Veldedighet mot velferdsstaten

Amerikanske politikere har i lang tid ment at frivillige og veldedige organisasjoner er bedre enn offentlige sosiale tjenester, eller i det minste billigere. Rike givere får mye oppmerksomhet, men fortsatt er det staten som i stor grad finansierer veldedigheten.

Kort tid før finanskrisen bygde Detroit et stort sosialsenter i et fattig strøk sørvest i byen. Da bygget sto ferdig i 2008, ble det stående sørgelig tomt: Byen ble rammet av økonomisk krise og kuttet hemningsløst i sosialbudsjettene. Ledelsen i Ford-konsernet følte seg kanskje litt skyldige siden de hadde flyttet så mange fabrikker fra den tidligere bilhovedstaden, og ga ti millioner dollar til senteret, som endelig kunne åpne og dele ut matpakker, gi skrive- og leseopplæring, og arrangere fritidsaktiviteter for de unge.

Noen måneder senere ble byen erklært konkurs. For å unngå kutt i de ansattes pensjoner, ville byen auksjonere bort kunstverk fra Institute of Arts, blant annet verker av Rembrandt, Henri Matisse og Diego Rivera. Men stiftelsene Ford, Knight og Kresge klarte sammen med noen velstående enkeltpersoner å samle inn 330 millioner dollar til pensjonsfondene og avverge salget.

I oktober i fjor måtte de føderale myndighetene satse på privat sjenerøsitet for å sikre offentlige oppgaver. Da demokratene og republikanerne i Kongressen ikke klarte å bli enige om å heve taket på statens gjeld, måtte myndighetene stenge «ikke-essensielle» offentlige institusjoner i 16 dager. Et milliardærpar fra Texas donerte ti millioner dollar for å holde over tretti offentlige barnehager åpne. «Disse pengene gjør at flere tusen barn får være i trygge og kjente omgivelser. Det er en god nyhet,» skrev journalisten Eleanor Barkhorn i The Atlantic.1


Skepsis og sarkasme

Det er ikke nytt å appellere til store formuer for å sikre amerikanernes velferd. Begrepet filantropi dukket opp på slutten av 1800-tallet, da tallet på millionærer steg spektakulært – de var litt over hundre i 1870, så over 4000 i 1892 og nesten 40 000 i 1916. For å framstå som sjenerøse og legitimere sin overflod, investerte de rike i verdige saker: De bygde bibliotek, sykehus og universiteter (som Johns Hopkins i Baltimore og Ezra Cornell i Ithaka) og opprettet stiftelser etter mønster av oljemagnaten John D. Rockefeller og smelteverksmagnaten Andrew Carnegie. Mens den tradisjonelle veldedigheten var lokal, religiøs og viet enkeltsaker (hjelp til fattige, lese- og skriveopplæring) ville disse fondene forbedre «menneskeartens velvære» og skape «framgang for menneskeheten».

På den tiden var det ingen selvfølge at private penger kunne bidra til fellesskapets beste. Den republikanske presidenten Theodore Roosevelt angrep «representantene for rovrikdommen» som «donerte til universitetene […] for å påvirke lederne i utdanningsinstitusjonene».2 Arbeiderne var skeptiske til disse industriherrene som var så sjenerøse og altruistiske når det dreide seg om kunst, velferd og vitenskap, men gjerrige og brutale i fabrikkene sine. Lederen for American Federation of Labour (AFL), Samuel Gompers, sa sarkastisk at «det eneste verden nå ville motta med glede fra herr Rockefeller, ville være at han opprettet en forsknings- og utdanningsstiftelse for å hjelpe folk til ikke å bli som ham».3 På begynnelsen av 1890-tallet, da aggressive lockouts var hyppige i smelteverkene i Pennsylvania, nektet mange arbeidere å bruke fasiliteter bygd med Carnegie-penger. 20 av 46 byer avslo Carnegies tilbud om å bygge bibliotek.4

Hvilke byer ville i dag drømme om å avslå gaver fra en milliardær? Da Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg ville gi en sjekk på hundre millioner dollar til de offentlige skolene i Newark, grep borgermesteren sjansen til å bøte på noen av budsjettkuttene til den republikanske guvernøren Chris Christie. Krympende offentlige finanser har tilsynelatende gjort filantropien uunnværlig, og sjenerøsiteten møtes ikke lenger med sarkasme. Da Warren Buffett, Bill Gates og førti andre milliardærer lovet å gi bort minst halvparten av formuen sin (til dels skapt gjennom unndragelse av skatt og dermed nasjonal omfordeling), var Obama slett ikke bekymret for innflytelsen fra «rovrikdommen»: Han inviterte to av initiativtakerne til Det hvite hus.


