Korstoget fortsetter

Det er umulig å ta feil, vi ser nå en relansering av «krigen mot terror» i Midtøsten, i rett linje fra korstoget George W. Bush startet etter angrepene 11. september 2001.

Da Barack Obama inntok Det hvite hus, tok han nødvendige grep etter de sviende nederlagene i Irak og Afghanistan. Administrasjonen bannlyste uttrykket «krig mot terror» og jobbet for å trekke USA ut av hengemyra. Denne utviklingen gjenspeilte at den amerikanske opinionen var gått lei av disse intervensjonene som var så kostbare både i menneskeliv og penger. Washington rettet blikket mot Asia og ønsket å glemme det en amerikansk ekspert kalte «the Middle East, the middle of nowhere»1 – med unntak av oljen, var ikke området lenger strategisk interessant.

Men krisene viste seg daglig i Utenriks-departementet, for USA hadde ikke trukket seg ut. Det viser de mange droneangrepene og målrettede drapene i Pakistan, Jemen og Somalia. Guantánamo eksisterer fortsatt, det er fremdeles amerikanske soldater i Afghanistan, og Israel fikk nok en gang amerikansk støtte under angrepet på Gaza i sommer.

Obamas kunngjøring av angrepene mot den islamske stat (IS, som for øvrig ikke burde kalles en stat) i Irak og Syria 10. september, er ikke starten på slutten for organisasjonen, men en opptrapping ingen kan forutse resultatet av. Obama foretrekker militære operasjoner foran politisk handling. Men han begår ikke den samme ideologiske forenklingen som de nykonservative, og avviser enn så lenge å sende inn fotsoldater – selv om det allerede finnes 1500 amerikanske rådgivere på bakken. Han ser også problemene tydeligere enn Bush, noe som forklarer hvorfor han insisterer på å presentere militæraksjonen som basert på internasjonal enighet. FNs sikkerhetsråd fraskrev seg alt ansvar, da de 19. september vedtok en erklæring som var vag nok til at Washington kunne se den som grønt lys for en militærintervensjon ingen ville protestere på.


Svake ledd

Ved første øyekast virker koalisjonen mot IS mer fryktinngytende enn den som ble stablet på beina mot Gaddafi i Libya. Under toppmøtet i Wales 4. og 5. september annonserte NATO at de utgjorde «kjernen» i koalisjonen sammen med ti land, deriblant USA, Frankrike og Tyrkia. I Paris 15. september lovte 26 land at de i prinsippet sluttet seg til, blant disse var medlemslandene i Golfrådet (GCC),2 Russland og Kina. Algerie er vanligvis reservert når det kommer til vestlige intervensjoner i området, men støtter koalisjonen i Irak. Selv Iran, som ikke er med i koalisjonen, ser på IS og deres tordentaler mot sjiaene som en dødelig trussel.

I religiøse miljøer har Al-Azhar-universitetet i Kairo og De skriftlærdes råd i Riyadh uttalt seg i samme retning. Sistnevnte fordømmer ikke bare IS, men også Hizbollah, houthiene i Jemen og de irakiske sjiamilitsene. Ikke engang under krigen i 1990–1991 etter Saddam Husseins invasjon av Kuwait, ble en så enstemmig allianse etablert.

«En kjede er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd,» sa Lenin om de imperialistiske alliansene under første verdenskrig. Og kjeden som skal omringe og kvele IS har flere svake ledd.


Uklart begrep

Selv om Tyrkia er med i NATO og har 1200 kilometer med grense til Irak og Syria, framstår landet som det svakeste. Regjeringen i Ankara nekter amerikanerne å bruke Incirlik-basen til operasjoner i området, men tillater at den brukes til humanitære operasjoner og logistikk. Tyrkerne forsvarte først sin tilbakeholdenhet med de 49 gislene IS tok i det tyrkiske konsulatet i Mosul da de erobret byen natt til 9. juni. Men Tyrkia endret ikke holdning etter at disse ble løslatt 19. september.

