Bolverk mot verden

For å hindre flyktningstrømmer inn i Europa, skal EUs festningsverk forsterkes og teknologiseres. Militarisering av Europas yttergrenser er blitt en milliardindustri.

Vi har sett de forferdelige bildene: En overfylt gummibåt i Middelhavet, stuet til randen av flyktninger. Navnløse afrikanere som skylles opp på stranden i Sicilia. Afghanere som klamrer seg fast til høyhastighetstog gjennom Europa.

Europas politikere skremmes av andre bilder: Å ikke kunne holde fattige, uutdannede flyktninger borte fra det europeiske slaraffenland av sosiale ytelser, helsetjenester, minstelønninger og universelle rettigheter. Hvis man ikke holder Middelhavets flyktninger utenfor velferdsstatene, fryktes det, vil systemene bryte sammen under sin egen vekt.

Ifølge FN må vi helt tilbake til andre verdenskrig for å telle like mange flyktninger i verden som i dag. Afghanistan og Syria fordriver flest, etterfulgt av Somalia. Fluktrutene blir stadig mer risikable. International Organisation for Migration har rangert 2014 som det dødeligste fluktåret siden de begynte å føre statistikk ved årtusenskiftet. Fra januar til september i år mistet over 4000 flyktninger livet i grenseområder, de fleste i forsøk på å nå Europa via Middelhavet.1 Løsningen på det voksende flyktningproblemet ble lansert av Frontex, EUs kontrollmyndighet for Europas yttergrenser, i desember i fjor. For å holde flyktningstrømmen ute av Europa har grensebyrået fått grønt lys av EU til å lansere Eurosur (European Border Surveillance System), et høyteknologisk overvåkningsprosjekt som skal koordinere overvåkning og satellittbåren informasjonsdeling mellom europeiske myndigheter, 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Droner, infrarøde kameraer og avansert satellitteknologi skal installeres ved Europas land-, luft- og havgrenser i løpet av de neste fem årene. Hensikten er, ifølge Frontex, å lettere få øye på grenseoverløperne og forhindre menneskesmugling, grensekriminalitet, infiltrasjon av potensielle terrorister og nye dødsfall.


Lobbyvirksomhet og outsourcing

I tillegg til 19 EU-land bidrar også Norge til Eurosur. Støtten regnes ut fra deltakerlandenes BNP, og går over politibudsjettet. Men nøyaktig hvor mye prosjektet vil koste, er fremdeles uklart. EU har øremerket 244 millioner euro, men anslår at prosjektet vil koste rundt 340 millioner euro fram til det er fullført i 2020. Differansen må dekkes av landene som mottar tjenestene, siden de fremdeles har det formelle ansvaret for egne grenser. Grenseland som Italia, Spania og Hellas, som bærer hovedbyrden av flyktningstrømmen fra Middelhavet, må derfor ta store deler av regningen selv.

Kostnadene kan også bli langt større. Forskningsrapporten Borderline, utført av den internasjonale Henrich B…ll-stiftelsen, anslår at Eurosur totalt vil koste et sted mellom 874 og én milliard euro.2

– Eurosur er et uttrykk for et framvoksende grensekontrollmarked innen militær sikkerhetsindustri. Det er milliarder av euro i omløp, sier Martin Lemberg-Pedersen over telefon fra Danmark.

Han er postdoktor ved Centre for Advanced Migration Studies i København, og svært kritisk til privatiseringen av EUs grenseaktører. Lemberg-Pedersen kan fortelle at Eurosur-prosjektet ble outsourcet til det tyske IT-konglomeratet ESG, som har den overordnede oppgaven å tilrettelegge de teknologiske strukturene – droner, satellitter, radarsystemer og roboter – via omfattende underleveranser til private sikkerhetsselskaper og våpenprodusenter. På Eurosurs kontraktpapirer står nå både italienske, franske, britiske, greske, israelske og tyrkiske våpenprodusenter, som allerede har mottatt millioner i EU-støtte.

– Outsourcing blir et demokratisk og humanitært problem når grensens infrastruktur bygges av folk som først og fremst betrakter immigranter som sikkerhetstrusler, og ikke som bærere av universelle rettigheter, sier Lemberg-Pedersen.

– Droner kan gjøre mye, men de gjenkjenner ikke legitime asylkrav. Sikkerhetsindustrien er profittorientert, og har ingen kompetanse til å strukturere humanitær beskyttelse.

Frontex

Klikk for større bilde

Hvem vokter?

Problemet er eldgammelt: Quis custodiet ipos qustodes? Hvem vokter vokterne? Den nye europeiske grensekontrollen har dessuten tilført det gamle dilemmaet en helt ny dimensjon: Hvem er vokterne?

Lemberg-Pedersen mener den flerhodede sikkerhetsindustrien vil styre den politiske utviklingen i tiden fremover.

– Jo mer komplekst markedet blir, desto større mulighet har regjeringene til å distansere seg fra kontroversielle aspekter og det juridiske ansvaret ved grensekontroll. Eurosur er et ledd i en prosess som blir stadig vanskeligere å reversere. Det låser den politiske utviklingen til en bestemt retning, og pengene følger etter, sier han.

Hensiktene, ifølge Lemberg-Pedersen, er ikke bare å holde flyktningene på riktig side av Middelhavet. Det finnes også økonomiske føringer, for eksempel når EUs egen European Investment Bank (EIB) innvilger lavrentelån til private sikkerhetsselskaper, som i den andre enden subsidieres av EU. Frontex har bekreftet å ha tatt regningen for våpenoppvisninger og workshops i Hellas, der giganter som Israel Aerospace Industries og Lockheed Martin demonstrerte overvåkningsløsninger for potensielle greske kunder.3 Private og offentlige interesser ser ut til å ha smeltet sammen.

