Angrep på fornuften

Det er på tide å hente fram igjen idétradisjonen som ligger til grunn for demokratiet og den sekulære staten.

«Hvordan er karikaturtegnernes ytringsfrihet forenlig med forbudet mot hijab på skoler,» spør sosiologen Hugues Lagrange i Le Monde 14. januar. Uten å gå inn i debatten om religiøse symboler, er denne typen sammenlikning et uttrykk for en alvorlig filosofisk sammenblanding, som sidestiller bruk av fornuft og atferd som uttrykker tro.

Skillet mellom fornuft og tro var et fundament for 1700-tallets opplysningstenkere, og har bidratt til å innsette den antikke ideen om demokrati i våre institusjoner. Disse filosofene var ikke gudløse. Mens Diderot og D’Alembert var ateister, var både Voltaire og Condorcet troende. Opplysningstenkerne anerkjente betydningen av tro og religiøse følelser, men mente at det tilhørte privatlivets frihet, og framhevet fornuften som eneste felles kilde til kunnskap. Bare den var i stand til å bygge et sivilisert offentlig rom. Som historikeren Zeev Sternhell påpeker, forenes fornuften når tro og «identiteter» skiller lag.1 I et Europa herjet av usikkerhet og frykt, er ikke opplysningstenkernes innsikter selvskrevne. I kapitalistiske samfunn der den kommunistiske utopien har smuldret opp, framstår religionene som et sjelelig supplement i en sjelløs verden. Slik har religion blitt en del av framskrittet på linje med andre livssyn, og er ikke lenger parkert som personlig tro. Det viser referansen til «kulturell, religiøs og humanistisk arv i Europa» i innledningen til Lisboa-traktaten fra 2008. Formuleringen henviser til religionenes medmenneskelige verdier, men hopper glatt over religionshistoriens mørkere sider: glemt er religionskriger, Inkvisisjonen, henrettelsen av Miguel Serveto2 og Pave Pius 6s fordømmelse av Menneskerettighetserklæringen av 1789.


Satt på sidelinjen

På begynnelsen av det 21. århundret virker det som om religionene har vunnet ny legitimitet, selv om fordommer ofte begrenser muslimenes deltakelse i denne ideologiske seieren. Religionene framstiller seg som garantistene for det offentlige rom, og forlanger at det blir tatt stadig mer hensyn. Siden 90-tallet har kristne kirkesamfunn klart å få forbudt flere filmer, med hjelp fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), blant andre Werner Schroeters Das Liebeskonzil (basert på Oskar Panizzas teaterstykke) i Østerrike og Nigel Windgroves Visions of Ecstacy i Storbritannia.3 I 2009 ga EMD Scientologikirken status som juridisk person.4 Også i Frankrike har kristen-ekstremister gått til retten. I en endeløs rettssak fra 1998 til 2006, klarte Storalliansen mot rasisme og for respekt for den franske og kristne identiteten (Agrif) å få dømt historikeren Paul Giniewski for en artikkel der han drøftet den katolske kirkens ansvar for jødedeportasjonene. EMD dømte til slutt i historikerens favør.

De franske myndighetene har jevnlig kontakt med de «seks store religionene» (katolikkene, jødene, protestantene, de ortodokse, buddhistene og muslimene) og rådspør dem i etikksaker. Dette har naturligvis fått kritikk fra humanetikere og andre livssynssamfunn, som merkelig nok er i ferd med å bli satt på sidelinjen i et samfunn som offisielt er sekulært og republikansk. Rollen religionene har fått kan for øvrig være ineffektiv, som da imamene ikke klarte å få ro i forstedene under opptøyene i 2005. I 2013 ble det nasjonale etikkrådet reformert og har i dag ingen religiøse ledere som medlemmer.


Farlig identitetsdiskurs

Utdanningsminister Najat Vallaud-Belkacem er opptatt av «radikal islam» og har tatt tak i filosof Régis Debrays forslag om en faktabasert religionsundervisning. Det handler ikke om å legge til rette for ekstremistiske predikanter, men om å gi elevene en allmenndannelse som er nødvendig for å forstå historien og kunsten. Selv om ministeren har understreket at undervisningen skal være «sekulær», viser staten likevel en preferanse for religionene på bekostning av andre livssyn. Og hva med mindre trosretninger som de afrikanske? Dessuten, tvinger ikke dette faktafokuset (selv om det tilsynelatende tar avstand fra religiøse læresetninger) alle inn i samme tenkemåte? Filosofien har lært oss at «fakta» bare kan begripes gjennom tolkning. Det er den frie og rasjonelle debatt som gir fakta mening. Det er derfor vi kritiserer liberale økonomers snakk om «realisme» for bare å være et skalkeskjul for deres egen ideologi.

Sannhetsdogmet er på full fart tilbake i det gamle Europa. «Franskmenn må få høre sannheten,» sier gjerne politikerne for å legitimere sine prioriteringer. Finnes det altså en absolutt og udiskutabel Sannhet, som samfunnet må underlegges uten diskusjon? Men hvilken sannhet? Og i hvilken grotte har de funnet den? Forestillingen om «offisielle sannheter» florerer i lovbestemmelsene om hvordan historien skal huskes. Da den franske loven mot rasisme og fornektelse av folkemord ble vedtatt i 1990, mente historiker og daværende leder i Menneskerettsligaen, Madeleine Rebérioux, at den var en trussel mot kritisk tenkning og forskningsfrihet.5Men opplysningstenkerne har ikke avsluttet sitt korstog. Den tradisjonelle kritikken til den kontrarevolusjonære høyresiden på 1800-tallet, har fått selskap av en ny og uventet opplysningskritikk, som Jean-Claude Guillebaud har beskrevet.6 Såkalte progressive intellektuelle som Michel Maffesoli og Alain Touraine har fullført den klassiske marxistiske kritikken (virkelig frihet mot formell frihet) med en kulturell-politisk kritikk av opplysningstenkerne. I et postmoderne perspektiv – dekonstruksjon av det politiske subjektet til fordel for kulturelle, religiøse og seksuelle «identiteter» – anklager de 1700-tallsfilosofien for å legitimere diskriminering av fattige innvandrere. Men det er en anakronistisk kritikk og åpner for en farlig identitetstekning som tar ordet fra de som ikke kan eller vil kreve en identitet, eller som ønsker å uttrykke flere.


Et vagt minne

Fornuften selv er under angrep. Den er blitt redusert til en hyperrasjonell ideologi og attpåtil møtt med absurde anklager om å ha «ledet til Auschwitz».7 Fornuften er først og fremst et verktøy for opplysningstenkerne og et uttrykk for en «menneskehetens iboende moral», som Jean Jaurès sa, det vil si menneskets kapasitet til å ønske det gode, og konkret, å forandre samfunnet i en medmenneskelig ånd. Det var fornuften som ledet til vårt demokrati, som ikke anerkjenner annen suveren enn folket, ingen andre lover enn de som er stemt fram av dets representanter. I tillegg baserer den seg på Descartes’ metodiske tvil, ikke på vissheter. Ingen steder har mindre rom for tvil enn et gasskammer; ingenting er mer irrasjonelt enn forestillingen om et rasehierarki.

For mange franskmenn er verken opplysningstradisjonens frigjørende kraft eller dens mest universelle politiske uttrykk, revolusjonen i 1789, annet enn et vagt minne. Ønsker vi friheten sterkt nok?

Oversatt av I.G.Å.

Pierre Souchon er journalist.