De tyrkiske reservasjonene må ses på bakgrunn av landets rolle i Syria, hvor tyrkerne prioriterer Assad-regimets fall. Tyrkia har latt den syriske opposisjonen etablere rekrutteringsnettverk på tyrkisk jord, og for de mest radikale delene av opposisjonen som er knyttet til Al-Qaida og IS. Tyrkerne er faktisk blant de viktigste utenlandske krigerne i opposisjonen.3 Med halvannen million syriske flyktninger i landet er tyrkerne redde for at et direkte engasjement mot IS vil føre til en attentatbølge i Tyrkia.

Men den viktigste grunnen til Tyrkias reservasjoner er kurderne. Ankara er i dialog med Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) om avvæpning. Derfor liker ikke tyrkerne at PKK nå får militær støtte. For selv om kurderne har stoppet IS’ framrykking noen steder, er det ikke irakiske peshmerga – krigerne som er «klare til å møte døden» ifølge navnet – som har sloss mest. Siden den kurdiske delen av Irak i praksis ble selvstendig (etter den første Golfkrigen i 1990–1991), har lederne først og fremst interessert seg for forretninger og interne splittelser. Utvidelse av territoriet (erobring av Kirkuk) og uavhengighet er hovedmålene, ikke å slåss mot IS. Det er PKK og særlig partiets syriske gren, Partiet for den demokratiske union (PYD), som har levert de fleste krigerne. Selv om disse bevegelsene står på Washingtons og Brussels liste over terrororganisasjoner, kan de utvilsomt få tak i våpen som Vesten har levert til «kurderne». Nok et bevis på at «terrorisme» er et uklart begrep som først og fremst brukes for å diskreditere den ene eller den andre organisasjonen for å legitimere væpnede angrep.


Iran er imot

Det andre usikre leddet i kjeden er Saudi-Arabia. De seneste månedene har landet gjennomført radikale tiltak mot IS med strenge terrorlover, som også brukes mot opposisjonelle. Landet har ikke glemt Al-Qaidas blodige attentater i 2003–2006. Riyadh prøver også å dempe uttalelser fra religiøse ledere. Ministeren for religiøse saker har sendt over hundre «ekstremister» på intensive omskoleringskurs, med beskjed om at de får sparken hvis de ikke forandrer seg.4 Det gjenstår å se hvilke konsekvenser denne nye kursen får for folk som i tiår er flasket opp med en ekstremistisk tolkning av islam, og som de i stor grad har forsøkt å spre over hele verden.

Som mange av regionens ledere har kong Abdullah liten tillit til Obama. Han tilgir ikke at han lot Hosni Mubarak i stikken i 2011, og at han nektet å bombe Syria i fjor. Han tviler på Obamas evne til å skape reell endring i Bagdad, som kongen mener er fullstendig underlagt Iran. Saudi-Arabia føler solidaritet med de irakiske sunniene, som de har hjulpet flere ganger. Og de mener den tidligere regjeringen til Nuri al-Maliki er hovedansvarlig for framveksten til IS på grunn av dens sunnifiendtlige politikk. Mistroen til Iran er dypt rotfestet og den statsstøttede pressen hevder, stikk i strid med all logikk, at IS-krigere kan skjule seg i Iran.5 En forsiktig tilnærming kan skimtes mellom Teheran og Riyadh, men en solid allianse er utenkelig.

Offisielt har ikke Iran sluttet seg til koalisjonen. Landet nektet å delta på Paris-konferansen 15. september, samtidig som Riyadh la ned veto mot iransk deltakelse i koalisjonen, noe som svekker fronten mot IS. Enkelte iranske ledere ønsket faktisk å reise til Paris, men 75 år gamle og nyopererte Khameini uttalte fra sykehuset: «Amerikanerne har dårlige hensikter. De har hendene fulle av irakisk blod, vi kan ikke samarbeide med dem.»6 I likhet med Russland, er Iran imot all bombing av IS i Syria uten godkjennelse fra regjeringen i Damaskus.


Dømt til kaos

Teheran og Washington fører kompliserte forhandlinger om Irans atomprogram, som skal være avsluttet før 24. november. En avtale vil gjøre det mulig å kaste et nytt blikk på problemene i regionen (Syria, Jemen, Libanon), men det er lite trolig at Iran vil tillate amerikanerne en ny innflytelse i Irak på bekostning av Iran.

