Islamofobi eller fattigfrykt?

Problemer knyttet til innvandrere tolkes sjelden med andre faktorer enn kulturell bakgrunn. Men sosiale og økonomiske dimensjoner hører også med i analysen.

Flere franske elever nektet å holde ett minutts stillhet etter angrepene mot Charlie Hebdo og kosher-butikken Hyper Cacher. Et av argumentene deres var dobbeltmoralen i den franske ytringsfriheten: Hvorfor snakkes det så mye om angrepene i Paris, mens folk dør i Midtøsten uten at noen bryr seg? Hvorfor kan Charlie Hebdo krenke muslimenes profet, mens komikeren Dieudonné ikke får lov til å kritisere jøder? Spørsmålet er åpenbart så presserende at Frankrikes utdanningsminister Najat Vallaut-Belkacem 15. januar sa at lærerne må få opplæring til å svare.

Opplæringen vil utvilsomt lene seg på argumentet både media og politiske partier har brukt siden karikaturstriden begynte: Det er en vesensforskjell mellom tegninger som troende finner blasfemiske og ulovlige antisemittiske utsagn som angriper folks menneskeverd. Denne forklaringen vil neppe få rebellene til å tie. Bak både Dieudonné og karikaturene ulmer nemlig et dypereliggende problem: Intellektuelle som Alain Finkielkraut, Eric Zemmour og Philippe Tesson, og aviser som Le Point, L’Express, Valeurs actuelles og Le Figaro får så å si ustraffet kritisere islam, som en bakstreversk religion og en «trussel mot vårt lands identitet» (for å sitere den høyreorienterte nettavisen atlantico.fr, som garantert ikke omtaler andre religioner på samme måte). «Dieudonné er populær fordi han sier at man nærmest ustraffet kan krenke svarte, arabere, muslimer, med andre ord de ’mindreverdige’, mens det er nesten umulig å krumme et hårstrå på en jødes hode eller å kritisere Israel uten umiddelbart bli stemplet som antisemitt,» mener etnologen Jean-Loup Amselle.1


Brutalt mot romfolk

Denne ulikheten i ytringsfrihet blir forklart på ulike måter. Noen forsvarer det med folkemordet på jødene og en sekulær antisemittisme i det franske samfunnet, som tvinger jødene til alltid å være på vakt. For andre er det tegn på en dypt forankret islamofobi, en arv fra kolonitiden som legitimerer fiendtlige ytringer mot muslimer. Konspirasjonsteoretikere ser det som et tegn på jødenes innflytelse i mediene og politikken: Den «jødiske lobbyen» skaper muslimhat for å forsvare vestlige intervensjoner i den arabiske verden til fordel for Israels og USAs interesser. Slike teorier, som blir skapt og formidlet av nettstedene til Alain Soral og Thierry Meyssan, får stadig flere tilhengere. Konspirasjonsteoriene fyller et teoretisk og politisk tomrom etter tilbakegangen til de progressive partiene.

«På mindre enn tre år ble innvandringsdebatten tømt for sosialt innhold.»

Disse ulike tolkningene er basert på samme etnisk-kulturelle tilnærming som definerer sosiale grupper ut fra deres opprinnelse og religion («jøder», «muslimer», «arabere»). Men dobbeltmoralen i ytringsfriheten kan også forstås som først og fremst sosial. Det har bodd jøder i Frankrike svært lenge, helt siden kristendommens første århundrer. Mange kom hit i siste halvdel av 1800-tallet og fram mot andre verdenskrig, på flukt fra pogromer og nazisme i Øst- og Sentral-Europa. Jødene som kom til Frankrike i mellomkrigstiden var ofte arbeidere, håndverkere og kjøpmenn og levde i slitne områder, hvor de møtte mye rasisme fra sine franske naboer. I likhet med mange politiske flyktninger, hadde de ofte langt større kulturell kapital enn snittet i opprinnelseslandet (noe vi ser i dag hos afghanske, syriske og afrikanske flyktninger). Etter 1945 kom det en ny bølge etter avkoloniseringen i Nord-Afrika. Etter hvert har deres etterkommere klatret oppover samfunnsstigen og har i dag sentrale stillinger i mediene, politikken og universitetene – det vil si de miljøene som skaper, styrer og kontrollerer den offentlige debatten.