Religiøse årsaker

Selv om de får en voldsom medieoppmerksomhet, utgjør gavmildheten fra de rike og fra selskaper bare den synlige delen av filantropiens isfjell. Det eksisterer en «massefilantropi» i USA som hvert år mobiliserer titalls millioner borgere fra alle samfunnslag. I kirken på søndager, på skolearrangementer, i butikker og kontorer, per telefon eller på nettet blir amerikanerne konstant oppfordret til å gi. I fjor ga mer enn ni av ti husholdninger: De sto for 72 prosent av de 335 milliarder dollar som ble gitt det året (to prosent av BNP), mot 15 prosent fra de filantropiske stiftelsene og fem prosent fra selskaper. Selskapene kan for øvrig bokføre veldedighetsutgiftene som markedsføringskostnader – noe som vitner om et utvidet syn på bedriftenes oppgaver, men også om en begrenset forståelse av misbruk av sosiale goder.

En tredel av de innsamlede midlene går til menigheter og religiøse veldedighetsorganisasjoner. Resten tilfaller lokale og store nasjonale organisasjoner, samt universiteter, skoler, sykehus, og tenketanker og humanitære organisasjoner.5 Siden disse ikke har profitt som mål og er aktive på områder som utdanning, sosialhjelp, kultur og helse, regnes de som «allmennyttige» og kan motta skattefrie gaver. Med andre ord, offentlige midler forkledd som sjenerøsitet.

At giverkulturen er så rotfestet i USA, skyldes først og fremst religionens betydning: Over 80 prosent av befolkningen sier at de tror på Gud, og 40 prosent går regelmessig i kirken. I likhet med andre trosretninger, er veldedighet en sentral verdi i kristendommen. Den forkynner gjensidig hjelp og at alle skal bidra i sitt lokalsamfunn. Siden 1800-tallet har den kristne veldedigheten gått hånd i hånd med en viss skepsis mot staten, som oppfattes som en konkurrent om hjelpen til de fattige. Og både det katolske og det protestantiske sosiale evangelium gir forrang til lokale og private initiativ. En pilar i sosial kristendom, pave Pius IXs ensyklika Quadragesimo anno (1931), sier: «På samme vis som man ikke kan ta fra enkeltindivider det de kan gi av eget initiativ og egne midler for å overføre dem til samfunnet, vil det være en urett og svært skadelig for samfunnet å ta fra mindre organisasjoner de funksjonene de selv kan oppfylle, for å overlate dem til en større og høyere organisasjon.»


Religion og nyliberalisme

I USA er staten altså verken ansett som eneforvalter av det allmenne vel eller den mest effektive aktøren mot sosiale problemer. Ifølge demokratene utfyller staten og veldedighetsinstitusjonene hverandre. «Vi vet at kirkene og veldedighetsorganisasjonene ofte kan utgjøre en større forskjell enn et enslig offentlig fattigdomstiltak,» sa Obama til demokratenes landsmøte i 2012. For republikanerne er offentlige myndigheter og privat veldedighet diametrale motsetninger. Trofaste mot nyliberalismen ser de konservative staten som et ineffektivt byråkratisk monster som syr puter under armene på folk, i motsetning til lokale organisasjoner som er nær de fattige og kan ansvarliggjøre dem. «Det vi gjør i lokalsamfunnet vårt, er at vi tar vare på hverandre. Det er det som er så spesielt, det er det staten ikke kan erstatte,» sa republikanernes visepresidentkandidat Paul Ryan i 2012. Mens republikanernes stigende stjerne, Joni Ernst, som ble valgt inn i Senatet fra Iowa 4. november, mener at «amerikanerne kan klare seg selv. De trenger ikke å stole på at staten skal gjøre alt, være alt, for alt de trenger eller ønsker seg».6

