Utopi foran frysedisken

Med sin siste roman Et norsk hus åpenbarer Vigdis Hjorth gapet mellom hverdagslivets dilemmaer og høye idealer hos en tekstilkunstner som vil veve et politisk storverk til Grunnlovsjubileet.

Våre liv utspiller seg mellom idealer og realiteter. Vi kan ha høye tanker om hvordan ting skal være, men mange planer og ideer forblir på tankestadiet eller henvises til en nedstøvet bokhylle. Ungdommens høyspente tanker om politikk og kultur utsettes for slitasje etterhvert som voksenlivets forpliktelser spinner sitt finmaskede nett. Noen fortsetter riktignok å holde fanen høyt hevet, men de fleste slår seg til ro med jobb, barn og kjæreste. Forefallende oppgaver, regninger som må betales og bleier som skal skiftes blir viktigere enn kampen mot verdens urettferdighet. Det er ikke alt man får tid til lenger, er det vel?

Men problemene forsvinner ikke. Folk sulter og undertrykkes. Så lenge det er slik vil vi fortsatt kunne oppildnes. En dag leser du en aviskommentar som setter tingene på plass og hjemsøkes av de slumrende idealers spøkelser. Eller kanskje skjer det noe dramatisk, som en ulykke eller en pandemi, som aktiverer engasjementet igjen. Kanskje går du i demonstrasjonstog eller sender en e-post-protest i regi av Amnesty. Til neste regning kommer og barnet skriker, eller spørsmålet om hva man skal spise til helgen – fisk eller kjøtt? – melder seg med full kraft fredag ettermiddag. Avstanden mellom idealenes verden og frysedisken på Rimi er tilsynelatende stor.

Hvorfor er det slik? Og hva kan vi gjøre med det? For å svare på slike spørsmål er det nødvendig å finne en større plattform å tenke fra, et sted hvor virkelighet og forestillingsevne kan forenes. Hos Vigdis Hjorth er litteraturen en slik plattform.


Hvert sitt hus

Tekstilkunstneren Alma er hovedpersonen i Vigdis Hjorths siste roman Et norsk hus. Hun slites også mellom hverdagslivets dilemmaer og høye idealer. Når vi blir kjent med henne har hun skaffet seg et rimelig hus med et anneks som skal leies ut for å spe på den slunkne kunstnerinntekten. Men «hun vil ikke ha med leieboeren å gjøre, slippe å se ham, glemme at han er der, bare pengene inn på konto.» Når hun får et polsk par som leietakere, møter hun seg selv i døra. De nekter å sette bilen der hun vil. De sorterer ikke søpla. De planter nye busker på plenen og bruker altfor mye strøm og varmtvann. De er ikke miljøbevisste og trekker seg unna sosialdemokratiets forpliktelser.

«Hennes sosiale engasjement strekker seg til kanten av teppene hun vever, men rakner når reelle problemer presser seg på.»

Etterhvert viser det seg at mannen i huset, Alan, antakelig mishandler sin kone. Han havner i fengsel, og kona Slawomira blir alene med datteren. Hun har ikke jobb, så Nav ender opp med å betale husleien. Foreløpig har det gått greit mellom huseier og leietaker, men gradvis surner forholdet mellom Alma og Slawomira. Gjennom hele romanen dras Alma mellom avsky og irritasjon overfor polakkene på den ene siden, og empati og hjelpsomhet på den andre. Hun vedkjenner seg å være offer for stereotype forestillinger om polakker som «dumme arbeidere og skattesnytere», men hun innser også at leieboerne lider under både fordommene og nordmenns lukkethet. De «utholder norskhet», som hun sier. Det er mye som tyder på at leieboerne lever under langt fra ideelle forhold, ikke minst når den voldelige Alan kommer tilbake. Men Alma orker ikke å undersøke saken nærmere. Hun lever i sitt hus, de i sitt. Hun vil ikke vite, hun vil ikke se.


