Den store svindelen

154 journalister fra 60 medier i 47 land har undersøkt 106 000 bankkontoer i HSBC og avslørt en gigantisk skattesvindel. Men avsløringene er bare toppen av isfjellet.

I kampen mot skattesvindel synes skattemyndighetene å gjenta i det evinnelige den berømte scenen i Orson Welles’ The Lady from Shanghai (1947) hvor ektemannen jakter på sin ektefelle i en speilsal. Hver gang han tror at han har skutt henne med revolveren, knuser et speil i labyrinten, før de elskende forsvinner ut en hemmelig dør. Etterforskerne i SwissLe-aks-saken vil sannsynligvis havne i samme situasjon. Saken startet da IT-mannen Hervé Falciani fikk tak i filer som tilhørte den sveitsiske filialen av HSBC Private Bank, og virker uten sidestykke i omfang: Ikke mindre enn 106 000 bankkontoer i perioden 2005–2007 er nå gransket av 154 journalister fra 60 medier i 47 land. På lydfilene kan vi høre kommentarer og anbefalinger fra relationship managers, formuesforvaltere med et internasjonalt privat klientell.


«Svikt i fortiden»

Hvem finner vi på listene som Falciani i 2009 overleverte til franske myndigheter, som så sendte dem videre til andre lands myndigheter? Næringslivsledere, politikere, monarker (kongene av Marokko og Jordan), kjendiser og sportsstjerner, men også våpen- og narkosmuglere, samt folk med bånd til terrororganisasjoner. Intensjonen i de fleste tilfeller er å unngå skatt. De siste avsløringene er pinlige for finanssystemet og viser det samme som tidligere lekkasjer – som OffshoreLeaks i 2013 og LuxLeaks i fjor – som allerede har vist noe av omfanget av skatteunndragelsen i skatteparadis, spesielt Luxemburg.

For å begrense skadene engasjerte HSBC en hærskare av pr-folk allerede da saken begynte i 2009. Disse har gjort alt for å diskvalifisere informasjonen fra Falciani: Informasjonen kommer fra tyveri, listene er forfalsket, IT-mannen er ikke troverdig. Beviset er ifølge dem at Sveits har utstedt en internasjonal arrestordre på ham for tyveri og brudd på banksekretes-sen.

Banken innrømmer «svikt i regeletterlevelse og internkontroll i fortiden», men sier den tiden er forbi hvor «kulturen for regeletterlevelse og standarder for selskapskontroll i HSBCs Swiss private bank, så vel som i bransjen i sin helhet, var betydelig lavere enn i dag.»1 Dessuten, sier banken, ble en storopprydding gjennomført i 2008 og 2012: To tredjedeler av kontoene i den sveitsiske filialen ble stengt, kapitalen banken forvalter ble nesten halvert, fra 118 milliarder dollar i 2007 til 68 milliarder dollar i 2014, kontantuttak over 10 000 dollar blir nå strengt kontrollert, og potensielle kleptokrater og såkalt politisk eksponerte personer blir nøye gransket. I sum gir banken sine «ærligste» unnskyldninger og sverger at dens tjenester ikke lenger brukes til skattesvindel eller hvitvasking. Er det troverdig?


Ingen konsekvenser

HSBC forvalter nest mest kapital i verden, etter Industrial and Commercial Bank of China, og skiller seg ut med sine gjentatte overtredelser og en relativ straffe-frihet. Banken ble styrt av en anglikansk pastor med et ry som svært etisk, Stephen Green (fra 2006 til 2010), da skattesvindelen kom for dagen. I stedet for straff ble han adlet av den britiske dronningen i november 2010. Og to måneder senere ble «baron Green de Hurstpierpoint» næringsminister i David Camerons regjering.