Den amerikanske sjenerøsiteten avslører en geografisk sammenheng mellom religion, veldedighet og nyliberalisme. De 17 (forholdsvis) mest sjenerøse delstatene (deriblant Utah, Mississippi, Alabama, Tennessee, Georgia og Sør-Carolina) er også de mest religiøse. De stemte alle på Mitt Romney i det siste presidentvalget. De sju minst sjenerøse delstatene (Connecticut, Massachusetts, Rhode Island, New Jersey, Vermont, Maine og New Hampshire) stemte på Obama.


Kostnadsfri styring

Det republikanske prosjektet om å få lokalsamfunnene og private initiativ til å ta ansvar for den sosiale velferden er ikke nytt. I sin innsettingstale i mars 1929 understreket president Herbert Hoover «amerikanernes evne til å samarbeide seg imellom for høye formål i allmenn velferd». Han snakket også om et «samarbeid mellom den føderale staten og de mange statlige, kommunale og private organisasjonene for en systematisk utvikling av de prosessene som direkte påvirker folkehelsen, fritiden, utdanningen og hjemmet». Den store depresjonen som kom samme høst ga ham anledning til å sette programmet ut i livet. Med en økende arbeidsløshet oppmuntret Hoover til å danne borgerkomiteer for å samle inn pengegaver. Pengene ble fordelt mellom veldedighetsorganisasjonene som drev suppestasjoner for arbeidsløse, delte ut kull og ga legehjelp. Men den private sjenerøsiteten slet med å dekke etterspørselen, ikke minst fordi krisen minsket borgernes evne og vilje til å gi. Prosjektet, som historikeren Olivier Zunz har kalt «kostnadsfri styring» (for staten), ble forlatt av Franklin D. Roosevelt i 1933 til fordel for New Deal.

Siden Hoover har de fleste amerikanske presidenter oppmuntret innbyggerne til frivillig engasjement, men dette har akselerert de siste tretti årene i takt med at staten har trukket seg stadig mer tilbake. Fra 1981 satte Ronald Reagan ut mange sosiale tjenester til non profit-organisasjoner – disse steg i antall med 40 prosent i løpet av hans tid i Det hvite hus.7 I sin nominasjonstale i 1988 lovpriste George H. Bush det amerikanske sivilsamfunnet og de «tusen lyspunkt […] organisasjonene som er strødd som stjerner over hele nasjonen». Også han økte tallet på underleverandører i frivillighetssektoren og for å oppmuntre til frivillighet opprettet han en «Lyspunkt»-pris for verdige borgere. Bill Clinton reformerte velferdssystemet for å åpne «en ny æra for samarbeidet med sivilsamfunnet», ifølge visepresident Al Gore, mens George W. Bush kalte seg selv en «barmhjertig konservativ» og oppfordret amerikanerne til å gi til sitt lokalsamfunn.


Innsamlingsindustri

Frivillighetssektoren er altså ikke bare frukten av borgernes spontane engasjement. Den er i stor grad resultat av en felles strategi fra påfølgende regjeringer for å kvitte seg med sosiale tjenester og kutte kostnader: I tillegg til ansatte med svake rettigheter, baserer de veldedige organisasjonene seg på millioner av frivillige som arbeider gratis og sparer organisasjonene over ti milliarder dollar i året.8 I dag er den amerikanske staten den viktigste kunden (gjennom kontrakter) og største giveren (gjennom ulike subsidier) til de rundt en million religiøse og ikke-religiøse non profit-organisasjonene på det sosiale feltet. De private bidragene utgjør bare 10–15 prosent av organisasjonenes budsjetter. Disse bidragene betales også delvis av fellesskapet, gjennom skattefritak som ga det amerikanske finansdepartementet et inntektstap på 53,7 milliarder dollar i 2011.9

