Slik hindrer vi radikalisering

Nå som det første sjokket etter attentatene er gått over, er det på tide å tenke grundig gjennom politikken mot radikalisering.

Frankrike har de tre største diasporaene i Europa, nemlig jøder, armenere og muslimer. Med rundt fem millioner muslimer (sju prosent av befolkningen) har Frankrike en større andel enn andre EU-land og USA (en prosent). Frankrikes muslimske befolkning er veldig sammensatt. Mange har nordafrikanske røtter og ser seg fremdeles som ofre for kolonialismen. Å legge ansvaret over på minoritetsgruppene, slik andre land har gjort, er feil vei å gå. Det Frankrike trenger er en helhetlig politikk mot radikalisering.

Radikalisering, det vil si legitimering eller bruk av vold, skjer i alle de store monoteistiske religionene (ikke bare islam), i sosiale bevegelser (for eksempel «Black Bloc») og selvsagt i den politiske sfæren (separatister). Den muslimske radikalismen gjelder i all hovedsak salafijihadismen, som i stor grad spres av wahhabismen i Saudi-Arabia for å bekjempe Det muslimske brorskapet. Salafijihadismen hevder at verdens undergang er nært forestående, hvor krigen i Syria innevarsler dommedagskampen profetene og Koranen spådde. Rekruttene slutter seg til et nytt brorskap med en global ideologi som har svar på alle livets spørsmål. De blir lovet frelse gjennom en streng religiøs praksis, et klassisk kjennetegn på dommedagssekter. Men salafijihadismen skiller seg ut ved at den rekrutterer uten en tydelig leder eller guru. Rekrutteringen foregår gjennom et nettverk som lukker seg rundt potensielle medlemmer for å omvende dem.


For mye fokus på politiet

Salafijihadismen har to særtrekk. Den er ikke bare en religiøs praksis, det dreier seg også om å konstruere en totalitær politisk-religiøs identitet, som viser seg i at den hevder å representere alle muslimer på jorda (umma). Gjennom stadig strengere krav – kosthold, klær, oppførsel, skole – forsøker den å isolere den muslimske befolkningen. Salafijihadismen avviser alle andre former for islam og gir seg selv retten til å bannlyse (takfir). Barna forkaster foreldrenes islam og bryter noen ganger kontakten helt. Hovedfiendene er først og fremst andre muslimer (sjiaer, sufier og andre sunni-retninger). Salafistisk terror dreper i dag ti ganger flere muslimer i verden enn ikke-muslimer.

Det andre særtrekket er et ekstremt fokus på geopolitikk, som forsterkes både av konspirasjonsteorier og av de katastrofale resultatene av de mange vestlige intervensjonene i den arabisk-muslimske verden. Salafijihadismen har klart å gjøre forsvaret av umma til den nye ideologien for rotløse ungdommer over hele verden. Ideologien henvender seg til nettgenerasjonen, med videosnutter framfor tekst, krigsbilder som likner på dataspill, bilder av massakrer og heltedyrkelse. Salafijihadismen er i en global krig mot Vesten, men også mot de andre islam-retningene. Denne totalitære ideologien vil innføre sine regler, den forkaster demokrati og forsvarer, i det minste intellektuelt, vold som den framstiller som hevn.

Muslimske ledere i Frankrike har lenge rivalisert seg imellom og vært tilbakeholdne overfor disse radikale tendensene. Det franske rådet for islam (CFCM) reagerte ikke på radikaliseringen som viste seg i tilfellene Merah og Nemmouche.1 Rådet fikk utilsiktet støtte i fra en passiv offentlig politikk og medier som var mest opptatt av politiaspektet.


Ikke bare i fengsel

Nå er det andre tider. Eliten i den franske muslimske befolkningen er godt integrert, noe som viser seg i stadig flere kandidater i både lokale og nasjonale valg og i alle partiene.2 I tillegg har vi sett et aktivt engasjement mot radikalisering, særlig etter bølgen av Syria-farere i fjor vår. Den kollektive mobiliseringen av intellektuelle og religiøse ledere har kommet fra grasrota, framfor offisielle instanser. Siden juni har det blitt organisert en håndfull demonstrasjoner, etter inspirasjon fra markeringen i Lyon 25. januar i fjor på initiativ fra Rassemblement des musulmans de France (Muslimsk samling i Frankrike) med tema «Fundamentalisme, religiøs radikalisering, årsaker og botemidler». Alle disse initiativene prøver å bidra til en offentlig mobilisering, særlig med å argumentere teologisk mot jihad og å framheve varslerrollen til foreninger, forstandere, imamer og teologer. Salafister kaller disse «tystere» og «forrædere av islam» og har truet flere med vold.

Etter angrepet på Charlie Hebdo er det spesielt viktig at vi ikke nøyer oss med en debatt om politi -og militærbudsjetter. Ekstern innblanding har fått katastrofale konsekvenser før. En effektiv politikk mot radikalisering må heller fokusere på rekrutteringen. Salafistene er innesperret i sekteriske ideologier og lite tilgjengelige. Det er vanskelig å få en innvidd ned på bakken igjen. Det er resten av den muslimske befolkningen som må mobiliseres.

