Vær frie, det er en ordre!

Etter attentatene i Paris har franske medier insistert på å dele befolkningen i «Charlie» eller «ikke Charlie». Nåde dem som stiller det ubehagelige spørsmålet om en dobbeltmoralsk ytringsfrihet.

Alle fryktet det, men ingen forestilte seg at det skulle skje på denne måten: Fredag 9. januar droppet Montpellier-spiller Abdelhamid el-Kaoutari «Je suis Charlie»-trøya under oppvarmingen til kampen mot Olympique de Marseille. Det begynte umiddelbart å koke på sosiale medier. På søndagen ble trener Rolland Courbis bedt om forklaring på Canal Plus. Dagen etter nektet tre Valenciennes-spillere å gå med den berømte t-skjorta hvis de ikke kunne teipe over «Je suis». I det populære fotballprogrammet After Foot på kanalen RMC var tonen hissig: «I en uke har vi slåss for ytringsfriheten,» sa programleder Gilbert Brisbois, «så la dem få snakke, la oss høre deres forklaring.» Rasende fortsatte journalisten Daniel Riolo: «Ytringsfriheten kommer til å bli argumentet all verdens idioter bruker for å lire av seg all verdens idioti.»

Å være eller å ikke være «Charlie»? I uka etter at franske jihadister massakrerte journalister og tegnere i Charlie Hebdo og to dager senere drepte kunder på et jødisk supermarked, har det vært det brennende spørsmålet i forelesningssaler og redaksjonslokaler. «Forstedene vakler mellom ’Charlie’ og ’ikke Charlie’» var tittelen på en artikkel i Le Monde 16. januar. På forsiden til Aujourd’hui en France 15. januar illustrerte et bilde av en revnet «Je suis Charlie»-plakat «faren for splittelse». Alle som én ble kommandert til ikke bare å velge side, men også godta denne skillelinjen som åpenbar. «Det er nettopp dem som ikke er ’Charlie’ som må kartlegges,» tordnet journalist Nathalie Saint-Cricq på France 2: «De må vi kartlegge, behandle, integrere eller reintegrere i det nasjonale fellesskapet» (12. januar). Enten er du med oss eller med terroristene, var omkvedet i de eksplosive debattene.


Gråtkvalte prosesjoner

Jihadistideologene drømmer om å splitte Europas befolkning i «hvite» som føler seg truet av en islamistisk fare og ytterliggående «muslimer» som er radikalisert av rasisme og vestlige intervensjoner. Det er lenge siden man staket ut kursen mot et samfunn basert på «verdier» og identitet framfor samfunnsgrupper og interesser; et samfunn hvor religiøs tilhørighet skaper en stadig dypere kløft mellom lønnstakerne, de arbeidsløse og ofrene for sparepolitikken. Men vi er ikke helt der ennå. Når politiske fronter blir erstattet med kulturkollisjon havner det intellektuelle småborgerskapet i den reaksjonære leiren. Dette motsetningsfylte samfunnssjiktet, som så ofte faller mellom to stoler, har et ambivalent forhold til arbeidere med innvandrerbakgrunn, med både et ønske om flerkultur og skjeve maktforhold, både urbant samkvem og segregering, både antirasisme og etnosentrisme, både urokkelig sekularisme og dagmamma med hijab. Som grunnpilar i kunst- og kulturverdenen spiller denne gruppen en avgjørende rolle i framstillingen av samfunnet. Dermed er det viktig å verve dette samfunnssjiktet til sivilisasjonskrigen.

Spenningsnivået blir ufrivillig økt når medier og intellektuelle insisterer på at den offentlige debatten skal dreie seg om ett alternativ: «Charlie» eller «ikke Charlie». Det finnes ikke lenger noen mellomposisjon, ikke noe «ja, men …». «Den relativistiske småfeigheten i ’men’, er det vi har sloss mot i årevis,» sa Charlie Hebdos advokat Richard Malka 9. januar. «Fra nå av kan vi ikke tillate det lenger.» Nåde dem som stiller det ubehagelige spørsmålet om dobbeltmoral når det gjelder fri ytring av tanker og meninger. «Bør Dieudonné dømmes selv om det kan gi ham offerstatus?» spurte kommentator Thomas Legrand på radiokanalen France Inter 15. januar, da komikeren satt i varetekt siktet for forsvar av terrorisme etter å ha kommet med et dårlig ordspill. Legrand svarte selv: «Dette er en München-aktig problemstilling, en svakhet, en ansvarsfraskrivelse og ettergivenhet!» Altså, ytringsfrihet, demokrati, toleranse og mot, det er «Charlie»; barbari, terror, fanatisme og intoleranse, det er «ikke Charlie».