De fleste muslimske innvandrerne kom etter andre verdenskrig, spesielt på 1960-tallet, først fra Nord-Afrika, så fra Afrika sør for Sahara. Mange ble rekruttert til industrien på grunn av god fysikk. Barna og barnebarna deres har vokst opp i et samfunn i krise med massearbeidsledighet og et stadig mer usikkert arbeidsliv som rammer dem først og begrenser deres sosiale mobilitet. Selv om enkelte har greid å heise seg opp til middelklassen og også overklassen, er de fremdeles underrepresentert i høyere samfunnssjikt. Både utenlandske og franske muslimer angripes ofte av medier og politikere, men har selv få muligheter til å forsvare seg i det offentlige ordskiftet. Dermed får rasistiske ytringer fritt spillerom. For øvrig er det neppe tilfeldig at romfolk, gruppen med færrest muligheter til å protestere mot stigmatiseringen, også er de som opplever de mest brutale angrep. Jean-Marie Le Pen snakker om et «stinkende og irriterende nærvær», mens statsminister Manuel Valls mener at «romfolk kan ikke integreres i Frankrike» og dermed «må dra tilbake dit de kommer fra».


«Pøbelbander»

Dagens situasjon for jøder og muslimer ligner på mange måter situasjonen til russiske og armenske innvandrere i mellomkrigstiden. Russerne innvandret til Frankrike etter revolusjonene i 1906 og 1917. I 1931 var det 72 000 russere i Frankrike. De fleste jobbet i bilindustrien eller som drosjesjåfører. Men det fantes også en elite, ofte med bakgrunn fra den russiske adelen og borgerskapet: Journalister, billedkunstnere, forleggere og forfattere som var så godt integrerte i Paris’ kulturkretser at de skapte en «russisk mote» på 1920-tallet. Alle russerne nøt godt av denne suksessen og fikk en «særbehandling» som skånet dem for mobbingen som rammet andre innvandrere.

For eksempel armenerne. De kom til Frankrike etter folkemordet i 1915 og livnærte seg nesten utelukkende som ufaglærte arbeidere. Selv om de var relativt få (17 000 i 1931) ble de raskt stemplet som umulige å integrere. «Russere skiller seg fra franskmenn på mange områder, men de har generelt et kulturelt nivå som gjør kontakt mulig. Med armenerne er selv kontakten utfordrende,» sa Georges Mauco, hjernen bak innvandringspolitikken på 1930-tallet og under Vichy-regimet.2 Sosiale vilkår ble avgjørende for oppfatningen av innvandrerne og etterkommerne deres, fordi noen fikk institusjonell beskyttelse mens andre ikke. De siste tretti årene har det imidlertid blitt mindre vanlig å analysere innvandrernes problemer slik; nå foretrekker man en kulturell tolkning ut fra opprinnelse.

Vendepunktet kom mellom 1977 og 1984. I de tre foregående tiårene ble innvandring sjelden debattert. I media ble utlendinger bare nevnt i forbifarten i forbindelse med boligpolitikk, sysselsetting eller økonomi. I motsetning til på 1930-tallet, var høyresiden positiv til utenlandsk arbeidskraft. Da fem afrikanske arbeidere ble kvalt i søvne av gassen fra en hjemmesnekret ovn i en bolig i Paris-forstaden Aubervilliers i 1970, spurte Le Figaro i en medlidende tone som tilhører fortiden: «Hvem passer på helsen til disse stakkarene? De feier gatene når rennesteinene er frosne og prøver å overvinne tuberkulose og karbondioksid! Det haster med en løsning.»

Alt endret seg etter den økonomiske krisen i 1975 og etter at François Mitterrand ble valgt til president i Frankrike 1981. På mindre enn tre år ble spørsmålet om «arbeidsinnvandring» erstattet av «araberproblemet», «andregenerasjonsproblemet» og i forlengelsen muslimene. Hendelser som man tidligere hadde analysert sosialt, ble nå analysert ut fra etnisitet.

«Golfkrigen var avgjørende for konstruksjonen av en innvandreridentitet.»