Selvforelsket drømmebilde

Utsatte grupper får en ganske annen, og idealisert, behandling i hennes virke som tekstilkunster. Som enhver samtidskunstner med respekt for seg selv, er Alma sosialt engasjert og opptatt av rettferdighet og forholdet mellom mennesker i sitt kreative arbeid. «Overflaten er ikke likegyldig for en tekstilkunster», skriver Hjorth lakonisk. «Hun ville, det måtte hun bare innrømme, lage noe som ble sett, som fikk folks øyne opp for noe de ikke hadde sett før, så de forsto noe de ikke hadde forstått før.» Når hun ikke lenger er fanget av hverdagens dilemmaer, vil hun få mennesker til å tenke og tale den svakes sak gjennom kunsten sin. Men får Alma sving på ambisjonene?

Romanen følger henne gjennom flere forsøk. I verket Uforløst brann bearbeider hun sine egne traumer fra skoletiden. De fleste, tenker hun, sliter med det samme som hun selv gjorde, så hun begynner å brodere mennesker i stedet for trær, som hun pleide før. Hun vil veve individer kuet av ensomhet, skam og kvelende konformitet. Nennsomt broderer hun strevet «med å holde seg flytende», som hun kjenner så godt fra skoledagene, inn i tøyet. I et annet verk, som hun vever etter en krangel med kjæresten som syns hun er usosial, vil hun fordype seg i «hvordan det skal være mellom menneskene». Men det er det store teppet til Grunnlovsfeiringen som skal bli hennes magnum opus. Med det kan hun artikulere sin politiske pondus på en utstilling som skal vandre rundt det ganske land. Her skal hun endelig stå frem som selvstendig politisk subjekt, ansikt til ansikt med mennene på Eidsvold i 1814.

Men lett blir det ikke. Hun vil ikke lage noen idyll, det er hun viss om. Hun vil heller ikke lage noe selvforelsket drømmebilde av det norske, som i Rolf Jacobsens Tømmer – et dikt som siteres flere ganger i Et norsk hus: «For det er en stor fred i tømmeret/ og et stort lys i det/ som kan skinne langt inn i kveldene/ om sommeren». For Alma blir dette for svermerisk, rustikt og forsonende. Hun vil gripe realiteten både i Grunnloven og i det norske. Når hun står overfor roten av sosialdemokratiet, begynner det uforløste forholdet mellom liv og kunst å vise seg.


Strukturell vold

Alma er innom flere alternativer for å løse Grunnloven som tekstilkunstproblem. På et arbeidsopphold i Trieste er hun vitne til en demonstrasjon hvor arbeidsløse buldrer mot makten. Hun får for seg at hun må eksponere raseri og sinne i grunnlovsteppet. Glansbildet Norge skal rives i filler av urkrefter i befolkningen. Dormende fortrengte følelser må slippes ut for at noe skal skje her i landet, tenker hun. Vi er så servile. Men så kommer hun over en bok om en kvinne som urettmessig havnet på psykiatrisk sykehus rundt forrige århundreskifte, og vil lage noe om henne. Kvinners rettigheter og glemte kvinneskjebner skal komme til syne med loven som ramme. Men etter hvert forlater hun også denne ideen.

«Hjorths bragd er å gi eksempler på hvordan filosofi og politikk kan frigjøres fra sin idealiserte form og realiseres i hverdagslivet.»

Alma står fast. Kanskje hun prøver for hardt? Det er tross alt «under lediggang og flanering at nedsenkede sannheter kan komme til overflaten», som hun selv formulerer det. Til slutt er det den overordnede asymmetrien mellom rike og fattige hun ender opp med. Men heller ikke den synes å fungere som mal for hennes politiske storverk. «Det var for enkelt. For enkelt å tegne rikdommen på den ene halvdelen av kloden, fattigdommen på den andre, slik var det blitt, at det var banalt. Samtidig var det umulig med dette in mente å hylle norsk selvstendighet og norsk demokrati og fredsnasjon», tenker Alma når hun planlegger grunnlovsteppet. Alma vil gjøre noe, men ser ikke klart. Hun vil være edel og kjempe for det gode, men vet ikke hvordan hun skal gjøre det. Hun «hadde en foruroligende følelse av at det var dramatisk, at det foregikk en avgjørende verdikamp rett i nærheten, men hun var ikke i stand til å lese situasjonen, så hun kunne ikke ta stilling, involvere seg eller kjempe, alt var tåke og forvirring.»