USA finner ingen trøst i det politiske landskapet i Irak. De Iran-tilknyttede sjiamilitsene har sendt ut en felles pressemelding der de advarer mot amerikanske soldater på bakken.7 Den største militsen, Asaib al-Haq («De rettferdiges liga»), som i sin tid ble opprettet av al-Maliki, holder den nye statslederen Haidar al-Abadi under oppsyn: De klarte å stoppe utnevningene av forsvars- og innenriksministre, noe som kunne ha symbolisert de nye makthavernes «åpning».8 Skal denne militsen, som er kjent for sine angrep på sunnier som den kaller «spioner», bli spydspissen i krigen mot IS?

En gjenerobring forutsetter en nasjonal samlingsregjering i Bagdad. Selv om statsminister al-Abadi har tatt noen grep, innført en mer jovial stil,9 og beordret bombing av sivile områder under IS’ kontroll, virker han ute av stand til å samle alle de politiske kreftene: Sjiamilitsene er for sterke sammenlignet med hæren, sunniene er traumatiserte av volden i 2006–2007, da de deltok i kampen mot Al-Qaida for så å bli marginalisert og undertrykt. De kurdiske lederne drømmer på sin side bare om en uavhengig stat. Og med grunnloven USA skrev i 2005 har Irak fått et konfesjonelt system som minner om Libanons. Systemet gjør det praktisk talt umulig å danne nye ikke-konfesjonelle partier. Uten en politisk reform er Irak dømt til splittelse og kaos.


Historiens lærepenger

Hva vil neste etappe bli, om irakerne, selv med amerikansk luftstøtte, viser seg ute av stand til å drive IS tilbake? 15. september sa USAs forsvarssjef, Martin E. Dempsey, til Senatets militærkomité at han ikke utelukket utplassering av amerikanske tropper hvis dagens strategi ikke fungerer. Tidligere CIA- og NSA-sjef Michael Hayden var enda mer eksplisitt da han ble intervjuet på Fox News dagen før: «Jeg tror vi vil ha spesialstyrker i Irak og i Syria. Jeg tror ikke vi vil ha regulære tropper, selv om to tidligere sjefer for Centcom [sentralkommandoen med ansvar for Midtøsten] mener at det går mot en slik løsning. For øyeblikket er ikke jeg der.»10

Den innflytelsesrike militæreksperten Anthony H. Codesman fra Center for Strategic and International Studies (CSIS, Washington), som er imot utplassering av amerikanske tropper, sier at Irak fortsatt har dyktige kampenheter, men vil ha bruk for spesialstyrker og andre eksperter for å koordinere, trene og skape bindeledd mellom bakke- og luftstyrkene: «All vår erfaring fra Vietnam, Afghanistan, tidligere kamper i Irak, forsøkene på å skape effektive opprørere i Syria og lavintensitetskampene i Jemen forsterker en avgjørende militærhistorisk leksjon. Styrkene til svake og splittede vertsland trenger hjelp på kampnivå for å utvikle samhold, effektivt lederskap og kampevner.»11 Hva skal man si om Syria, hvis utslettelse av IS i Irak synes utenfor rekkevidde? Både USA og Frankrike er imot enhver rehabilitering av Assad. Få observatører tror at de 500 millioner dollar Kongressen bevilget for å hjelpe den moderate syriske opposisjonen vil endre styrkeforholdet på bakken. Hvem skal da lede landoffensiven mot IS? Den målrettede bombingen i Syria som startet 22. september, vil ikke ha større effekt enn i Irak. Og den kan bli politisk kostbar: Iran og Russland er imot, mens Frankrike, et av de få landene som er militært engasjert sammen med Washington, nekter å utvide bombingen til Syria før det foreligger en FN-resolusjon.

Historien har noen lærepenger å tilby. I 1955 sendte USA en gruppe militærrådgivere til Vietnam for å reorganisere hæren. I 1959 var antallet økt til femten, i 1965 var det over hundre tusen soldater der. Vietnamkrigen varte helt til 1975, da USA endelig aksepterte at det, trass i en formidabel militær armada, alltid er vanskelig å avgjøre hva som er bra for et annet folk.

Oversatt av L.H.T