I juli 1981 støtte ungdommer og politi sammen i en forstad til Lyon. Det samme hadde skjedd både i 1976 og i 1979, men da hadde lokalpressen bare omtalt hendelsene i notiser. I 1981 var høyresiden i opposisjon og brukte anledningen til å kritisere den nye regjeringen som nettopp hadde gitt opphold til 100 000 papirløse. De gjorde sammenstøtene til et «innvandringsproblem», selv om de åpenbart var en konsekvens av fysisk og sosialt forfall i et område med mange sosialboliger og stor ungdomsledighet i et samfunn med stadig færre jobber for ufaglærte. «Situasjonen er eksplosiv i områder med mange nordafrikanere. Når regjeringen ikke sender ut tvilsomme individer, oppmuntrer de pøblene,» skrev Le Figaro i 1981. Fra da av tappet avisen det historiker Gérard Noiriel har kalt den «nasjonale sikkerhetskilden», og hevdet at oppholdstillatelse til papirløse åpnet «landet for invasjon og fare» (22. september 1981), at «pøbelbandene først og fremst består av nordafrikanere» (5. juli 1982) og at «innvandrernes lov» hersket i området (22. mars 1983).


Vil ikke synge Marseillaisen

Religion ble også blandet inn i debatten under streikene i bilindustrien. Bransjen var hardt rammet av den økonomiske krisen og utenlandsk arbeidskraft utgjorde mer enn halvparten av arbeidsstyrken. Streikebølgen begynte høsten 1981 og kulminerte i 1983–1984. Det som begynte som en enkel arbeidskonflikt, som på mange måter lignet den spontane streikebevegelsen etter at Folkefronten vant valget i 1936, ble framstilt som en kulturkonflikt. Fordi arbeiderne blant annet krevde bønnerom på fabrikkene – noe arbeidsgiverne faktisk hadde oppmuntret til på 1970-tallet for å skape harmoni på arbeidsplassen – anklaget både pressen og regjeringen de streikende for å være manipulert av iranske ayatollaher. Arbeiderne «anspores av religiøse og politiske grupper med motiver som har lite å gjøre med den sosiale virkeligheten i Frankrike,» sa statsminister Pierre Mauroy 11. januar 1983.

Le Figaro la til at «de mest optimistiske blant oss håper at innvandrerne kan integreres, slik som italienerne og portugiserne ble for mange år siden. Dessverre holder ikke dette eksempelet lenger. Den kulturelle opprinnelsen til de nye innvandrerne er et hinder det er vanskelig å forsere.» Men portugiserne har ikke alltid blitt framstilt like positivt. I mellomkrigstiden gjorde deres synlige religionsutøvelse og overtro at de ble ansett som en «eksotisk rase» som var vanskeligere å integrere enn italienerne. Mens italienerne i sin tid ble ansett som vanskeligere å integrere enn belgierne.

De gangene venstresiden ikke var enige med sine motstandere, var deres svar på angrepene mot den nordafrikanske innvandringen å omfavne «beur-kulturen» (beur er slang for andregenerasjons nordafrikanere). Venstresiden snudde opp ned på høyresidens kulturalisme. I 1982 begynte Libération, som hadde en sentral rolle i denne debatten, med rubrikken «Beur» der de skrev om kulturarrangementer som skulle interessere dette «samfunnet». Libération støttet Marsjen for likhet og mot rasisme, som den omdøpte til «Beur-marsjen», og støttet opprettelsen av SOS Rasisme. Slik bidro avisen til å flytte oppmerksomhet fra kampen for likhet til kampen mot diskriminering. Le Monde gledet seg over at «barn av andregenerasjons innvandrere gjør suksess innen musikk, film og teater» (4. juli 1983) og ukebladet Marie Claire hyllet «kremen av beur» (april 1984). Men selv om elitens kultur fikk større legitimitet, ble livet stadig vanskeligere for de fleste nordafrikanske innvandrerne med avindustrialiseringen, og de ble fremdeles stigmatisert.

På mindre enn tre år ble innvandringsdebatten tømt for sosialt innhold. Etter dette vendepunktet er både utlendinger og etterkommerne deres ustanselig blitt identifisert med sitt «samfunn» og religion, noe som har økt avstanden mellom «etniske franskmenn» og innvandrerne og deres etterkommere. Temaer som er direkte knyttet til innvandring (rasisme, diskriminering) blir behandlet som kulturelle problemer og gir næring til fordommer, fantasiforestillingen om en «sivilisasjonskonflikt» og øker oppslutningen til ytre høyre. Uansett årsak, vil enhver geopolitisk, sosial eller selv sportslig hendelse der et flertall av arabere og muslimer er involvert, blåse liv i debatten om islam, innvandring og muslimenes plass i Frankrike: Golfkrigen, 11. september, Palestina-konflikten, sammenstøt mellom politi og forstadsungdom og fotballspillere med algerisk opprinnelse som nekter å synge Marseillaisen.