Hun nærmer seg til slutt kjernen av Grunnloven, men også avstanden mellom ideal og virkelighet, i sine grublinger i forlengelsen av en tekst av Nils Christie, hentet fra gymnasieboka Det norske samfunn. Denne fant hun frem da hun jobbet med Uforløst brann og blir liggende og ulme i bakgrunnen gjennom hele romanen. Hun tar den stadig frem for å finne inspirasjon.

Christie definerer vold på to måter. På den ene siden finnes en direkte vold, som kan utøves ved å angripe andre stater. Men det finnes også en indirekte vold, som holdes levende ved å ikke forhindre andre staters maktbruk mot egen eller andre lands befolkning. Norge er en god kraft i verdenssamfunnet, og kan smykke seg med å være forkjemper for menneskerettigheter, ha ytringsfrihet og høy grad av likhet, men likevel bidrar vi til å opprettholde en grunnleggende urettferdig verdensorden og utøver dermed indirekte vold mot andre land og mennesker, tenker Alma. Begrepsskillet minner om Slavoj Žižeks tanker i essayet Vold.1 Her skiller han mellom subjektiv vold, utført av enkeltaktører, og systemisk vold, som er en global strukturell ubalanse som gir mennesker ujevn tilgang på goder. Mens den subjektive volden er lett å ta avstand fra, siden det er en identifiserbar aktør som står bak, er den systemiske volden vanskeligere å forholde seg til. Den griper inn i det innerste av vår tenkemåte. Skal vi bryte med den, må vi ta et oppgjør med oss selv, og hvordan vi med tanker og handlinger bidrar til å opprettholde ulikheten mellom menneskene. For Žižek er løsningen, ikke uventet, at vi bryter med kapitalismen, men Alma klarer ikke å handle etter slike innsikter. Hun klarer ikke å skape et bilde av den overordnede urettferdigheten i verdenssystemet uten å henfalle til stereotypier.


Personlig frigjøring

Men et frø er sådd. Selvbedraget kommer til overflaten. Norge yter bistand, men jobber ikke mot Verdensbankens opprettholdelse av skillet mellom rike og fattige land. Den strukturelle eller systemiske volden kan ha et humant ansikt, som Žižek og Christie påpeker, men samtidig bidra indirekte til urettferdighet. Her kan vi trekke en parallell til Alma selv og forholdet mellom liv og kunst.

Selv om man kan ha alt i skjønneste orden i sitt eget hus, har ikke nødvendigvis naboen det bra. Slik er det med rike Norge. Men slik er det med Alma også, som ikke vil ha sine nære omgivelser innpå seg og nekter å se sin egen nabo – selv om naboen kroppsliggjør det hun jobber med i grunnlovsarbeidet. For er ikke problemet at hun bare er opptatt av rettferdighet så lenge det er en del av hennes egen kunst? Det sosiale engasjementet hennes strekker seg til kanten av teppene hun vever, men rakner og blir utydelig når de reelle problemene presser seg på. Det ligger en vold i å lukke øynene og opprettholde grenser rundt sin egen verden, noe som kan gjelde både Norge som nasjon og Alma som kunstner.

Her vil nok mange kjenne seg igjen. Problemet er mer uhåndterlig når vi får det rett i fleisen enn når det foregår i et fjernt land. Det er lett å donere noen kroner, grave enda dypere i potetgullposen og fortsette på neste Game of Thrones-episode med god samvittighet. Men banker lidelsen og fattigdommen på døra blir alt mye mer komplisert. Det er der vår empati og forståelse for urettferdighet viser sitt sanne ansikt – ikke når du donerer 200 kroner til Ebola-bekjempelse på SMS.