Sannsynligheten er likevel stor for at de millionene som ble rystet av massakren, ikke kjenner seg igjen i denne subtile inndelingen. Med eller uten «Je suis Charlie»-plakat, enten de deltok i de gigantiske markeringene 11. januar eller ikke, opplevde mange en genuin følelse av fraternité uten dermed å la seg lure av bildene av folkemengder i trikolor som synger Marseillaisen og applauderer politiet. De som deltok i markeringene, fordi de følte et behov for samhold, representerer et større meningsmangfold enn tv-studioenes gråtkvalte prosesjoner. Det svimlende spriket mellom hva det ville si å «være Charlie» for noen (vi står alle sammen) og for enkelte andre (ut med araberne!) gjorde kategorien meningsløs hvis man tenkte seg litt om. Men hvem har tid til å tenke i en kontinuerlig nyhetsstrøm?


Hedret av Schwarzenegger

Fredag 9. januar kjørte Frankrikes største tv-kanal, TF1, direktesending fra 10.00 til 21.15. På Europe 1 varte ekstrasendingen i fire dager. Kampen om å definere hendelsenes betydning utkjempes mens de pågår. I dette spillet er det alltid nyhetsmediene som skyter først og kringkaster sin spontane redaksjonelle profil: en uimotståelig sans for orden og manerer, symbolisert av bildet av 44 stats- og regjeringssjefer med svært varierende demokratisk tyngde som går arm i arm. France 2 mente det var avgjørende å sende klippet i reprise i sakte film med fiolin- og pianomusikk i bakgrunnen hvor bildet av Angela Merkel som bøyer seg kjærlig over skulderen til François Hollande var høydepunktet (12. januar).

Massene framstilles gjerne som skrålende og vulgære når de demonstrerer for sosiale rettigheter, men ble plutselig avbildet lysende og estetisk på forsiden til Le Nouvel Observateur (11. januar) med tydelig referanse til Delacroix’ berømte maleri La liberté guidant le peuple (Friheten leder folket) – eller på oppbyggelig vis, med bilde av en svart gutt med «Je suis Charlie»-klistremerke på kinnet som ser sørgmodig ut over folkemengden fra statuen på Place de la République (Libération, 13. januar) – et ansikt som skjuler det faktum at en del av befolkningen var underrepresentert i markeringene i Paris. På direkten var reporteren Etienne Morin fra seg av begeistring på France Info (11. januar): «I denne markeringen, i et uforglemmelig lite øyeblikk, et lysende bilde, med en … eh … umiddelbar skjønnhet, av et ungt par, hun med blå, litt triste øyne, han fortrøstningsfull, flerkulturelt vakker.»

Som i et karneval snur pressens selvskryt alt på hodet: «Man snakker om arven etter Charb, Tignous, Cabu, Honoré, Wolinski: De hadde gitt fullstendig faen i den greia der,» sier tegneren Luz, en av de overlevende i Charlie Hebdo-redaksjonen (Les Inrocks, 10. januar). Det har kremen av franske kommentatorer ignorert. Med de beste intensjoner har de hedret smakløsheten og sørget over anarkistiske karikaturtegnere i et opptog arrangert av innenriksdepartementet og velsignet av paven, NATO, det franske fotballforbundet og Arnold Schwarzenegger. To dager etter å ha opphøyd ytringsfriheten kunne pressen meddele – uten å fortrekke en mine – at flere ungdommer, en fyllik og en psykisk utviklingshemmet var dømt til ubetinget fengsel for å ha kommet med sleivete uttalelser som faller inn under den nylig innskjerpede terrorloven. Vi får inderlig håpe at statsminister Valls ikke får se Charlie Hebdo-forsiden fra 18. desember 1975 som markerte Kristi fødsel med denne lite oppbyggelige oppfordringen: «Drit i barnehagene. Drep de funksjonshemmede. Skyt militæret. Kvel prestene. Knus politiet. Brenn bankene.»


Pressen først

Til sammenlikning kan det virke som om regionpressens muse har fått forstoppelse: Fredag 9. januar hadde ti regionaviser samme overskrift på forsiden: «Klappjakten». Dagen etter de store markeringene skrev åtte av dem: «Historisk!» Denne redaksjonelle kjedekollisjonen krydret den enstemmige hyllesten av mangfold som «utgiverfellesskapet» (bestående av ti arbeidsgiverforeninger) kom med 7. januar, da de høytidelig erklærte at de «aldri vil gi etter for trusler mot ytringsfriheten». Samme dag annonserte milliardæren Patrick Drahi, som allerede er deleier i Libération, at han ville kjøpe opp magasinene L’Express og L’Expansion.

Mens Libération anstrengte seg for å «pleie republikkens sår» (17. og 18. januar) med store men ubemidlede begreper – Medborgerskap, Sekularisme, Utdanning, Rettferdighet – sang den liberale kommentatoren Nicolas Baverez en velkjent låt: «Det nasjonale samholdet må utvides for å bekjempe islamismen, men også for å gjennomføre økonomiske og sosiale reformer,» deriblant en «liberalisering av arbeidsmarkedet som har gitt gode resultater overalt ellers.» (Le Point, 16. januar). Pressefriheten har utvilsomt overlevd attentatet.

Oversatt av G.E.