Arabernes særegenhet

Men følelsen av tilhørighet til et arabisk eller muslimsk «samfunn» er ikke naturgitt. Den blir konstruert av offentlig politikk og hendelser der innvandrerbefolkningens kulturelle opprinnelse framheves. Her har Golf-krigen (1990–1991) spilt en nøkkelrolle. Mens koalisjonen bombet seg stadig nærmere Bagdad, kritiserte noen skoleelever Vesten og erklærte sin solidaritet til den arabiske verden. «Saddam er en araber som er utstøtt av alle, akkurat som oss her i forstedene. For en gangs skyld føler vi oss ikke ydmyket, men forsvart,» sa en videregåendeelev.3 Få reagerte slik, men likefullt skapte disse reaksjonene en debatt om innvandrerbarnas lojalitet. «Uansett hva vi gjør, uansett hva vi sier, vil en beur i Saint-Denis alltid føle seg nærmere sine brødre som buer på Frankrike i gatene i Alger og Tunis,» skrev Le Figaro Magazine 25. januar 1991. Innvandrerbarna reagerte med å framheve enda mer sin stigmatiserte bakgrunn og religion. Ifølge sosiologene Stéphane Beaud og Olivier Masclet spilte Golfkrigen «en viktig rolle i å etablere en mer ’rasemessig’ enn sosial bevissthet hos barn av nordafrikanske innvandrere. De blir mer tilbøyelige til å se samfunnet som en rekke motsetninger – de/oss, vestlige/arabere, franskmenn/innvandrere, rike/fattige – når de opplever å bli tilsidesatt på ulike måter.»4 Ideen om at arabiske og svarte innvandrere er et nytt problem i fransk innvandringshistorie, har slått rot i hele det politiske landskapet. Ideen splitter til og med den radikale venstresiden, der enkelte ser de «postkoloniale» innvandrerne som særegne grupper. «Behandlingen av folk fra de tidligere franske koloniene viderefører kolonipolitikken,» mente Indigènes de la République («Republikkens innfødte») i 2005. «Innvandrerne fra de tidligere koloniene blir diskriminert og stigmatisert som arabere, muslimer eller svarte,» mener Sadri Khiari, en av drivkreftene bak bevegelsen.5 «Den spesifikke volden som rammer svarte eller muslimer eller som de bærer med seg minnet om som etterkommere av koloniserte og utvandrere/innvandrere (…) bestemmer kravene som bare tilhører dem, som kamp mot rasediskriminering, respekt for foreldrene deres, slutt på dobbel straff (innvandrere kan bli utvist etter endt soning), og retten, for muslimer, til bønnerom og til å bære hijab. Selv om kravene deres er identiske med kravene til deres hvite naboer, er de likevel forskjellige.»6


Uatskillelige problemer

Denne tenkemåten skaper konkurranse mellom legitime kampsaker (de «hvites» og «minoritetenes») ved å gi forrang til det som skiller dem på bekostning av likhetene. Blir svarte og arabere diskriminert på grunn av deres hudfarge eller fordi de er fattige? «Trynefaktoren» i identitetskontroller tydeliggjør problematikken. I 2007–2008 fulgte to sosiologer politipatruljer på metrostasjonene Gare du Nord og Châtelet-les-Halles i Paris.7 De undersøkte 525 kontroller og kom fram til at «svarte» og «arabere» har 6 og 7,8 ganger større sjanse for å bli stoppet av politiet enn hvite. Men en annen variabel har vist seg å være minst like avgjørende, nemlig klesstil. Folk med «ungdomsklær», spesielt «hip hop-klær», har 11,4 ganger større sjanse for å bli stoppet enn de som kler seg «pent». En hvit person med hettegenser og caps (forstadsungdommens uniform) var mer utsatt for polititrakassering enn en svart person med dress og slips.

Grensen mellom disse variablene er selvfølgelig ikke vanntett. Ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant de med «hip hop-klær». Rasediskriminering forsterker sosial ulikhet og gjør de to problemene uatskillelige. Valget om å insistere på det ene eller det andre kriteriet, hudfarge eller klassetilhørighet, er både politisk og strategisk. Det bidrar til å klarlegge splittelsene i det franske samfunnet. Å framheve den sosiale komponenten i ulikheten, bidrar til å bekjempe forestillingen om at folk med nordafrikansk og afrikansk opprinnelse utgjør et eget problem uten noen forbindelse til tidligere innvandringsbølger eller arbeiderklassen i sin helhet.

Benoît Bréville er journalist.