Den lokale solidariteten kan også få negative konsekvenser. Mellom 1998 og 2003 mottok den eneste grunnskolen i den velstående småbyen Woodside i California ti millioner dollar fra foreldre, naboer og tidligere elever. Takket være disse gavene fikk de 500 elevene undervisning i musikk, kunst og informatikk. Skolene i Ravenswood femten kilometer fra Woodside fikk ikke noe som helst: Med inntekter på en fjerdedel av det husholdningene i Woodside har, kunne ikke familiene i Ravenswood tilby ungene sine fiolinundervisning. Det samme problemet finner vi i høyere utdanning. I fjor fikk én prosent av universitetene – eliteinstitusjoner som Stanford, Harvard, Columbia og Yale – 17 prosent av pengegavene.10 Og det gjelder også i den religiøse veldedigheten: Menighetene i de rikeste områdene disponerer langt mer penger enn de som ligger i fattigere strøk, selv om behovene er langt mer beskjedne.11 Skattefordelene forsterker dette ulikhetsskapende systemet.

Men de er til stor glede for selskapene som har spesialisert seg på pengeinnsamling, som de store stiftelsene bruker. Disse selskapene disponerer en armada av telefonselgere og dør-til-dør-innsamlere og legger ofte beslag på en betydelig del av de innsamlede midlene. I 2007–2010 arbeidet selskapet InfoCision for tretti veldedige organisasjoner som American Heart Association, American Diabetes Association og Cancer Society. Av de 424,5 millioner dollar de samlet inn, beholdt selskapet 220,6 millioner, det vil si 52 prosent. Pengeinnsamlerne vokter seg vanligvis for å røpe denne prosentandelen. De påstår også – med aksept fra organisasjonene og med fare for å bryte loven – at 70 prosent av de innsamlede midlene går direkte til den gode saken.12

I lokale foreninger som ikke har råd til å sette ut pengeinnsamlingen, bruker de ansatte en god del av arbeidstiden sin på innsamling. De ber folk om bidrag, organiserer tombola, bingo og veldedighetsmiddager og arrangerer loppemarked. Enkelte bruker hele arbeidstiden på å søke om støtte og svare på anbud.


Ingen demokratisk kontroll

Tilhengerne av veldedighet er alltid raske til å klage over velferdsstatens sløsing og flere kritiserer også frivillighetssektoren for altfor store administrasjonsutgifter og lav produktivitet. Enkelte vil derfor innføre ledelsesmetoder fra privat sektor. Forretningsmannen Charles Bronfman, som leder en stiftelse med samme navn, mener at «for å få en stor og varig innflytelse bør filantropien styres som en bedrift – med disiplin, strategi og blikket rettet mot resultatene». De veldedige organisasjonene som får din støtte bør stå like ansvarlig for deg som styret i en bedrift overfor sine aksjonærer,» skriver han i Wall Street Journal.13 Mens pengegiverne bør bli aksjonærer, og de nødlidende tjenestekonsumenter.

I senere år har det dukket opp rådgivningsbyråer for frivillighetssektoren, som Bridgespan Group, Rockefeller Philanthropy Advisors, Philanthropic Initiative, Charity Navitors, GuideStar og Jumo. Disse saumfarer, vurderer og klassifiserer de veldedige institusjonene, fra de største til de minste, etter spesifikke kriterier, og behandler frivillige og sosialarbeidere som tjenesteleverandører.

Men ingen evaluerer de som evaluerer. Veldedighetssektoren er en gullgruve, men er ikke underlagt demokratisk kontroll. Bill Gates, som den tidligere utdanningsministeren Diane Ravitch har kalt en «ikke-valgt skolesjef», leder to stiftelser (Gates Foundation og Gates Trust) med en kapital på over 65 milliarder dollar. Han står fritt til å støtte humanitære saker, sitt gamle universitet, foreninger og organisasjoner i hjembyen eller medisinsk forskning. Han trenger ikke bry seg om allmenninteresse eller omfordeling. Om disse to stiftelsene var en stat, ville den ha verdens 70. største BNP, foran Myanmar, Uruguay og Bulgaria – og bli ledet av en ubestridt enehersker.

Oversatt av L.H.T.

Benoît Bréville er journalist i franske Le Monde diplomatique.