Hjorth har i flere romaner tatt for seg berøringspunktene mellom hverdagsliv og ideal, og i hennes to siste har tematikken tilspisset seg. I Leve posthornet! (2012) tematiserer hun hvordan vanlige liv, oppfylt til punkt og prikke, lett henfaller til konformitet og manglende selvstendige vurderinger. Når kommunikasjonsrådgiveren Ellinor finner sine gamle brev og dagbøker, sjokkeres hun over hvor generelle og pregløse de fremstår. «Navnene kunne byttes ut, datoene byttes om, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg. Og nå var det annerledes, det hadde hjulpet å bli eldre?» Ellinor finner veien ut av det konforme og inautentiske livet ved å forplikte seg til en sak, nemlig kampen mot liberaliseringen av postdirektivet. Hun har ikke fått et helt nytt syn på tilværelsen eller endret politisk ståsted, men realiserer en idé gjennom konkret handling. På denne måten lokaliseres Ellinor for seg selv, som tenkende og handlende, men også omgivelsene hennes kommer klarere til syne. Hun tror på noe og handler etter en verdi hun setter høyt.

Søren Kierkegaard ruver i bakgrunnen her, som en tenker som dramatiserer overgangen fra ett stadium av forståelse til et annet. Kierkegaards krav om autentisitet og mot til å kaste seg ut i troen omsettes i en begripelig, enkel og sjarmerende fortelling om personlig frigjøring. «Det er under evighetens horisont og i det virkelig store perspektivet mennesket skal leve. Vi skal ikke tenke dårligere om oss selv enn at vi hører hjemme der, hver enkelt. Nå begynner Dagsrevyen,» skriver Hjorth med glimt i øyet i et essay om inspirasjonen fra Kierkegaard i fjorårets essaysamling Fryd og fare.


Stadier på livets vei

Mot slutten av Et norsk hus innser Alma at hennes sosiale engasjement egentlig har vært en avansert form for selvbeskuelse eller narsissisme. For «det handlet jo ikke om andre enn henne, hun presset bare sin egen selvforståelse og tankeverden i all dens ufullkommenhet ned over de stakkars sakesløse menneskene hun brukte historiene til, fylte ublutt ut slik det passet henne.» Det er lett å le av et politisk engasjement som antar en narsissistisk positur, der kunstnerens habitus er viktigere enn kunstens virkninger. Men Hjorth er ikke ute etter å avsløre sine hovedpersoners karakterbrist, men å skape et mer allment bilde av hvordan vi alle forholder oss til verden. Alma opplever ikke samme type frigjøring som Ellinor, men alle bestanddelene som skal til ligger foran henne. Det er opp til leseren, denne gang, å sette brikkene sammen.

Det er ofte en avstand mellom ideenes verden og hverdagslivet, men det er først når du klarer å oversette verdier til livet, at du faktisk lever. Skjer ikke dette er selvbedraget, som vi ser hos Alma, eller lammende konformitet, som vi ser hos Ellinor, snublende nær. Livet leves kun når man realiserer de verdiene man tror på. Det er disse stadiene på livets vei som vil gjøre oss til oss, som vil skape forpliktelser og mening, men også opprette en myndighet i oss selv, som ellers vil forsvinne i «det man gjør,» slik Ellinor oppdaget at hun gjorde i sine dagbøker.

Hjorths bragd er at hun lager eksempler på hvordan filosofi og politikk kan frigjøres fra sin idealiserte form og realiseres i hverdagslivet. Fortellinger om erkjennelsens vei med alle dets stadier, slik Hjorths romaner byr på, har en oppdragende funksjon i positiv forstand, fordi de innbyr til å undersøke sin egen tankeverden og handlemåte. Forholdet mellom ideal og realitet er spesielt prekært når det gjelder kunsten, litteraturen og filosofien, for klarer man ikke realisere ideene man møter der i hverdagen, blir avstanden desto mer pinlig. Det hjelper ikke, antyder Hjorth, at vi leser interessante tekster og ser grensesprengende kunst om det ikke omsettes i livet til hver enkelt av oss. På denne måten dannes det en pedagogisk forbindelse mellom litteraturen og livet: Litteraturen blir et arkiv for levemåter og tankebaner som man kan trekke veksler på i sitt eget liv. Litteraturen blir et redskap for forskning på menneskelivet, fordi den øker horisonten vi kan forestille oss livet innenfor. Hjorths fortellinger er eksempler til etterfølgelse og en oppfordring til å oversette teoretiske og kunstneriske innsikter til handling i leserens eget liv.

© norske LMD

Kjetil Røed er kritiker.