av menneskeheten. Det skulle være nok til å sikre den økonomiske delen av den «asiatiske vendingen» som Barack Obama annonserte da han kom til makten – den militære delen skjer gjennom en utvidelse av strategiske avtaler med Filippinene, Australia, Vietnam og Japan, selvsagt. Som den indiske analytikeren Arvind Gupta påpeker, dreier det seg om en «omfattende plan for å øke USAs engasjement, innflytelse og innvirkning på økonomiske, diplomatiske og strategiske spørsmål i regionen»2 for å vingeklippe Kina. Århundret skal bli amerikansk – og ikke kinesisk, som enkelte forestiller seg.

Men Obamas drømmer er langt fra å bli virkelighet. Turneen hans i vår hos sine nærmeste allierte (Japan, Malaysia, Filippinene og Sør-Korea) førte ingensteds hen. Forhandlingene blir ikke ferdige før de amerikanske mellomvalgene i november (se side 22), eller innen utgangen av året.

«TPP stanger mot fem hellige japanske kuer.»

Amerikanerne sparer ikke på kruttet. Ifølge den australske forskeren Patricia Ranald, har Washington engasjert ikke mindre enn 600 rådgivere til å bistå de offisielle forhandlingene. Samtidig må allmennheten fiske dypt for å få informasjon om det som presenteres som «verdens største frihandelsavtale». Innholdet i avtalene ville forblitt hemmelig uten det iherdige arbeidet og pågangsmotet til ikke-statlige organisasjoner som Electronic Frontier Foundation, Public Citizen og mange andre, samt hackere som WikiLeaks. Malaysias handelsminister vedkjente etter de mislykkede forhandlingene i november i fjor at «det vil bli svært vanskelig [å få til en avtale]. Det WikiLeaks har avslørt den siste tiden vil ikke hjelpe på prosessen.»3


Betenkte regjeringer

Ifølge de lekkede dokumentene vil praktisk talt ingen deler av hverdagslivet unnslippe de multinasjonale selskapene. TPP vil som klassiske frihandelsavtaler utslette gjenværende tollmurer, men også utarbeide felles standarder for varer (matvarer, plantevernmidler, industrivarer), tjenester (banker, sparekasser, pensjonskasser, forsikringer), opphavsrett og tvisteløsning med de berømte spesialdomstolene som lar private giganter bestride regjeringsbeslutninger.

Innen opphavsrett er de store konsernenes appetitt grenseløs. For opphavsrett «holdt av selskaper, foreslår USA 95 år eksklusiv rett [og også] 120 år når arbeidene ikke har blitt offentliggjort».4 Innenfor medisin kan avtalen bety slutten på generiske medisiner (flesteparten av dagens patenter gjelder i tjue år). Markedets ayatollaher krever til og med at patentsystemet skal gjelde for «diagnostiske, terapeutiske og kirurgiske metoder for behandling av mennesker og dyr». For eksempel vil brukerne bli nødt til å betale for hjerteoperasjoner eller innovative protokoller for screening eller behandling av kreft.

Vi kan også nevne patentering av viltvoksende planter, fjerning av tiltak for kapitalkontroll og merking av genmodifiserte matvarer. Listen er lang som natta.

Men selv de mest liberalistiske regjeringene er betenkte, ettersom den sterkestes rett vil ramme interessene til deres egne kapitalistiske konsern. Canada nekter enkelte utvidelser av opphavsretten. Australian Medical Association (AMA) har bedt sin regjering avvise alle forpliktelser som «kan redusere den australske regjeringens rett til å utvikle en helsepolitikk i tråd med landets behov […], inkludert legemidler, matmerking og tobakklover».5 Regjeringen i Sydney har ikke gitt etter for USAs press ennå. I Vietnam vil myndighetene beskytte landets tekstil- og skoproduksjon. Singapore, Malaysia og Brunei er imot klausuler om tvisteløsning mellom stater og investorer.


Abe gir ikke opp

Men det er i Japan motstanden er størst. Subsidier, regler, kvoter og toll utgjør seriøse barrierer som japanerne ikke vil fjerne uten videre for å glede USA. Riktignok annonserte Abe Japans inntreden i forhandlingene med like mye entusiasme og glød som han var beskjeden under valget han vant i 2012. TPP er «vår siste sjanse», sa han under en pressekonferanse. «Lar vi denne anledningen gå fra oss skyver vi simpelthen Japan ut av verdens maktsentre».6 I mellomtiden stanger TPP mot fem hellige japanske kuer: ris, hvete, storfe- og svinekjøtt, sukker, og meieriprodukter – det vil si 586 varer beskyttet av et kvotesystem. Risimporten kan ikke overstige fem til åtte prosent av landets forbruk, utover det er tollen opptil 780 prosent. For hvete og meieriprodukter er tollsatsen 252 prosent. Det er unødvendig å si at det vil kreve mye politisk akrobatikk for å fjerne disse tollene. Det liberaldemokratiske parti (LDP) ved makten er i all hovedsak reserverte, ettersom bønder og deres familier er en viktig velgermasse.