– Forsyning skaper etterspørsel, understreker Lemberg-Pedersen.

– Militærindustrien driver aktiv lobbyvirksomhet for å si ‘hør her, vi er nødt til å lage høyteknologiske grensesystemer, og det kan vi lage for dere hvis vi får enda mer EU-støtte’.

Selv har han liten tro på at Eurosur-prosjektet vil fungere:

– Det er en kjempestor kontrollmekanisme som er dømt til å mislykkes, fordi den ikke tar tak i hovedproblemene; verken de rekordmange konfliktene som skaper flyktningstrømmer i Europas nærområder, eller asymmetrien i asylansvaret mellom Nord- og Sør-Europa, som holdes i live gjennom Dublin-regelverket. Land som Hellas, Italia, Spania og Tyrkia er lei av å ta imot det store flertallet av asylsøkere, mens nordvestlige medlemsland aktivt motarbeider en mer rettferdig fordeling av flyktninger i Europa.


Gresk tragedie

Dublin-avtalen fra 1997 – som i dag omfatter EU-landene, samt Norge, Island, Liechtenstein og Sveits – etablerte regelen om at flyktningene må få behandlet søknaden i det første landet de søker asyl i. Tanken var å avskrekke asylsøkere fra å hoppe fra avslag i et EU-land til et annet.

Avtalen har blitt et stort problem for kystlandene, som har blitt «straffet» for sin geografiske plassering. I møte med overbelastede asylsystemer og et dårlig arbeidsmarked, reiser mange asylsøkere nordover i Europa. Mektigere EU-land er på sin side misfornøyde med kystlandenes grensehåndtering. Land som Tyskland og Østerrike har lagt press på Hellas for å forsegle grensene til Tyrkia – «en åpen låvedør» kalte Østerrikes innenriksminister Johanna Mikl-Leitner den i 2012.4 Det hadde da blitt kjent at ni av ti av Europas flyktninger hadde tatt seg inn over grenseelven Evros.

Med en kystlinje på 15 000 kilometer, kunne Hellas vanskelig gjøre som Bulgaria, som har reist en 33 kilometer lang mur langs grensen mot Tyrkia for å demme opp for tilstrømmingen av syriske fotflyktninger. Heller ikke muren som ble reist ved den gresk-tyrkiske landegrensen, bevoktet av grensepoliti fra Frontex, har klart å holde de fortvilte menneskene ute. Skal vi tro Hellas’ ordensminister, Vassilis Kikilias, har antall båtflyktninger fra Tyrkia til Hellas økt med 800 prosent de to siste årene.5 Nå mener den greske regjeringen, som allerede har mottatt store summer for å holde det belastede asylsystemet over vann, at håndteringen av flyktningstrømmen krever ytterligere finansiering fra EU.


Rettsstridig praksis

– Løsningen er meget enkel, sier Spyros Rizakos, advokaten som leder den greske asylorganisasjonen AITIMA.

Han står ved Vaterlandsbroa i Oslo på en regntung søndag, ikke langt fra Anker Hostel, der han er innlosjert med EØS-midler. I fire dager har han gjentatt den enkle løsningen til NOAS, Amnesty og journalister som vil høre, og det er verken snakk om mer penger eller overvåkning.

– Det er meget enkelt å skrote Dublin-regelverket og implementere et rettferdig asylsystem. Flyktningene må distribueres jevnt mellom EU-statene etter kapasitet, sier Rizakos.

– Det hele er et spørsmål om makt og politisk vilje. Sterke EU-stater er overhodet ikke interessert i å ta sin del av byrden.

I hans gjeldstyngede hjemland har euroskepsisen vokst seg så stor at det eneste argumentet for å beholde EU-samarbeidet, er at alternativet er verre.

Rizakos deler skepsisen, for EU generelt og Frontex spesielt.

– EUs grensepolitikk er ikke forenlig med rettsikkerhet og universelle rettigheter. Det er en økende tendens, ikke bare i Hellas, men i hele Europa. Mange av de rettighetene vi tok for gitt for få år siden er nå truet, mener Rizakos.

– For eksempel innførte greske myndigheter en ny praksis i februar i år, som gjør det mulig å varetektsfengsle flyktninger på ubestemt tid – ut over EU-lovgivningens maksimumsperiode på 18 måneder.

En gresk domstol kom fram til at den nye praksisen var rettsstridig, men ble ikke lyttet til. Rizakos beklager seg over at den juridiske bistanden han selv yter, i tråd med Flyktningkonvensjonen og EUs returdirektiv, regelrett blir overstyrt av myndighetene.

– Tvilsomme lovendringer og strengere overvåkning vil ikke hindre flyktninger i å søke seg til Europa. Det fører bare til farligere fluktruter og dyrere menneskesmuglere. Når de først kommer, må vi gi flyktningene den beskyttelsen de har krav på, mener Rizakos.

– Men det finnes også en annen løsning, sier han, og lar ordene henge litt i luften før han fortsetter:

– Store deler av flyktningstrømmene er direkte konsekvenser av vestlig intervensjon, som i Irak og Afghanistan. For å stanse flyktningstrømmen må vi endre grunnstrukturen i utenrikspolitikken. Vi må rett og slett slutte å lage behov for at folk må flykte.

Han sitter med armene utslått. Verden er ikke et sted for enkle løsninger.

– Problemet, sier Rizakos, er at ingen bryr seg.

© norske LMD

 Frida Skatvik er frilansjournalist.