Fra holdning til handling

Antisemittiske holdninger er relativt marginale i Frankrike, men det begås stadig flere antisemittiske handlinger. Samtidig er franske jøder den klart mest aksepterte minoriteten i dagens Frankrike.

Da Amedy Coulibaly tok livet av fire gisler i en kosher-butikk i øst i Paris kom det som et sjokk på mange franske jøder. Etter kidnappingen og drapet på Ilan Halimi i 2006 og massakren på skolen Ozar-Hatorah i Toulouse i 2012 ser mange dette et tegn på en antisemittisk bølge.

Det er vanskelig ikke å la følelsene seire over fornuften. Men det er mindre forståelig at så mange kommentatorer mistolker bevisene. For å forstå fenomenet må vi skille mellom antisemittiske holdninger og antisemittiske handlinger.

Ingenting tyder på at antisemittiske holdninger har økt nevneverdig. Alle seriøse undersøkelser, særlig Nasjonalkommisjonen for menneskerettigheters (CNCDH) årlige rapport om rasisme og antisemittisme, viser at antisemittiske holdninger er et marginalt fenomen – i skarp kontrast til rasisme mot romfolk og islamofobi. Den siste rapporten konkluderer med følgende: «Franske jøder er klart den mest aksepterte minoriteten i dagens Frankrike. Til tross for at aksepten for jøder har sunket med 6 prosent siden 2009, da den lå på rekordhøye 85 prosent, er den langt høyere enn aksepten for alle andre grupper: 6 prosent høyere enn for svarte, 21 prosent høyere enn for nordafrikanere og 28 prosent høyere enn for muslimer.»1


Sammenblander jøder og israelere

Antijødiske holdninger er åpenbart ulikt fordelt i den franske befolkningen. I november publiserte tenketanken Fondapol en undersøkelse som viser at muslimer er mer tilbøyelige til antisemittisme enn resten av befolkningen.2 Men undersøkelsen omfattet bare 575 personer! Og informantenes holdninger ble tolket ut i fra seks «fordommer»: «Jøder utnytter i dag sin status som ofre for nazistenes folkemord under andre verdenskrig», «Jøder har for mye makt i næringslivet og finansverdenen», «Jøder har for mye makt i mediene», «Jøder har for mye makt i politikken», «Det finnes et verdensomspennende sionistisk komplott» og «Jøder er ansvarlige for dagens økonomiske krise». Metoden virker heller diskutabel.

 

<br>Etter angrepene i Paris har det vært flere tilfeller av vold og trusler mot muslimer. Siden 2007 har voldshandlinger mot både muslimer og jøder økt kraftig. I sin siste rapport viser Nasjonalkommisjonen for menneskerettigheter (CNCDH) at rasistiske fordommer vedvarer og at det har vært en urovekkende økning i intoleranse de siste fire årene. Ved å sette sammen svarene på en lang rekke spørsmål har kommisjonen laget en indeks over toleranse som måler franskmenns syn på ulike minoriteter.

Etter angrepene i Paris har det vært flere tilfeller av vold og trusler mot muslimer. Siden 2007 har voldshandlinger mot både muslimer og jøder økt kraftig. I sin siste rapport viser Nasjonalkommisjonen for menneskerettigheter (CNCDH) at rasistiske fordommer vedvarer og at det har vært en urovekkende økning i intoleranse de siste fire årene. Ved å sette sammen svarene på en lang rekke spørsmål har kommisjonen laget en indeks over toleranse som måler franskmenns syn på ulike minoriteter.

 

Men selv om antisemittiske holdninger fremdeles er lite utbredt, er økningen i antisemittiske handlinger etter tusenårsskiftet tydelig.3 Tall fra det franske innenriksdepartementet viser at den første store økningen skjedde i 2002. Det året ble rasistisk motiverte voldshandlinger firedoblet, og antisemittisk motivert vold seksdoblet. Siden har antallet rasistisk motiverte voldshandlinger gått opp og ned, men aldri kommet ned på samme nivå som på 90-tallet. De tre siste årene har vi sett en ny topp. De første sju månedene av fjoråret registrerte Det jødiske samfunnets sikkerhetstjeneste (SPCJ) en økning på hele 91 prosent sammenlignet med 2013: 527 voldshandlinger i 2014 mot 276 i 2013.4

Utbruddene av antisemittisk vold sammenfaller – blant annet – med de mest blodige periodene i Palestina-konflikten. I likhet med bildene fra den andre intifadaen, ble millioner av tv-seere konfrontert med israelske soldaters forbrytelser under angrepet på Gaza i juli og august 2014. Det har åpenbart ingenting med franske jøder å gjøre, men når Fellesrådet for jødiske institusjoner i Frankrike (CRIF) forsvarer Israels politikk med nebb og klør, bidrar de til å blande sammen jøder og israelere. Og da François Hollande til å begynne med støttet Israels statsminister Benjamin Netanyahu, ga det næring til teorien om en jødisk «lobby» som har makt nok til å endre Frankrikes utenrikspolitikk.


Ny utvandring

Midtøsten er åpenbart ikke den eneste faktoren som får folk til angripe jøder. Både komikeren Dieudonné og debattanten Alain Soral har en rolle her. Begge skjuler sin antisemittisme bak påstander om at de er ofre og forfølges, noe som også tildekker deres bånd til høyreekstremismen.

At frykten til en del av befolkningen, i dette tilfellet hos enkelte franske jøder, ikke har rot i virkeligheten, hindrer ikke i at de føler seg truet. Antallet franske jøder som utvandrer til Israel har tredoblet seg på få år. Mens rundt 1500 franske jøder har pleid å utvandre i året, reiste hele 7000 i 2014, mer enn en prosent av de franske jødene. Israelske ledere venter 10 000 i år. Som Ariel Sharon før han, nøler ikke Netanyahu med å oppfordre sine «brødre» til å forlate Frankrike – og går så langt som til å sammenlikne situasjonen for franske jøder med utkastelsen av jødene fra Spania i 1492.5

Selv om usikkerhet og frykt nok kan få enkelte til å utvandre, er denne aliyah («oppstigningen») svært paradoksal: De drar fra det første landet i historien som likestilte jødene og resten av befolkningen, til et land der farene er langt større.

Oversatt av I.A.F.

Dominique Vidal er journalist og forfatter.