Alle fryktet det, men ingen forestilte seg at det skulle skje på denne måten: Fredag 9. januar droppet Montpellier-spiller Abdelhamid el-Kaoutari «Je suis Charlie»-trøya under oppvarmingen til kampen mot Olympique de Marseille. Det begynte umiddelbart å koke på sosiale medier. På søndagen ble trener Rolland Courbis bedt om forklaring på Canal Plus. Dagen etter nektet tre Valenciennes-spillere å gå med den berømte t-skjorta hvis de ikke kunne teipe over «Je suis». I det populære fotballprogrammet After Foot på kanalen RMC var tonen hissig: «I en uke har vi slåss for ytringsfriheten,» sa programleder Gilbert Brisbois, «så la dem få snakke, la oss høre deres forklaring.» Rasende fortsatte journalisten Daniel Riolo: «Ytringsfriheten kommer til å bli argumentet all verdens idioter bruker for å lire av seg all verdens idioti.»
Å være eller å ikke være «Charlie»? I uka etter at franske jihadister massakrerte journalister og tegnere i Charlie Hebdo og to dager senere drepte kunder på et jødisk supermarked, har det vært det brennende spørsmålet i forelesningssaler og redaksjonslokaler. «Forstedene vakler mellom ’Charlie’ og ’ikke Charlie’» var tittelen på en artikkel i Le Monde 16. januar. På forsiden til Aujourd’hui en France 15. januar illustrerte et bilde av en revnet «Je suis Charlie»-plakat «faren for splittelse». Alle som én ble kommandert til ikke bare å velge side, men også godta denne skillelinjen som åpenbar. «Det er nettopp dem som ikke er ’Charlie’ som må kartlegges,» tordnet journalist Nathalie Saint-Cricq på France 2: «De må vi kartlegge, behandle, integrere eller reintegrere i det nasjonale fellesskapet» (12. januar). Enten er du med oss eller med terroristene, var omkvedet i de eksplosive debattene. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