Selv når lynet slår ned i den ærverdige banken blir skadene små. I 2012 anklaget en amerikansk senatskommisjon banken for å være involvert i narkohandel, hvitvasking og terrorfi-nansiering.2 De amerikanske myndighetene ga banken en bot på 1,9 milliarder dollar, en nærmest symbolsk straff med tanke på hvor mye banken hadde tjent på det den ble straffet for.3 Verken kundene eller «markedet» synes å skjelve i buksene av bankens uflaks. Som Financial Times skrev dagen etter de siste avsløringene: «Moralistene og politikerne vil ikke høre dette. Men bankskandalens innvirkning på HSBCs aksjer kan oppsummeres med ett ord: null.»4


Toppen av isfjellet

HSBC ble mindre rammet av subprime-krisen enn konkurrentene og har lenge hatt en høy lønnsomhet så vel som en uslåelig «kundeservice». I Swiss-sLeaks-saken begynte alt med EU-direktivet om skatt på innskudd (European Union Savings Directive, EUSD) som trådte i kraft 1. juli 2005. Direktivet krevde at de sveitsiske bankene tok en kildeskatt på ti prosent på EU-borgeres innskudd. Pengene bankene samlet inn skal sendes tilbake til hjemlandene, uten å avsløre identiteten til kontoeierne. Formuesforvalterne trengte ikke gruble lenge før de fant et smutthull for kundene sine: Skatten gjaldt bare for privatpersoner, ikke bedrifter. Altså holdt det å opprette et sel-skap i et skatteparadis – De britiske jomfruøyene, Panama eller Bahamas – og så åpne en skattefri konto hos HSBC. En vinn-vinn-situasjon: Ikke bare slapp kundene å betale skatt, banken fylte også kassene sine med gebyrer de tok fra disse selskapene. Millionærer som ønsket mer diskresjon kunne også fjerne sporene med fiktive boliger eller ikke få bankutskrifter.

For å tiltrekke seg flest mulig kunder, begynte HSBC raskt med aggressiv markedsføring. Ifølge listene til Falciani strømmet 180 milliarder dollar gjennom kontoer i HSBC Genève på mindre enn fem måneder (fra 9. november 2006 til 31. mars 2007). Bankens representanter holdt 1645 salgsmøter i 25 land. Men i en rekke land er det forbudt for utenlandske banker å drive med direktesalg. Minst fem av disse (USA, Argentina, Frankrike, Spania og Belgia) har innledet etterforskning mot HSBC Swiss for hvitvasking av skattesvindel og direktesalg. Den britiske banken er ikke den eneste som har brutt loven og SwissLeaks er bare toppen av isfjellet. Andre banker, spesielt den sveitsiske giganten UBS, er også i rettsvesenets sikte.


Tvetydig EU-president

Om man kaller disse triksene for å redusere skatt for svindel, skatteoptimalisering eller finansieringsteknikk er det politiske problemet det samme. I en tid med økende ulikheter fører mange regjeringer en streng sparepolitikk under påskudd av pengemangel. Og samtidig forsøker de rike – privatpersoner og bedrifter – å betale minst mulig skatt. IT-gigantene Apple, Google og Amazon har tjent stort på skatte-konkurransen mellom land og betaler fullt lovlig minimalt med skatt.5I 2013 lovet OECD å få slutt på uhederlige skattepraksiser, men det er all grunn til å tvile på at de vil lykkes. For overalt hersker det en ambivalens. Jean-Claude Juncker, president for EU-kommisjonen, sier han vil prioritere kamp mot skatte-unndragelse og -svindel i Europa. Men i sine 19 år som statsminister i Luxemburg, oppfordret han stadig multinasjonale selskaper til å betale hjemlandet sitt flere titalls milliarder i skatt, og fratok dermed andre europeiske stater for mange hundre milliarder i skatteinntekter.

En anekdote sier det meste om omfanget av svindelen. I august 2009 annonserte den franske budsjettministeren Eric Woerth at han hadde en liste på 3000 antatte skatteunndragere. I håp om å unngå straff oppga 4725 skatteytere inntektene sine til skattemyndighetene. Av disse figurerte bare 68 i Falcianis filer.

Oversatt av R.N.

Ibrahim Warde er førsteamanuensis, Fletcher School of Law and Diplomacy, Tufts University.