Likevel er det lite sannsynlig at Abe gir opp. Han ser avtalen som en anledning til at Japan kan gjeninnta lederrollen i Asia, som Kina har erobret. Med en sterk nasjonalistisk retorikk håper han å gjennomføre reformene som ingen annen regjering så langt har klart å få til, verken i landbruket eller industrien. Tiltakene for å få fart på økonomien – også kjent som «abenomics» – har ikke fungert. Nå satser derfor statsministeren på direkte utenlandsinvesteringer (DUI) for å kompensere for de store japanske konsernenes utflytting av produksjon og for å modernisere et aldrende produksjonsapparat: DUI utgjør bare fire prosent av landets BNP, mot 20 prosent i snitt i OECD.


Blir Kina med?

Et annet forventet mirakel fra TPP er åpning av tredjemarkeder for å øke eksporten, spesielt innen atomkraft og jernbane (derfor Mitsubishis ønske om å kjøpe opp Alstom), men også for militærutstyr, som Japan i dag har forbud mot å selge til utlandet. Abe kan finne på å bytte tollreduksjon på meieriprodukter eller kjøtt mot tilgang til bilmarkeder i andre land. Kompromisset henger i lufta. Den japanske regjeringen legger ikke skjul på sitt ønske om å bruke frihandelsavtalen de drøfter med EU for å temme bøndene (som er mer tilbøyelige til å akseptere europeiske matvarestandarder enn amerikanske), få adgang til det europeiske bilmarkedet og – med en styrket posisjon – kreve at USA senker tollen på lastebiler (25 prosent). Det er mange mulige utfall.

Åpenbart vil ikke TPP underskrives i morgen med denne tilnærmingen. Og på amerikansk side er det ikke sikkert at prosjektet vil gli smertefritt gjennom Kongressen: Det republikanske flertallet er imot, på grunn av et inderlig hat mot Obama, i likhet med en del av demokratene.

Kina tar likevel avtalen på alvor. Den kjente spaltisten Christian Edwards i det statlige nyhetsbyrået Xinhua sier det rett fram: «Skjult i TPPs infrastruktur ligger skruene og mutrene til en maskin som kan etablere et amerikansk reguleringsrammeverk etter behovene og ikke minst innfallene til USAs største eksportindustrier – industrier som bruker millioner av dollar på valgkampstøtte for å sikre fordeler.»7 Samtidig har det vært noen uttalelser her og der som antyder at Beijing vil slutte seg til forhandlingene. Enkelte kinesiske økonomer er overbevist om at avtalen kan få fart i de mange reformene og privatiseringene president Xi Jinping og hans team har planlagt, samt å bedre relasjonene til Washington.


En moderne silkevei

Fra et økonomisk perspektiv har de kinesiske myndighetene ingenting imot en utvidelse av frihandelsområdene. Men de ønsker å beholde kontrollen over utvidelsen og bevare midler til å gripe inn, spesielt innen IT og kapitalkontroll. I et geopolitisk perspektiv ønsker ikke kineserne å kaste seg inn i diskusjoner hvor Washington og Tokyo vil undergrave (eller uansett redusere) Kinas innflytelse.

Kina har derfor fremmet et eget prosjekt, Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP), med de ti landene i Asean – det vil si Burma, Brunei, Kambodsja, Indonesia, Laos, Malaysia, Filippinene, Singapore, Thailand og Vietnam – samt Japan, Australia, New Zealand, India og Sør-Korea – de to siste er ikke involvert i TPP. Beijing nøler ikke med å bemerke at disse vil utgjøre halvparten av verdens befolkning og en tredel av handelen. Forhandlingene er allerede i gang, med en særlig oppmerksomhet rettet mot Sør-Korea.

Sør-Korea har et anstrengt forhold til Japan som følge av disputten om øygruppa Dokdo/Takeshima og Abes historierevisjonisme. De koreanske lederne er også bekymret for landets svake vekst. Derfor har de nærmet seg Kina, på tross av uenighetene om Nord-Korea. President Xi presser også på for at Sør-Korea skal signere en ny bilateral frihandelsavtale før toppmøtet i Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) i Beijing i november. Her vil landene i Asean, alle landene omfattet av TPP, Mexico og Russland møtes. En avtale med Sør-Korea, USAs tradisjonelle allierte, vil være en stor seier for de kinesiske lederne.

For å unngå å låse seg til Washington og for å gi litt glans til prosjektet sitt, smykker Xi sine handelsambisjoner med store ord om en renessanse for «Silkeveien», med henvisning til karavanene som fra 2. århundre f. Kr. krysset Sentral-Asia, og senere forsøkte å forbinde Kina og Europa via sjøveien. Til havs synes Kinas handlingsrom lite. På landjorda reiste Xi i fjor høst til Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan og Usbekistan. I mars besøkte han endestasjonen på jernbanen som knytter tyske Duisburg til Chongqing i Kina via Russland, Hviterussland og Polen (16 dager, mot en måned for sjøveien). Kina har inngått flere avtaler med Russland. Vil denne moderne versjonen av den mytiske «Silkeveien» være nok til å motvirke USAs «asiatiske vending»?

Oversatt av R.N.