Det offentlige ordskiftet må være tydelig på hva som er skyteskiven: salafijihadismen, og ikke det intetsigende «internasjonal terrorisme» som framkaller dårlige minner fra George W. Bushs tid. Ikke alle salafister er voldelige og radikale, men alle voldelige terrorister har blitt politisk radikalisert. Denne nyanseringen gjør at vi unngår en følelse av kollektiv stigmatisering hos ofte sensitive muslimer som begreper som «islamisme» og «islamistisk terror» bare forsterker. Et nyansert offentlig ordskifte vil være en støtte for de muslimske lederne som kjemper mot salafismen. Utfordringen etter attentatet er å etablere et samarbeid med disse lederne for å definere og kjempe mot radikaliseringen. En teologisk diskurs som står side om side med en offentlig politikk mot radikaliseringen kan bidra til å roe ned nye konvertitter, som ofte blir raskt voldelige.

En viktig forutsetning er bedre kunnskap om mekanismene bak jihad-mobilisering. For tiden finnes det ingen åpne offentlige instanser som overvåker fransktalende salafistiske nettsider. Potensielle jihadister, og spesielt nyomvendte, leser nettsider på fransk, og ikke på arabisk eller engelsk. Vi kan ikke utforme en motargumenter uten å kjenne til argumentene.

Ifølge folk som jobber med antiterror, har 80 prosent av de unge som vender tilbake fra Syria verken sittet i fengsel eller pleid å gå i moskeen før de dro. Hvis det stemmer, trenger vi en omfattende studie av de nye stedene og metodene som brukes for å omvende og mobilisere nye rekrutter, særlig med tanke på at fengselet i dag er det mest kjente stedet for radikalisering.


Mangler imamer

En vellykket politikk mot radikalisering avhenger av to grunnleggende faktorer. For det første må man nedtone politiets rolle, som ligger implisitt i politikken mot radikalisering. I juni sa innenriksministeren at Den interdepartementale komiteen for kriminalitetsforebygging (CIPD) er nøkkelen i den offentlige innsatsen og flyttet nok en gang fokus over på politiet og kampen mot kriminalitet.

Islamistisk terror er farlig, men bør ikke oppta hele den offentlige debatten og nyhetsbildet. For terrorismen har forskjellige ansikter, og de største aksjonene i Europa har blitt gjennomført av separatistgrupper.3 En motdiskurs bør komme fra en felles plattform for private aktører, foreninger og offentlige instanser (spesialister innenfor islam og kommunikasjon, psykologer, foreninger) for å utarbeide og spre teologiske budskap som avviser jihad, bygge opp motdiskurser i egnede medier og samkjøre preventive aksjoner. Initiativet bør ikke komme fra innenriksdepartementet eller et annet departement, men bør likevel inkludere dem i utarbeidelsen og gjennomføringen av en politikk mot radikalisering. Det finnes flere mulige måter, men for de offentlige myndighetene som må være direkte involvert uten å styre initiativet, vil det være en omveltning i et land som har for vane å tenke at staten må ordne opp.

Spørsmålet om imamutdanningen er tema i en ny rapport som ikke er blitt utgitt, Messner-rapporten, som innenriksdepartementet har bestilt. For tretti år siden foreslo den fransk-algeriske islamprofessoren Mohammed Arkoun å opprette et institutt for islamsk teologi, men fortsatt er det ikke blitt noe av et slikt fransk bidrag til moderniseringen av tenkningen rundt Koranen.

Det er en skrikende mangel på muslimske fengselsprester. Muslimer er overrepresentert blant innsatte og antallet prester står ikke i proporsjon til behovet (flere er pensjonister som jobber frivillig). Dette gir kort på hånden til radikaliserende krefter, som kan hevde at fengselsledelsen forakter islam.


Utnytter redselen

Debatten må også «avetnifiseres», krever en muslimsk intellektuell. Det er nødvendig å forby unge muslimer å dra til Syria for å krige. Men bør man ikke også gjør det forbudt for alle franske borgere å krige i områder som omfattet av FN-resolusjoner, inkludert de okkuperte palestinske områdene?

Med sin store muslimske befolkning kan Frankrike kreve medlemskap i Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC).4 Hvis Frankrike erklærer seg som muslimsk land vil det kunne føre sin egen sak, heller enn å bli irettesatt av land som ikke vet hva religiøs toleranse er. Et slikt initiativ vil dessuten ta piffen ut av de mener de er ofre for en islamofobi i det franske samfunnet – slik «politiske entreprenører» som hevder at de snakker for alle franske muslimer påstår.

Utfordringene det franske samfunnet står overfor er en gyllen anledning, hvis klokskap får seire over fryktpolitikk. Klarer våre ledere å gripe muligheten?

Oversatt av I.A.E.

Pierre Conesa er forfatter av rapporten «Quelle politique de contre-radicalisation en France?» (Hvilken politikk mot radikalisering bør Frankrike velge?), desember 2014.

  • Progressive miljøer bør unngå å bruke begrepet «radikalisering» i disse sammenhengene. Vi trenger radikal ungdom og radikale engasjement og bør ikke la språket gjøre dette vanskeligere enn det er. Pervertering, ekstremisering, voldeliggjøring, fanatisme er blant de mange alternativene vi med hell kan bruke. Ellers: Bra blad, stå på!